Vet dere hva? Tre dager med festival er tungt, både for de som drikker opp budsjettet og de av oss som bare går og går og går og ser og ser og ser. Og hører naturligvis :).

Les anmeldelsen av dag 1 HER
.

Der første dag som oftest er ny og spennende, man kommer til lokasjonen, trekker inn fersk festivalluft, folk er spreke og fjonge i tøyet, er andre dag kanskje den som er best for meg. Da snakker jeg ikke om musikken, men om formen. Man har klimatisert seg litt, innlosjert seg greit og er midt i galskapen. Denne fredagen var kanskje den jeg anså som svakest for min del på lineup-en, men det ble pinadø mange gode opplevelser selv om.

***

Bilder, fra topp: Divided Multitude, Avatar, Diamond Head, Slayer.

Først rett opp til Huth, det var bankers. Trønderne i Divided Multitude har jeg fulgt lenge men aldri sett live. På skive er de litt tunge å komme inn i, i det å lytte nok til låtene slik at man kommer ca. der bandet selv er i å kjenne materialet. Jeg kan mistenke at det var slik for noen som så de for første gang, hørte de for første gang, men det er nok også et band jeg vil tro appellerte godt til de som likte progressiv metal.

Jeg valgte å støtte opp og stå helt med gjerdet, det medførte at jeg ikke helt traff på lyden. Den ble sendt type forbi meg, og koringen ble vanskelige å sammenfatte. Noen ganger hørtes det feil ut, men med litt finger i øret-triks kunne jeg fastslå at det er et vokalsterkt band. Ikke alle tonene de valgte å legge seg på synes jeg var like kule, men jevnt over var dette et bra kort å ha i ermet. Jeg ble veldig positivt overrasket over Eskild på tangenter når det gjaldt vokalen, på sistelåten var det faktisk et par ting fra bamsen der som var bedre enn det frontfigur Sindre leverte :).

Det som slo meg var at flere av låtene var skrudd sammen ganske likt, arrangert i samme gate, elementene i låtene virket å gjenta seg, men som helhet, uttrykk, hvordan Divided Multitude profiler seg musikalsk, det har jeg ingen problem med å stå bak. Jeg er jo også en som har hørt skiva mye, og kjente store deler av innholdet på konserten, noe jeg tror var lurt.

Instrumentalt er det flotte musikere, og spesielt la jeg merke til bassen, som ikke er så framtredende på skiva. Der albumet er litt snilt produsert, fikk Rayner vist seg godt fram i lydbildet. Ihvertfall fra der jeg stod.

De spilte en gammel låt, eldre, uten at jeg husker hvilken – men der opplevde jeg at det nye materialet var mye sterkere skodd til å framføres live. Sisteskiva er fyldigere i arrangeringen, de fyller bedre ut nå. Det er jo absolutt et kompliment. Hva neste skive vil låte som er jeg svært spent på. 

Deretter var det hurtig gange ned til hovedscenen for å se Avatar. Og det ble rett og slett et av høydepunktene på Tons Of Rock 2017. Man skal være temmelig innesnødd om man ikke lot seg imponere av dette.

Konserten var rakt gjennom fantastisk, ikke ett eneste svakt øyeblikk. Alt var innøvd, og de som følger bandet og ser noen konserter, live eller på Youtube, vet at dette ikke er et spontant band, men et teatralsk orkester som sikter på perfeksjon og et show som finpusses til fingerspissene. 

Og naturligvis, vokalist Johannes er og blir en naturlig leder. Det er ikke nødvendigvis overbruken av tungeflashingen jeg liker, men samlet er måten han opererer på så utrolig bra. De andre følger opp, og selv om det er Johannes som er sjefen og gjør mest ut av seg, er de andre sterke personligheter. 

Det som slo meg var at låtene på sisteskiva, som jeg synes var litt så som så, fungerte veldig bra live. Og jeg har ikke oversikt på låtene de spilte, men kan ikke huske at konserten hadde dødpunkter. Og kombinert med et uniformert og velfungerende image og backdrop, sydde svenskene sammen en fantastisk gig. Dette burde flere ha opplevd, hadde de stått foran mengden de største banda på tampen av kveldene hadde, tror jeg mange hadde fått et nytt favorittband.

Mitt forhold til Diamond Head er veldig intenst, jeg elsker Nwobhm, og selv om jeg er større fan av andre band i denne bølgen, er Diamond Head ett av de som kicka igang det hele. De var tidlige ute, og de har levert flotte låter som fortsatt står som en påle. 

