Triosphere "The Heart Of The Matter"

av yngve

Bandet har fullt fortjent høstet mange bra anmeldelser for sitt siste album.10469327 10152668350380269 4733612845429756851 N

Og jeg er ikke uenig, selv om jeg kanskje synes noen anmeldere levere fullpottere noe tidlig, for jeg mener at en slik skive, de fleste utgivelser egentlig, bør ha godt med lyttetid for å fordøye, legge inn pauser og konkludere. Men resultatet når det gjelder Triosphere er uansett det samme, den får bra sum herfra også.
Jeg er på syke 38 runder når denne anmeldelsen skrives,og det er ikke kødd en gang. Som jeg opplevde med et par andre skiver som lå i samme bunke, var det vanskelig å komme i mål. Det er en skive som ikke har et klimaks, men pirrer deg akkurat til topps og holder seg der. Det betyr at du kan spille denne om og om igjen, og mesteparten av sangene er av svært høy kvalitet. 

Ida har modnet siden sist, det er en dame som har jobbet seg opp og framstår med kraftige baller når hun leder an de tre guttene. Det er en myndig madam vi har med å gjøre, hun låter selvsikker og vokallinjene virker overbevisende hele veien, det hun synger forsterkes av dette.

Detaljrikdommen i gitarspillet er som vanlig pissefet, og musikken ligger fortsatt i noe jeg rett og slett kaller Triosphere-land. Det er flere band jeg får på tungen underveis, men blandingen de har er faktisk ganske unik. I noen tilfeller, når jeg har fått et deja-vu, er det av og til jeg henvises til forrige skive :).

Metallen er i skjæringspunktet power-, klassisk- og thrashmetal. Mye av thrashinnstikkene står trommeslager Ørjan for, men også en del av riffene ligger i et relativt barskt terreng. Dette er ikke ulikt noe av det Priest gjorde på Painkiller, denne stuingen som både inneholdt det tradisjonelle, det oppdaterte og harde. Men inspirasjoner fra band som Wasp og Arch Enemy ligger også her, selv om Tripsohere jo har en annen form for vokal en svenskene - heldigvis.

Det at bandet har sydd sammen en pakke som ikke går opp i limingen er imponerende. Jeg hører fortsatt på skiva, og som nevnt innledningsvis er det ikke noe som tilsier at jeg kommer i havn. Jeg elsker slike skiver, de som holder litt igjen, som ikke flasher hele bandets potensial, men som holder kvaliteten gjennom alle låtene. 

Triosphere@Facebook

Favoritter? Joda, det ble noen låter som stakk hodet litt over de andre: Departure, tittelkuttet og The Sphere (kanskje favoritten). Et par ble ikke helt fulltreffer; Remedy og As I Call. Utover disse to siste her, er vel eneste aber at slik bandet løser refrengene og disse fengende innslagene, kan framstå litt like gjennom skivas spilletid. Men denne løsningen fungerer, så det er egentlig ikke et problem.

Sånn. Triosphere, et band å være stolt av, og et band jeg ofte drar fram om folk jeg prater med fra andre land vil ha tips om hva de bør sjekke ut og hva jeg synes representerer norsk metal på best mulig måte.

9/10

Tracklist:

  1. My Fortress
  2. Steal Away The Light
  3. The Sentinel
  4. Breathless
  5. Departure
  6. The Heart's Dominion 
  7. As I Call
  8. Relentless
  9. The Sphere
  10. Remedy
  11. Storyteller
  12. Virgin Ground