Selskap: Crime Records

Release: 13.11.15

Kristiansandsbandet har vært effektive. 

På høstparten i 2014 var trommeslager Simen i besetningen til det utrolig kule extrembandet Timewaves. Ikke lenge etter ble det skjær i sjøen, Simen valgte å forlate skuta og jeg mener det var like før jul det begynte å bli offentlig lys på et nytt band, Arkentype. To skaller fra Kristiansand, to fra Skien, samlet presenterer de en moderne form for metal som virkelig holder høy kvalitet.

Jeg har sett de live et par ganger, og hørt denne skiva over tid, da Simen var så kul at han la igjen en kopi for en god tid tilbake. Det som er kult å fastslå, er at den fortsatt holder den greia jeg fikk i de første rundene. Dette er ikke musikk jeg hører mye på i privaten, som nok har å gjøre med at jeg er i en litt annen aldersgruppe enn Arkentype, men det er en basis og en forståelse for melodier jeg liker. Koblet med denne moderne, litt maskinelle rytmikken, har det blitt et, i mangel av bedre ord, dugende album. 

Arkentype@Facebook

Det Arkentype fikser så bra, er at de holder en hårfin balanse mellom å være harde og ikke, og den balansen synes jeg de holder hele skiva gjennom. Noen band blir jo litt mer metal, litt mer core, litt mer snillisme, men her på Disorientated flyter låtene veldig fint på knivseggen. Mye har selvsagt å gjøre med hvordan bandet arrangerer låtene, men jeg holder en knapp på at vokalist Kevin bør få mye av æren. Live og på skive framviser han et sykt talent, både sterke lunger, sarte flørt og kraftfulle extremiteter, bit deg merke i det.

I tillegg leker de seg en del med samplinger, som jeg personlig aldri har hatt noe mot. Enkle og fengende snutter med lyd som ofte krydrer eller er med på å sette igang låter eller enkle partier. 

Rytmeseksjonen er trygg, faktisk hadde jeg ventet mer utfrika trommespill, men Simen holder det hele akkurat der musikken er, hva låtene krever. Det er ikke alle som fikser det, mange overspiller, og med tanke på mye av det han gjorde med Timewaves, er det litt spennende å se at han er så flink til å tilpasse seg utviklingen og endring av mønster. Bassen er også svært bra lagt her i Arkentype. Nå synes jeg bassen kom bedre til sin rett live, men lytter du med hodetelefoner eller fokuserer litt på dette under avspilling, oppdager du en hel del tøffe slag og toner fra Kjetil. Gitarene også, men med en slik rytmikk, og vokal, ble gitarene noen ganger litt anonyme. Synes jeg. Samlet har det jo ingenting å si, det er musikken og låtene som teller, og her er de kløktige i å innfinne seg og jobbe sammen heller enn å brife hver for seg. 

Sprekt. Sjekk de ut om du liker moderne metal med en sart edge, det er aboslutt et kraftig bra debutalbum! Poengsummen er der den er, men den er sterk. Jeg er jo av de som så og si aldri gir tiere, og hvor da ni og åtte ofte anses som toppkarakterene – åtteren kom jeg ikke opp i å magefølelsen, men det er jammen ikke verst å trekke inn en feit syvogenhalv heller.

Intervju er i boks, kommer asap.

7,5/10

Tracklist:

1. Dear Erica
2. Ashes and Dirt
3. Welcome To My World
4. Who We Are
5. Time Collapse
6. Ignorant Child
7. Akire
8. Epiphany
9. Disorientated