Vår skribent Steinar, som har vært med så og si helt fra starten her på Heavymetal.no, fyrte av et papirmagazin for en tid tilbake. Nå foreligger det andre nummeret, og da er det plikt å trekke inn telemarkingen for å snoke litt, lodde stemningen og finne ut hvorfor i alle verden han tar på seg enda mer metalrelatert arbeid :).

NB! Bladet er å få kjøpt på Aftermath i Trondheim, på Katakomben i Oslo og hos Unborn Distro – mailadresse til Steinar for å bestille rett fra kilden er i slutten av intervjuet.

I tillegg til å være far, skribent hos Heavymetal.no og i jobb, har du altså tid til å snekre fanzine .). Fikk du en bukett med tid til julegave eller?

«Og dette kommer fra mannen som har driftet Heavymetal.no mer eller mindre egenhendig i over 15 år, he-he :). Nei, dette punktet er egentlig veldig uproblematisk. Jeg jobber med fanzina når jeg har lyst. Så enkelt. 

Det har tatt omtrent to og et halvt år å gjøre denne utgaven ferdig, så timeantallet fordelt jevnt utover denne perioden er ikke imponerende i det hele tatt. Tidvis har jeg jobbet flere timer i uka for så å gå over i en periode der ingenting gjøres på flere uker. Ikke skribler jeg på langt nær så mye for deg som før heller, det blir noen anmeldelser nå og da, og jeg skriver snarere mindre nå, etter at jeg hoppa av Scream, enn jeg har gjort de ti årene forut. Fotballinteressen min tar utvilsomt vesentlig mer tid enn skrivinga.»

Noooooooo!

Og dette var en kraftplugg, som jeg ser det er lagt mye jobb i. Når startet du med dette nummeret?

«Jeg startet nokså umiddelbart etter at den første blekka var ferdig, mener jeg å huske. Ideen hadde jeg hatt klar en stund så det var bare å kjøre på. Arbeidet som gjøres mot slutten når man holder på med en fanzine er jo promotering, pakking av brev og slikt, og midt i en sånn periode var det fint å skrive igjen, som et avbrekk. Nå, når jeg har skrevet og snekret sammen en god stund, blir det artig å drive med salgsbiten igjen.»

Og innholdet er ganske variert, fra lange intervjuer til dasslektyre i form av mindre blokker med spørsmål til enkelte i scenen. Hvordan tenker du når du skal sette sammen et slit blad? Er det å ikke bare være Snakepit, altså kun laaaaange intervjuer, et issue? At du med vilje plotter en del lette greier for å gjøre opplevelsen litt ok for de som ikke nødvendigvis sitter og hopper i stolen av infotyngde?

«Spot on, Yngve. Akkurat som med musikk er variasjon en bra ting i de aller fleste tilfeller når det gjelder fanziner. En viss dybde/lengde prøver jeg alltid på, eller det blir faktisk bare slik av seg selv når jeg setter meg ned og mekker spørsmål, men jeg prøver samtidig å ikke overdrive. De fleste intervjuene blir dermed av en viss lengde. Korte tekster av en annen type enn de regulære intervjuene, som et supplement, skaper i mine øyne bedre leservennlighet og forhåpentligvis mer leseglede.

Når du først nevner Snakepit,  er det en fanzine jeg har kjemperespekt for. Den har inspirert meg i mange år nå, men det kan bli litt vel mye av det gode i den gården, faktisk. Man kan på sett og vis si at jeg prøver å mekke min egen versjon av Snakepit der noen av de gode tingene forhåpentligvis beholdes mens de negative sidene, som engelsken og lite variasjon, som du er inne på, er forsøkt justert opp noen hakk.»

(Jeg har til info noen utgaver av Snakepit for salg, om noen er hypp – Yj).

Det er fokus på norske band, hvor spesielt Diskord-intervjuet imponerte. Hva avgjorde hvem som fikk delta denne gang? 

«Undertittelen Norwegian death metal sier jo det meste i dette henseende, utover det er det eneste kriteriet at jeg liker bandet. Veldig kult at du likte Diskord-intervjuet. Æren for at det ble bra skal definitivt Eyvind ha, han leverte svar langt raskere enn alle andre, men har samtidig åpenbart lagt seg i selen og svart grundig også. Stor tommel opp! Moro å få slike svar i retur. 

Ett band er utelatt, og det har jeg dårlig samvittighet for, men med denne undertittelen er det rett og slett uanstendig å utelate Obliteration, som jo er et aldeles nydelig orkester. Grunnen er at jeg synes det hadde dratt langt nok ut i tid nå og jeg ønsket å bli ferdig før de eldste intervjuene var blitt veldig gamle. Jeg vet at et intervju med Obliteration ville blitt veldig langt, og uten at jeg skal påstå at de er trege, for det vet jeg ingenting om, så ville det definitivt vært en fare for at det hadde blitt venting i både uker og måneder før svarene kom i retur.»

