Bergensbandet er både glam og hardrock på en gang, det hele er pakket inn i en veldig bra produksjon, og låtene er glatte og svært tilgjengelige.

Jeg har hørt mye på dette albumet, men har glemt å sette meg ned og skrevet anmeldelsen, det er baksiden av digitale promoer :), lett å bli liggende og surre på maskina eller telefonen. Men nå fikk jeg endelig samlet meg og notert litt.

Det som er et udiskutabelt fakta, er at Malice In Wonderland har sluppet en supersterk skive i sin sjanger. Låtene er arrangert helt perfekt, alt åler seg framover med en proff gjennomføring som få har, og vokalen til Chris ligger helt i toppklassen. Han synger på en måte som er litt søt, vokalen er veldig distinkt, man hører alt og produksjonen/miksen har sikret at Chris‘ sterke måte å synge på havner der den skal; upfront, men uten å stjele fra de andre. Faktisk er balansen og nivåene uten lyter, har du noe å utsette på denne biten sliter du, eller du er for tøff til å innse realiteten.

Musikken er litt softere enn før, det er kommersielt, det er lett å like og det drypper litt pønk av det hele. Men det er amerikanisert glamrock som gjelder, og en anelse goth. Men kjenner du til bandet vet du cirka hvor de befinner seg, så det er ikke noe sjokk vil jeg tro.

Malice In Wonderland@Facebook

Du får sommerlige rockere, ballader og glamma øyeblikk. Skiva er variert og tåler sine runder. Men det er som sagt litt pent og pyntelig, jeg hadde selv gjerne hørt litt mer rufs. Men skiva er altså ikke å kimse av, der er jeg fast, og objektiv. 

Skal jeg trekke inn referanser, vil jeg påstå at dette er en hybrid av Ramones og Liberace ;). Karakteren er litt meg og litt nøytral bedømming. Derfor kunne det gjerne gått en halv ned eller tilsvarende oppover, jeg havnet fornøyd på

7,5/10

Tracklist:

1. Diamonds 
2. Black Wings 
3. Live For Today 
4. Moonchild 
5. The Royal Brigade 
6. New Year’s Eve 
7. Like The Desert Misses The Rain 
8. Tenebrous Lane 
9. Darkened Soul 
10. Have No Fear 
11. A Tear And A Whisper