De som har fulgt Blood Red Throne vet hvem Freddy er, og nå har jammen fyren komme seg bak trommene igjen, og er å regne som fast medlem. Vel er ikke dette voldsomt ferskvare, at Freddy er på den blodrøde trommetronen, men det er allikevel svært sjelden man leser intervjuer med ham, og med et ganske ferskt album under huden er det totalt fett å ønske hr. Bolsø velkommen inn i Heavymetal.no’s univers. Og FOR et intervju!

Fotograf: Slanderer Crowley

Freddy mann, makan, velkommen til en av de virkelige arbeidshestene innen norsk metaltromming. Har du det bra?

«Heisann! Det var da voldsomt til beskrivelse forresten. Det fins gamp nok i norsk metal som har arbeidet mer med det enn meg. Jeg har vel drevet mest med annen musikk, men jobber jo rassen av meg når jeg først gjør det, he-he.»

Holder i lange baner det 🙂

«Og jo, takk, jeg har det fint. Akkurat tatt ferie, eller ferie, tre gigs første ferieuka er vel ikke helt ferie, men moro er det jo, samma pokker.»

Du er allsidig, og bare for å vise bredden du har, spennvidden, hva føler du selv er punktene i karrieren som forklarer dette best? Ytterpunktene og kanskje en og annen jobb imellom?

«Tja, akkurat nå de siste årene har det jo vært ganske sprikende greier på gang. Kystfolket, som er et akustisk folkrockband jeg jobber med. Kun akustiske instrumenter, det mest elektriske i bandet er den halvakustiske Beatlesbassen. Vi synger også på kav nordmørsdialekt, korer gjør jeg også. Blood Red Throne og Illsint (Kristiansund) på den andre sida, alt annet enn akustisk, ja bortsett fra bøttene da.

Her har jeg lyst å nevne da jeg kom hjem etter 2 uker i Sør Amerika med BRT rett før jula 2014, et rotterace av en døgne-tur, to netter med kvalitetssoving av 12 mulige, sykt med reising – 18 flights på de ukene, alt fra skatebakgård til svær festivalscene med tusenvis av folk og så mye metal i alle ledd som mulig. Tre dager fri, så rett på Kystfolketgig i et lokale i Kristiansund som rommer 140 mann. Mildt sagt kontrastfylt. Men jeg elsker dette, musikk er et så vidt begrep for meg, sjanger er uviktig så lenge jeg kan tilføre noe matnyttig og føler det er noe jeg kan vokse på, eller rett og slett at jeg så enkelt som bare elsker det.»

Du er tilbake i rekkene hos Blood Red Throne, etter mange års pause. Hva skjedde? Hva gjorde at du plutselig ville spille extrem metal igjen? Når du muligens hadde det spillemessig komfortabelt, kanskje til og med tjente litt gryn?

Bilde: ©Krutt Studio

«Ikke så mange rundt om som vet det, men jeg har jo alltid hatt et svært hjerte for ekstrem musikk, det være seg psyko rock som Mr. Bungle og Dillinger Escape Plan, støymusikk av alt slag, eller pur dødsmetall. Jeg har hele tiden vært mer eller mindre aktiv på lokalet med pervotromming alene også, og har gjesta som vikar i Enslaved året etter jeg slutta i BRT, og for Kenneth Kapstad et par ganger, både i Goat The Head og God Seed. Det siste var vel helt på slutten av 2012 om jeg ikke husker helt feil, og en naturlig årsak til at jeg joina Daniel og gutta i UK sommeren etter, i og med at jeg da var noenlunde opptrent igjen. Daniel og jeg har holdt kontakten siden jeg forlot bandet i 2001/2, han har sendt de nye skivene til meg uoppfordra, en kjernekar der altså, og vi har jabba sammen sporadisk på mail og telefon. Så skjedde her også, da jeg spurte åssen det gikk med bandet etter forrige skive da det viste seg at Emil hadde slutta og de trengte trommis til UK-turnèen. BOING! Fikk plutselig veldig lyst å sjekke om jeg fremdeles hadde noe deathmetal igjen i de gamle lemmene. Daniel sendte settlista og jeg øvde som faen og kjente at dette kunne funke greit. Vi avtalte øving hjemme hos Daniel som endte i et sjøslag uten sidestykke, der vi såvidt kom oss tidsnok til flyplassen for å rekke første gig i London, kremt.. hahaha. Gledelig gjensyn der altså.

