Selskap: Sotanik Sounds

Release: 06.06.14

Bandet skal være glad for at jeg elsker progressiv musikk, ellers tror jeg denne skiva hadde blitt litt rar å fordøye.

Jeg er ikke glad i jazz, bare så vi har avklart det. Jazz er like diverst som metal, så naturligvis er det avarter av sjangeren jeg liker, men sier noen jazz går det som oftest en liten skjelving nedover ryggsøylen. Bandet beskriver seg selv i å være en miks mellom prog, metal og nettopp jazz, og en mer korrekt beskrivelse en det tror jeg ikke du kan sy sammen.

SOT, eller Salt Of Tusj (som om det gjorde deg klokere), har jeg anmeldt bra før. De redder seg i land fordi de er så inni gamperæva frekke. De våger seg ut på isen, der den er som tynnest, der tar de like godt å hopper litt, og det uten at en sprekk oppstår. Der de fleste ville ha endt pladask i isvannet, breier SOT seg trygt og selvsikkert på den kalde overflaten. Og det med et svært glis. 

Tubaen er sentral også denne gangen, bandet bruker til info ikke bassist. Her er det ompa til du nesten dør, her er det saksofoner i forskjellige varianter, og her er det en lekende progressiv gitar som hele tiden holder bandet i tøyler. Trommene er genialt lagt, men det er såpass mye som skjer at det av og til er litt vanskelig å følge med på hva Anders holder på med. Han følger nemlig veldig ofte med i alle vriene og bevegelsene til de andre to, derfor er det ikke et typisk rytmisk grunnarbeid han utfører. Og jeg liker det!

Dette har likheter med litt av de sprø progbanda fra 70-tallet, så vel som noen av krumspringene et par av de svenske banda triksa å plass på tidlig 90-tall. Det er ikke så lett å peke i en bestemt retning og helt spesifikt forklare deg hva dette er, men forklaringen jeg henviste til i andre avsnitt er veldig forklarende. Det er jazz, det er prog og det er metal. Men metallen er ikke i overvekt, det er nesten så jeg er litt fristet til å trekke metallen litt ut av oppskriften. Bandet mener jeg blir anmeldt bra på diverse nisjeziner.

SOT@Facebook

Sprekt, spennende og fryktelig smart satt sammen. SOT har gjort et eller annet kløktig og har med sitt andre album både vokst og utviklet seg. De har lagt bort litt av den sprøheten de hadde på debuten, og framstiller seg her som et modent og vågalt progressivt jazzrockband.

Karakter var det jammen meg ikke lett å plotte, for samtidig som det er veldig bra, er det også en skive jeg mistenker trenger mye mer tid enn jeg har i anmeldelseprosessen. Jeg håper tallet er noenlunde korrekt, om jeg i framtiden skal endre på summen er det nok garantert et lite hakk oppover. Intervju kommer. Og det er ikke lagt ut noen smakebiter på nett som jeg kan se i farten, gjør noe med det folkens ;).

7,5/10

Tracklist:

1. They Called Me Sotanic…
2. Odd Jethegythe
3. Ming-Mang Dynasty
4. Morrakvisten
5. Jan Mayen
6. Anne Kath
7. Redwings Nest
8. Second Row
9. Han Sagde Så
10. Tore Hund
11. Journey