Jeg er av den oppfatning av at Brian Tatler er en legende. Gitaristen er eneste originalmedlem i dag, selv om trommeslager Karl har en del år i bandet. Folk snakker om Slayer, de snakker om Phil Campell, de snakker om andre store navn, legender, men etter min mening stod den største der inne i teltet. Brian har laget riff som var med på å legge fundamentet for hele thrashbølgen, de fleste banda som utviklet seg fra Metallica og den tidlige metallen har så mye å takke Diamond Head for at det er flaut. 

De spilte flere gode låter, et greit balansert sett mellom hitsene og et par mindre kjente. In The Heat Of The Night, som jeg egentlig ikke er så glad i på skive, var dritbra! Her viste også Brian at han er, og det visste vi jo, fortsatt en fantastisk god gitarist.

Hele konserten falt i smak, selv om vokalist Rasmus ikke er Sean Harris leverte han en grei konsert. Diamond Head, spesielt i tiden etter debutskiva og forbi den knallbra Cantebury, la jo Harris seg på en veldig melodiøs og stemningsfull vokalform, hvor det går kaldt nedover ryggen på meg flere ganger. Det klarte ikke Rasmus.

Feteste øyeblikket ever var når noen yngre i publikum proklamerte at bandet spilte Metallicalåtene så fett :).

Oppe på hovedscenen skulle tidligere Motörheadgitarist Phil dunke inn litt rock’n roll. Hele seansen var rett og slett litt feil for meg. Jeg elsker MH, for all del, og de spilte flere knallbra låter (Killed, Ace, Doctor Rock tror jeg…), men generelt framstod gjengen som et coverband – ispedd egne låter som ikke har spesielt mye spennende over seg. Om dere har hørt ep-en, og likt den, fett! Jeg liker ikke dette selv om Phil har fortiden på plass. Jeg liker ikke rock’n roll veldig godt, men elsker Motörhead, jeg liker ikke Phil Campell og hans bastard sons bare fordi han var del av Lemmys orkester. Sorry. Men de hadde det sikkert kjempegøy, og mange rådigga dette. 

Det som slo meg skikkelig der og da, med tanke på at det ikke var så voldsomt mange som så på, noe jeg også hadde tenkt meg på forhånd, var at disse burde vært booket til teltet, og Candlemass burde stått på hovedscenen – eller noe sånt. Dette var et teltband for min del, der hadde det kanskje blitt en bedre opplevelse også. Teltet er min favorittscene på Tons, der er det mer intimt, og man slipper å se band som er bittelitt for små til så store scener knalle til bedre.

Nede i teltet ble trommesettet til Kenneth Kapstad satt opp, noe jeg ikke visste der og da. Jeg har ikke likt Spidergawd på skive, og visste ikke annet enn at mange sa de regjerte live. Jeg var klar. 

Og konserten ble så bra at jeg ikke vurderte å gå eller forflytte meg i det hele tatt, Jeg slukte hele konserten – mye fordi Kenneth er såpass spennende å se på. Saksofon, mitt uff-instrument #1, var ikke så plagsomt som det pleier, fyren spilte ikke type utagerende og jazza, men la seg ok inn i lydbildet og supplerte gitaren.

Ny bassist, visstnok, en veldig bra scenepersonlighet og fin stil. Noe av det bassen gjorde, og bandet generelt, lå litt opp mot ett av mine favorittband, Hawkwind. Da er det jo bare å smile i vei. Jeg vil fortsatt ikke bestille fanklubbpakke, men konstaterer at de som sa at bandet leverte live hadde et godt poeng.

Aiming For Enrike: Så bar det opp til Huth igjen, og et band jeg rett og slett hadde glemt var lokalt, Haldenband. Et eller annet hadde krøllet seg i huet og jeg mente dette var et utenlandsk band. Det trodde jeg helt fram til trrommeslageren gikk opp til mikrofonen og pratet…norsk ;). Da la bitene seg på plass.

Dette er en duo bestående av en stykk gitarist/bråkmaker/knappetrykker/effektsjef, og en trommeslager. Musikken var tidvis vanskelig å like, tidvis knallbra. Noe var eksperimentelt, noe var drivende og behagelig, noe var rytmisk spennende og fett. Summert ble jeg ikke helt klok på hva de vil, men det er vel strengt tatt slik kjernen i et band som dette er, uten grenser og med en trang til å flytte disse grensene (som ikke finnes :)) på hva som oppfattes som musikk. Jeg vil nok si at det var mer partier enn låter som falt i smak, jeg likte best når de gikk litt inn i en groove, driv, og endte opp med et klimaks.

Vinden gjorde at røykmaskinen ikke helt fikk foten, alt gikk rett ut og rett til siden :). Den som trykket på knappen tror jeg også hadde akkordlønn. Pluss for trommeslageren, en virkelig flink fyr!

Slayer sluttet jeg å like i 1991. Enkelt og greit. Dagens utgave er et fjongt liveband, men for min del for utvannet til at jeg klarer å opprettholde engasjementet. Jeg har ikke sett de siden…hm…2007 tror jeg, da sviktet de på Hove, før det husker jeg godt jobben på Quart i 96 hvor fundamentet var denne punkeskiva de slapp. Og det er greia med slike band, det er for mye som er pønka. Rytmikken er kjapp og enkel, type Motörhead på kjappgang. Jeg liker Slayer best når de er som på Dead Skin Mask, South Of Heaven etc. Og når de låtene ble spilt, var det også en massiv oppdrift i publikumet. 

Men uansett hva jeg personlig mener om slemmingene i Slayer, og dagens utgave, var konserten på Tons ganske brutal. Lyden var der, trøkket, og om man klarte å overse (som jeg ikke gjorde) alle de låtene som egentlig ikke er så spennende, mener jeg nok at amerikanerne stod for en kraftkonsert på Tons Of Rock. Slayer som band gir meg dog ikke det fnugg slik de er i dag, men de er fortsatt en force å regne med.

Jeg gikk tidlig fra Slayer for å få med meg Trond Holter og Swing Of Death. Albumet med Jørn Lande på vokal var etter min mening kanskje det beste som kom i 2015. Melodisk, teatralsk, hardrock av ypperste kvalitet. Meg om min makker Lars fikk plass på første rad, og kunne nyte opptredenen upfront. 

Hele skiva ble spilt gjennom, og det var en meget bra opplevelse. Nils fra Pagans er som kjent vokalist nå, noe som medfører at vokalen blir ganske annerledes enn det vi som så konseptet med Lande var vant til. Lande synger jo også på skiva, derfor er malen satt, og Nils må på en måte fylle Jørns sko. Nils har en lysere og mer operaaktig vokal, og i noen partier løftet han musikken opp fra skiva, i andre savnet jeg Lande. Sånn er det. Men det Nils gjorde her, alt summert, var en imponerende jobb! Han er flink på scenen, lever seg godt inn i rollen, er høflig og ordentlig, rett og slett en verdig erstatter for Lande. Det er nok grunner til at samarbeidet med Jørn ikke fortsatte, derfor er det bare å takke for at Nils kom og ble redningen – ellers hadde vi ikke kunne nyte låtene live. Og selv om jeg holder en knapp på skiva, klarte Nils en ting som jeg satte pris på, han fikset også at det gikk kaldt nedover ryggen på meg på Hand Of Your God, det føres opp på plussiden!

Knippet med fruer som koret var kjempekult, buketten med syngedamene var forfriskende i motsetning til det band som oftest velger seg, å kjøre alt på tape. Og jeg har glemt hva hun som sang sist het, i Kopervik, men Jeanette synes jeg var et bra valg som motpart til Nils. En flott dame som hadde alle skillsene til å forsterke opplevelsen.

Ellers, rytmikken ble utført uklanderlig av Artch-bassist Bernt, og trommeslager Per-Morten! Og ikke minst, kanskje en av Norges mest undervurderte hardrockgitarister, Trond Holter. Makan. Hvorfor har ikke han en høyere stjerne!!!????

Og sist, men ikke headliner, Devin Townsend. Jeg skal ikke skrive så mye her, for jeg kjenner for dårlig til skivene, og er ikke fan.

De tre-fire første låtene låt helt likt, i tempo og arrangering. Bandmedlemmene stod relativt stille og gjorde ikke noe ut av seg. Kjedelig. Så kom det et par låter hvor tempoet og intensiteten ble løftet en del hakk, men fortsatt hadde jeg forventet meg mer show, mer galskap. Mulig er mitt forhold til Devin som del av Strapping Young Lad med på å stresse det hele, kanskje. Jeg møtte flere som var fra seg av glede, men det var folk som var godt kjent med materialet fra før, og da skjønner jeg alt. For meg som bare har hørt skivene type et par ganger, var dette ikke en veldig spennende konsert. Bra lys, lyd, men akk så mye mer de kunne gjort ut av seg. 

Det regnet også, og jeg ble trøtt etterhvert, og jeg amputerte konserten og hørte litt av låtene mens jeg vandret nedover festivalplassen og forbi campen, opp til bilen, før turen gikk mot senga og litt nattmat. Devinfans får ha meg unnskyldt, men er man geniforklart bør man vel kunne forvente at en som meg ble litt mer betatt når alt lå til grunn for en knallgig? Og jada, jeg hører du sier at det var det. Orket bare ikke mer. Flere av de jeg snakket med om dette var uansett ikke tilstede på mange av de andre gode konsertene, derfor dytter jeg bare ballen tilbake og lar det stå som sluttpunkt.