Skal man tjene fett med spenn på tromming, er vel kanskje ikke death metal sjangeren man skal trakte etter. Heldigvis er BRT et band som har holdt på noen år og som stadig får giger og til tider fete også. Det samt at jeg har mange andre jern i ilden gjør at det hele går rundt helt smooth. Og spillemessig komfortabelt er det også i BRT, for all del. Det er fantastisk befriende og ikke minst selvtilfredsstillende å spille så sint musikk på dette nivået. Det er ingen lek, det er sykt hardt arbeid, men utrolig moro.»

Og selv om du er med i BRT igjen, betyr jo ikke det at en slik slåmaskin er lojal mot en arbeidsgiver. Så, hva gjør du ellers? 

«En kan jo også vri litt på det, det er jo rimelig skrudde forhold i bandsfærene for alle som driver på med musikk om dagen. Man får jo ikke solgt musikken sin lengre, i like stor grad som før. Det betyr at de fleste musikere rundt om må ha flere ben å stå på for å klare seg. Jeg har valgt å ha en streit dagjobb ved siden av det musikalske, noe som er betryggende økonomisk, men også slitsomt. Jeg er jo som nevnt interessert i mye forskjellig musikk og lysten på å holde på med mye er stor, det har blitt en avhengighet etterhvert.

I dagjobben er jeg miljøarbeiderassistent, der jeg jobber med psykisk utviklingshemmede – meget givende og morsom jobb (noe av det samme greiene jeg holder på med det der 🙂 Yj). I tillegg er jeg trommelærer på Tingvoll kulturskole en dag i uka, også morsomt når elevene er ivrige. Bandene er de jeg nevnte tidligere. Kystfolket er mest aktive på livefronten og det er mye reising rundt om i landet. Illsint er i studio for tida og er nettopp ferdige med kompet til det som kan bli en EP, eller noe annet håndfast som folk skal få høre etterhvert. Dette er metal også, ikke et rent death metal band, selv om både jeg og Sigve Torland (vokal for The Sickening og Grotesque Hysterectomy) er med. Her fins det jaggu så nymotens stuff som en breakdown eller to også gitt.

Fydda.

Neida. 

Joda.

Litt av hvert i pose dette, og et ordentlig herlig band! Ordentlig juling får jeg gitt trommene og lokkene i allefall, det er liksom litt av kicket mitt på metal, det skal være knallhardt levert. Jeg klarer også å skvise inn litt frilansjobbing av og til også, både live og studio.

Jeg har også familie, to bikkjer, to stesønner og ei nydelig dame som er sykt tålmodig. Kan jo ikke få rost Monica nok for dette, det er ikke bare bare å være sammen med en musikalsk addict flyttsame som meg. Dette er noe alle musikere i et forhold føler på tror jeg, jeg kjenner at det blir bedre og bedre å komme hjem igjen etter turene, og kanskje verre å dra ut for hver gang.»

Fotograf: Evandro Camellini

Nytt album er ute, når folk leser dette har mange kanskje blitt kjent med skiva. Hvordan ble albumet for deg? Slik du så for deg når riffene og låtene begynte å ta form, via dine ønsker og ambisjoner, og til det ferdige resultatet? Var din jobb og innsats så bra fanget på tape at du lener deg tilbake, spiller albumet høyt hjemme og er 100% fornøyd? Eller er det noe i ettertid du kunne tenkt deg å endre?

