Opeth "Pale Communion"

Publisert onsdag 22. okt, 2014

av yngve

Selskap: Roadrunner/Warner

Release: 27.08.14

Det Opeth gjør med 'Pale Communion' er modig.

Modig i den forstand at de trekker enda mer mot det progressive, og etterlater mer og mer av det extreme bak seg. Jeg er jo større fan av progg enn death, selv om jeg rådigger noe av det Opeth gjorde på type Deliverance og Damnation, pluss Blackwater, denne dualiteten de framførte.

Pale Communion er en glitrende progressiv perle, den har sterke låter, den har låter som er arrangert nesten perfekt, man nynner og gjenkjenner etter kort tid, og det fester seg. Slik bandet turer på, med melodiske og instrumentalt spreke innspill, er det aldri et kjedelig øyeblikk.

Lyden er prima, vokalmelodiene likeså. Det som slår meg når jeg hører på Åkerfeldts vokaltoner, er at det er så planlagt, innøvd, ingenting er tilfeldig, Noen ganger vrir han seg litt, men det er SÅ bra løst og lagt at jeg av og til blir litt matt.

Opeth@Facebook

To aber; kanskje burde de snart slippe noe under et annet navn? Eller er Opeth er band som rett og slett har fridd seg fra forventningens lenker, som gjør det de vil og har en bredde på musikken som tillater de å endre seg på denne måten? Har de fans som aksepterer dette? Jeg vet om noen som rett og slett har sluttet å følge bandet fordi de savner den første tiden, eller til og med perioden rundt Deliverance.

Aber nummer to er lengden på skiva. Den er altfor kort. Rett og slett. Når alt er ferdig føler jeg at Opeth har glemt en av de vanligste framstøtene til progband, lange låter, lange skiver :). Selv om klokka tikker inn på nesten en time, er følelesen av at albumet er for kort alltid tilstede.

En perle, ikke perfekt, men jammen meg ikke langt unna. Jeg fikk faktisk denne tilsendt fra redaksjonen i Pyro, jeg vant en konkurranse!!!, det førte til at en spesial utgave kom i hus, med 5.1. miks.

Nieren var så nær, men jeg holdt meg på

8,5/10

Og her er favorittlåten min: