Selskap: Private/GMR Music

Release: 2013

Tore Moren er en knakende dyktig gitarist, og jeg har lenge hatt sansen for hvordan han spiller.

Kanskje ikke så mye i banda jeg har sett ham, med, men som sologitarist og som soloartist har det ofte været saker jeg har peilet meg inn på. Det var derfor veldig spennende å få stukket til seg denne, Devilbird, takk Nita :). Den er ikke fersk, men husk hva jeg ofte sier, det betyr ingenting! :). Det har kommet en ny skive etter dette også, pluss at gitaristen jo er aktiv med Tindrum for tiden.

Så, spillestilen er ganske særegen, selv om jeg hører både litt Vinnie Moore, litt Ozzy, mer Lee enn Zack, men det er vel mest fordi jeg forbinder Zack med disse overtonene han drar hele tiden, og at jeg synes den karen ikke har så behagelig feel som Tore her sporter. Dette er nok diskutabelt, og om noen der ute er totalt uenige med meg her, så er det helt greit.

Produksjonen på Devilbird er det absolutt ingenting å utsette på, da har du problemer. Bandet som komper er habile karer, jeg likte spesielt at trommeslager fikk så stort spillerom, og det er flere detaljer underveis som virkelig fikk meg til å følge med. 

Variasjonen er stor, og når man snakker gitarskive er det absolutt nødvendig. Det hjelper ikke å være verdens beste om du havner på en kjedelig knagg. Eller om du spiller og spiller uten mål og mening. Jeg liker best gitarister i banda, mer enn soloartister, men det er enkelte jeg ikke har noe problem å havne under dyna med; Tore er en, Jarle Olsen fra Beregen en annen, Jørn Viggo fra Pagans, og ikke minst Marius fra Triosphere. Alle har en fellesnevner, at de fenger meg. Mange gitarister klarer ikke det, å spille interessant, noen flasher og flasher, andre snubler i det å underholde. 

Tore tenker nok mer som en bandgitarist enn solotryne, for selv om det er nok smekre innspill her, er det mange ganger det låter som sanger som mangler vokal. Det er en kunst det der, å lage instrumentale sanger. 

Det som fikk uttelling her var min personlige preferanse, at det var så variert og at det var mye lekenhet. Og man hører jo, og vet, at Tore er en dreven fyr, det oser gjennom av selvtillit i det som finnes av musikk på Devilbird. Når jeg tenker på Tore Moren, ser jeg for meg et par slengbukser, en flaske med et eller annet og dameprat. Og en selvsikker attityde. Det gjenspeiler han her, men han avslører også at han har en litt mer melodisk side, en side hvor det er mer følelse enn spark, groove og driv.

Tore St Moren@Facebook

7,5/10

Tracklist:

1. Devilbird
2. The Journey
3. Benedictes Song
4. Quattro Formaggi
5. K1 & K2
6. Mirage
7. Edel
8. Dramatique
9. Tres Hombres
10. The Valley Of Women
11. Between Good And Evil
12. Burlesque