«Jeg håper virkelig at denne skiva har fått lov til å bli spilt mye rundt om hos folk som liker groovy metal av den harde sorten altså. Jeg liker skiva veldig godt sjøl og er stolt av det vi har fanga på tape her. Vi hadde en kongstanke bak trommene om å gå total oldschool, med dynamiske organiske trommer, så real som mulig. Det ble ikke helt slik til slutt, hovedsaken er at skiva låter kanon, det er intenst, det er knallhardt, det gynger og det spruter av det. Alt jeg elsker med dødsmetall. Vi måtte blende basstromma med noe trigging i miksen, da jeg var litt vel påståelig på å bruke min 24 tommer på hele skiva, man lærer så lenge man lever hehehe.

Ellers må jeg si at Martin Skar Berger gjorde masse bra skjit her, Oppmikkinga og rommet var ikke helt optimal hverken for oldschool greier, eller typisk up close dm-lyd. Vi hadde mange runder på lyden og nivået trommer i miksen, men det ferdige resultatet synes jeg er balls out jævlig fett! Jeg prøver alt jeg kan å få ting til å være så metal som mulig, og med det mener jeg intensitet, du skal høre at det gis juling, du skal ikke bare ha en lyd som gir deg en følelse av at det gis skambank, det SKAL gis juling.

Selve prosessen var veldig enkel. Daniel sendte demoer på mail med fotnoter på om de programmerte trommene var slik han ville de skulle være, eller om jeg måtte prøve å finne på noe. Daniel er en dreven fyr, han vet hva han vil ha – og det er sjelden hans ideer ikke funker, og dette er igjen mye av årsaken til at BRT er ganske enkle å kjenne igjen. Ivans låter ble også øvd inn på samme vis. Ivan har en litt annen farge enn Daniel, men jeg synes sammensetningen av de to måtene å lage riff og låter på er perfekt. Det minner litt om slik det var helt i starten av BRT, Daniel hadde sine blodtighte typer riff og arr, mens Terje hadde en mer røffere stil. Denne diversiteten er her nå igjen, men på en annen måte og jeg har troa på denne besetninga på BRT-tanksen. 

Det er alltid noe jeg angrer på etter ei innspilling, alltid, men jeg har lært meg å se på det som at det bare er sånn. Musikken lever jo videre allikevel etter skiva er ute, låtene endrer seg jo mer vi spiller de. Musikken lever, gjør den ikke det er det bare å slutte mener jeg. Men ja, jeg setter enda på skiva på full fettar og koser meg. Den er jo ferskvare ennå, det er lov da. 

Hvordan holder du deg i form? Det er hardt å spille trommer, men det er HARDT å spille slik du gjør. Er du en aktiv sportsmann? Eller en som bevisst holder deg aktiv for å lette oppgavene bak trommesettet?

«Du sier noe der.. Det koster å være nådeløs ja, både økonomisk da cymbalene ofte får seg noen feilslag pga litt vel mye opp-og-hent-bevegelser og til tider spontane aksenter som dukker opp når musikeren i meg får improvisatoriske ticks eller anfall – og ikke minst er det krevende fysisk. Jeg prøver så godt jeg kan å spare litt på kreftene under en konsert, men får så mange kick underveis at det blir vanskelig å holde igjen. Igjen, idèen min om at metal skal være METALL, det er sikkert mye feil i det trommeteknisk, men jeg driter i det. Så lenge det låter aggressivt og intenst og i tillegg groover – ja, da er vi i mål da!

Det betyr selvfølgelig at jeg må øve mye før vi skal ut å krige, og der har jeg med årene lært at om man er flink å legge igjen timer på forbereding, så har men en fysisk hukommelse som gjør at når man får innspill fra de andre i bandet, fra publikum, blir inspirert – så kan man improvisere så mye lettere, gå litt utav skjema og filleriste litt ekstra på forskjellige partier f.eks. Jeg er en stor tilhenger av leken i musikken, er det bare blodig planke-alvor, blir det fort kjedelig for meg. Misforstå ikke, det skal være tight som et helvete og gå på skinner, men det må leve. Og jeg er vel ikke typen som prøver å gjøre det lettere bak settet heller, det handler mest om at jeg ønsker å levere så brutalt som mulig, uten å dø. Jeg går en halvtimes til times tur med bikkjene hver dag jeg er hjemme, det er all den trimmen jeg påfører meg selv, bortsett fra selvpiningen på lokalet. Og oppvarming før gig er også et must når man har bikka 40 med noen år, man er ikke så elastisk og lett i kroppen lengre.»

Ja, det må leve!!!

Og jeg vet at du er oldschool, det er en av tingene jeg setter høyest med deg og dine likemenn. De som ikke tyr til alle disse hjelpemidlene, men som istedenfor å fly til Oslo, kjøre Tesla, heller sliter timene i en gammel bil mens man puster inn oljelukt og er bekymret for bensinlekkasje . Ræva sammenligning kanskje, men det er noe med at det man gjør, det gjør man på egen hånd, ikke med hauger av assistanse.

«Hehehe, joda du har litt rett her. Jeg er jo en gammel fyr, snart hoho, så jeg ER jo oldschool. Neida, det er som du beskriver – jeg ønsker ikke å være avhengig av andre for å fungere. Jeg har jo vært mine runder innom luksusband som kommer til dekka bord hver dag, der du omtrent slipper å tenke sjøl, bare gå på scena omtrent, og det er jo flott på sitt vis, du slipper å slite deg ut maks hver dag. Men skal jeg ha det oppsettet jeg ønsker hver kveld, så ønsker jeg å fikse dette sjøl, jeg liker å variere litt på oppsettet utfra dagsformen om jeg føler på det. Men helt klart, fordi jeg har vært innom en del fine runder med fin service betyr det også at jeg liker at diverse ting er noenlunde i orden når man kommer på gig. Å spille death metal da, kan av og til bli en liten utfordring. Regner med både du og de fleste andre musikere i sjangeren vet hva jeg refererer til da. Ikke alltid tingene er på stell rundt om.

Samtidig synes jeg aldri man skal glemme hvorfor man ble musiker i utgangspunktet. Hva trigga deg? Hvilken musiker ville du egentlig bli? Og hvis du koker det hele ned til hvordan de første 10 årene sammen med instrumentet ditt var, nedrigg, opprigg, nedrigg, opprigg, testing av alt mulig utstyr, utforsking av forskjellig musikk, nysgjerrigheten som musiker, lekenheten må man aldri glemme. Hva så om du må rigge ned og opp, det er hornet ditt – fikser du ikke å gjøre det kan du like godt sitte på kontor 8-16.

Jeg regner med du også sikter til triggere her. Det er ikke slik at jeg på død og liv ALDRI skal spille med triggere. Vi hadde en episode på en av de små Norgesrundene vi hadde med BRT, der jeg til slutt måtte gå bort til lydteknikeren på stedet og fortelle hva han skulle gjøre fordi det låt helt krise da Aspherium hadde lydsjekk. Når han da sier at det er første gang han ratter knotter på metal overhodet, og i tillegg er ca. 20, ønsker man at man hadde sin faste lydmann tilstede, og kanskje triggere på basstrommene – som her hørtes ut som tomme vanndispenserbeholdere.. I slike tilfeller er det jo gull med triggere, og skulle vi spille i lokaler der basstrommene forsvinner i et grautete lokale, eller lokal backline er helt krise, eller vi plutselig skulle bli grindcore hahaha.. Jeg er ikke triggermotstander, men misliker samtidig alle trommiser som heller bruker triggere enn å forsøke å skape sitt eget sound utav sin egen spillestil og stemming. Altfor mange bruker triggere fordi alle andre gjør det. En lydmann som kan sakene sine klarer faktisk helt fint å få fet lyd i kaggene dine om du kan å spille på de. Men altså, skal du på dø og liv spille i 979 km/t kvelden ut så er det jo ingen vei utenom om du skal få det til å låte sint som faen, for det låter ikke sint som faen uten, synes jeg.»

Fotograf: Slanderer Crowley

Hvordan er det hjemme da? Du har som nevnt familiære forhold og jobb(er) som står bak deg når en turne er forestående? Er det en evig kabal for å få alt til å gå opp? Jeg vil ikke tro det er penger i et band som Blood Red Throne, så mulig må man enten benytte feriedager eller rett og slett håpe på at man går i null etter en turne.

«Jeg er jo en voksen mann, så forholdene på jobb har jeg selv sørget for at stort sett er lagt til rette for skal være mulige for meg, selv om det ofte må gjøre en innsats med å jobbes inn fri, eller å bytte vakter, eller som du sier benytte seg av ferie. Familiært også, uten at hverken jeg eller de hjemme helt blir vant til det. Det er jo alltids noe som skal skje mens jeg er borte, eller som skjer mens jeg er ute. Som sist vi var på Europatur med heltene i Cryptopsy, da eldstemann fikk beskjed om skoleplass i Trondheim og måtte opp dit pronto for å se på hybel, da måtte mor trø til. Da er det kjipt å være på en helt annen plass på kloden uten mulighet til å stille opp, annet enn moralsk gjennom nett eller telefon. Det koster mye å være musiker, du må gi sykt masse av sjela di, du ofrer mye tid og krefter, og ferie og bursdager og mye annet. Er det verdt det?

Jeg tror og håper det.»

Hvor spilte du inn trommene til sisteskiva? Og jobbet du annerledes enn før? Brukte du nye innfallsvinkler, ideer, eller var det bare å sette seg bak og slå for livet?

«Trommene ble spilt inn i Krutt Studio på Odderøya i Kristiansand. koselig lite krypinn. Jeg jobbet vel ikke så mye annerledes enn tidligere, det handler alltid om å fange det rette uttrykket til låta, og her handlet det jo stort sett om punktlig intens aggressivitet. Gjøre det rette taket.

Det tok oss vel 4 – 5 dager å gjøre trommene, der første dag gikk med til å sette grunnlyden. Tid til å dra på en fantastisk fet konsert og fuktig nach med gamle kjente i Spidergawd ble det også, hehehe. Det var rimelig effektive sessioner uten de store problemene. Slå for livet, jeg likte den. Satt på spissen er det jo nettopp slik det er. Som en god venn og bassist, Kyrre Sætran, så fint sa det under en studiosession i fjor, vi snakkes på den andre sida av låta. Hehehe, det er slik – mens det står på er vi i det parallelle universet, vi må bare levere låta akkurat slik den skal høres ut, så kan vi snakkes etterpå.

Slå for livet!»

Var skinnene lagt rytmemessig? Fikk du sterke føringer fra ledelsen eller hadde/har du frihet til å legge igjen en stor porsjon personlighet i taktvalg og slik låtene blir på trommer?

«Som jeg nevnte tidligere, har Daniel klare tanker om hva han hører for seg av trommer på sine låter, men han var også ganske løs på han var helt åpen for andre løsninger om han likte det. Jeg valgte vel de aller fleste av hans grunnidèer til slutt, og hadde mine egne vrier på overganger og annet personlig snacks. Jeg er en fyr som på godt og vondt kanskje, sjelden gjør samme ting to ganger, og man kan ha flaks med det og man kan tryne innimellom.

Live blir jeg av og til bevisstløs, eller sinnsyk om du vil, i gjerningsøyeblikket, og kan gjerne endre grooven helt om jeg kjenner at det passer der og da. Av og til klaffer det som faen, og da er det fett å se de andre gutta ta av på det, eller effekten det kan ha på publikum. Når det ikke funker ser det bare å riste det av seg og åpne ei øl til. Eller en kaffe om du heller vil det.»

Jepp, kaffe holder greit :).

Føler du deg som en del av bandet? Eller som en trommis som er «innleid»? Det er jo relativt god gjennomlufting i Brt, men kanskje er det en ånd der nå som gjør at det hele stabiliserer seg? 

«Ja, det gjør jeg absolutt! Jeg har alltid følt meg som en del av bandet også. Jeg var jo med fra starten av sammen med Daniel og Terje – gjennom et par vokalister og et par bassister, demoinnspillinger, albuminnspilling, fotosessions, gjennomgang av den første platekontrakten, masse festing og fanteri. Jeg føler jo fremdeles også en viss tilhørighet i andre band jeg har vært en del av tidligere. Det må være de sterke inntrykkene musikken gjør på meg, det intuitive og telepatiske og av og til zombielignende forholdet man får til de man spiller i band med, som man samarbeider så tett med både på plate og på veien, det limer seg fast i deg og forsvinner aldri, helt. 

Med BRT sommeren 2013 begynte det jo som en slags, hjelpe gutta sine mellom trommiser-greie. Det ga mersmak både for meg og de andre, og med tida så har det sklidd veldig fint på plass og jeg ønsker å være med på alt jeg klarer. Dialogen går som smurt, det smeller noe jævlig på scenen, bandet har et luksusproblem med å velge låter til settlista med alle skivene som er ute – ikke minst nå som Union Of Flesh And Machine er ute, her er det de aller fleste som vil røske live tror jeg, det funker rett og slett jævlig bra slik ståa er nå. Da er det bare å gønne på, er det ikke?

Vi har snakket om hvor vanskelig det kan være i dag med jobb, familie osv, og du ser jo band som f.eks våre venner i Suffocation, der Frank Mullen nesten utelukkende gjør giger i statene, mens en annen dude gjør alt over dammen. Jeg har ikke gjort alle gigene siden 2013, både Martin Skriubakken, Stefan Køningsberg og Kevin Kvaale fra Harm har vært innom.»

Du deler rytmeseksjonen med en ganske så habil bassist. Hvordan er det å jobbe med Ole Bent? Og siden han kanskje er litt teknisk, som også du er for all del, men kanskje har du litt mer traktor i stilen…, er det en bassist du føler deg maks komfortabel med å jobbe opp saker med?

«Ole er en dyktig bassist, veldig dyktig! En fryd å spille med. Han er teknisk ja, men han har jo som alle andre i bandet et fokus på at BRT skal høres ut som vi gjør, tyngde er tyngde og snacks er snacks. Du blir ikke tung uten snacks, blir du vel? Høhøhø.. Spøk til side, joda jeg har mer traktor i stilen, men selv om jeg er gammel nok til å ha vært Oles unge far for ca. tyve år sida, så er den kisen en heavy faen. Han er egentlig en gammel mann inn seg også, men det får du ta med ham en annen gang. Vi to er som hånd i hanske nå på scena og vi ler hele veien til backstage hver gang.»

Og Brt er kjent, og profilerer seg som et partyband, men jeg vet at du er forsiktig i forkant av konserter. Er det å ha fullt fokus, kontroll, det som er grunnen til dette? 

«Vi har det moro når vi er på tur ja, ikke til å stikke under en stol det. Jeg diskuterte dette i en tråd på en eller annen musikerside på facebook forleden, der det var utrolig påståelighet og motstand mot å nyte alkohol under en spillejobb. Jeg skal prøve å ikke si altfor mye om det her nå, men dette handler i bunn og grunn om et kollektiv ansvar om å levere en vare for de som har betalt penger for å oppleve en konsert.

At BRT tar seg en tår og skåler med publikum fra scena ser jeg ikke på som noe problem, så lenge vi leverer eksplosiver og gir folk en real bakoversveis, eller i verste fall gir folk lyst til å danse eller slenge på høvvet. Death metal har aldri handlet om å holde familiekonserter i kulturhuset kl. 14 en tirsdag, det er og blir en subsjanger for de spesielt interesserte og de som har lyst å utagere litt fra hverdagens rammer og normer. Høyt under taket synes jeg det skal være.

For meg personlig hender deg jeg ikke drikker i det hele tatt, og andre ganger drikker jeg. Det er ganske enkel logikk, å vrenge sjela si for å få trommesettet og bandet til å høres ultrabrutalt og sexy ut krever mye fysisk og mentalt, er du drita eller ukonsentrert er det ikke sikkert det blir noen av delene.»

Freddy, igjen, makan, om folk liker Brt eller ikke bør man ha stor respekt for fagfolk innen Metallurgien 😉 Jeg håper du får det kanon på promoteringsinnsatsen på skiva, og at det går bra for deg og bandet. Noe du vil dele? Noen du vil piske? Noen du vil dra opp av grøfta, som ikke blir sett? Band? Her er en perfekt plass å gire ned, eller opp, ordet er fritt:

«Takk for det, Yngve! Jeg gleder meg som en unge til fortsettelsen! 

Hmm, jeg har jo snakket om bandet mitt her i Kristiansund, Illsint, som har tøffe ting på gang. Oppfordrer folk til å følge med oss både på nett og live, om ikke så altfor lenge. Vi er så hemmelige at vi kun har en instagramkonto (/illsintband) og en jamvideo på youtube. Ellers kan jeg jo nevne The Sickening, siste skiva de ga ut Sickness Unfold har fått altfor lite oppmerksomhet synes jeg. Makan til dyktige folk… Espen Beist Antonsen, også eks-BRT, er faen meg det kjappeste som er å oppdrive her til lands, en ordentlig tulling!! Bånn gass!

Og Ivan Meathook sitt band, Son Of A Shotgun… I alle dager, for en syking den deilige mannen er! Bare å glede seg til den skiva kommer ut. Der er det baller i ben og armer!! 

Manifest fra Trondheim også, et fantastisk bra band som tør å eksperimentere med andre elementer enn det gjengse metalband. Dette er jo gutter som har holdt på i mange år, og som jeg føler ikke har fått på langt nær så mye oppmerksomhet som de fortjener. Vanvittig kreative Alessandro Elide på trommer og perk, Ole Marius Larmerud, en av de kvasseste gitaristene som fins her til lands. Men det er så jævlig mye bra om dagen, Sahg, Attan, norske Shining, Spidergawd, Nordjevel, og ikke minst nytt fra Brutal Kuk er jo bare supersexy! 

Det blir lite pisk fra meg her i dag altså, det er morsommere å rose folk synes jeg. Men noe ris kan vi ta, metalfolk er de fineste folkene, bortsett fra når de skal diskutere musikksmaken sin på nettet. Der står det jaggu dårlig til om dagen. Så til dere metalfolk uti der som på død og liv skal være så tøffe og true, vær så snill å klapp igjen! Om du ikke liker det ene eller andre bandet, eller undersjangeren, klapp igjen kjeften, det er helt uinteressant å lese at du ikke liker det, eller hvorfor du ikke liker det. Musikksmaken min er min – du har din. Sånn, ferdig. Kom og tørk! 

Holdt på å glemme deg her nå, Yngve! Du er jo en oldschool dude sjøl, hva skjer med tromminga, får du tid til noe hamring lengre? Hva skjedde med Tonka? Vi begynner å dra litt på åra begge to, men jeg vil rose deg og Heavymetal.no for ståpåviljen og den genuine interessen for den harde musikken! Mer av det! 

Takk for mæ.»

Ydmykt tusen takk mann! Gode ord fra en råtass legger jeg innerst ved hjertet. Og makan, som sagt, FOR et bra intervju! Freddy for president!!!!

Les også intervjuet med Daniel
som vår skribent Steinar gjorde i forbindelse med Blood Red Thrones ferske skive.

(Originalt publisert 21.12.16, men trukket til topps 05.01.17)