Det krever en del av deg og spesielt intervjuobjektene om man skal sy sammen lange intervjuer, gjerne via mail og i flere omganger – møtte du problemer med dette? Eller fløt alt ok?

«Jeg tror nok Daniel fra Blood Red Throne støtter deg i denne påstanden. Han beskrev det å svare på intervjuet som en blanding av moro og et rent helvete, he-he. Jeg tror han fikk 72 spørsmål i trynet. Alt her er gjort per mail, med de plusser og minuser det medfører. Det meste er gjort i en omgang. 

Jeg kan vel ikke si at absolutt alt fløt lett. Hadde alle gjort som Eyvind i Diskord, kunne jeg svart positivt på spørsmålet, men sånn er ikke verden. Fordelen med en fanzine som dette er at det ikke gjør så mye om banda svarer sent, noe de jommen kan gjøre innimellom. Det ene intervjuet her tok det to år å få tilbake svar på. Litt masing blir det da innimellom, men lang ventetid er likevel et lite problem for mitt vedkommende. Langt verre er det nå folk sier ja til å stille til intervju og deretter lar være å svare. Jeg skulle hatt med ett intervju til her, et som jeg hadde tro på skulle bli en historisk godbit, men fyren klarte ikke å følge opp det han lovet så sent som i desember.»

En del klipp fra gamle blader er her, hvorfor? Krydderier? Og måtte du be om lov eller har du bare tatt for deg? Jeg ser absolutt den historiske vinklingen og det kuriøse, pluss at det jo letter leseprosessen litt.

«Spot on, igjen. Delvis handler det om variasjon, eller krydder som du sier, og delvis handler det om min elsk for historikk. Alle utklippene tar for seg norske death metal-band fra rundt 1990, og det er selvsagt ikke tilfeldig. De er ment å gi et inntrykk av norsk death metal anno omtrent 1990. Jeg synes selv slike småting er artige og/eller interessante kuriositeter. De kan også fungere som en påminnelse om hvordan ting var, eller litt opplæring i så måte for yngre mennesker. 

Det er også en måte for meg, som dedikert fan av fysiske produkter, å arbeide mot troen på at alt finnes på internett. Jeg har en ganske solid base med gamle fanziner på koserommet mitt hjemme, og i disse finnes det så visst mye og mangt som ikke er tilgjengelig på nett for folk flest. 

Når det gjelder det andre du spør om, har jeg fundert en del på det. Jeg valgte å ikke kontakte de få sjelene det gjelder, de som har skrevet fanzinene jeg har klippet ut småting fra. Dels fordi noen av dem er vanskelig å spore opp, vet jeg av erfaring. Dels fordi dette er ting som ble skrevet for 25-30 år siden og som altså ikke er aktuelt. Dels fordi jeg bruker klippene med respekt. Dels fordi det ikke er hele intervjuer, men småting som en liten del av et intervju, en annonse, en liten anmeldelse eller en logo som benyttes. Jeg kikka på åndsverkloven før jeg satt i gang, og tolket det dithen at jeg var innenfor slik jeg har gjort det nå basert på det jeg fant i § 4, uten at jeg på noen som helst måte kan mye om dette.»

En ting jeg alltid har slitt med, som du har litt av, er tekst på bakgrunn som ikke gjør lesevennligheten en tjeneste. Ser du den? Og var det med vilje, at det skulle være som det var den gang? 

«Jeg skjønner godt hva du mener. I prosessen med å sette sammen blekka har jeg puslet frem og tilbake med bakgrunnsbilder, og noen er blitt byttet ut fordi lesbarheten ble for dårlig. Nå har jeg landet på noe jeg mener funker, men enkelte sider er noe mer utfordrende å hvile øyet på enn standard svart tekst på hvit bakgrunn. Blekka mi er likevel lettere lesbar enn Rest In Pain-fanzina, der alt er håndskrevet og ikke alt like vakkert, he-he. Dette her, det estetiske, er ellers på ingen måter mitt lodd her i livet. Forming var hatfaget på barneskolen. Jeg famler meg med andre ord fram uten noen som helst innsikt, og resultatet ville sikkert blitt slaktet av folk med peiling. Intensjonen denne gangen var å gjøre noe annerledes enn sist, å eksperimentere litt, og sånn har det blitt. 

Hva jeg gjør når #3 skal mekkes har jeg foreløpig ikke tenkt veldig mye på. Jeg ser ikke helt bort fra at jeg prøver meg på noe helt annerledes igjen.»

Pluss at du jo benytter deg av litt groteske bilder enkelte ganger, du er jo ikke slik, så, var det fordi det er slik det skal være? At du følger oppskriften?

«Det er først og fremst Blood Red Throne-intervjuet som inneholder litt juicy bilder. Tanken min var så enkel som å benytte meg av visualiseringer som på et eller annet vis har kobling til det jeg forbinder med det gitte bandet. I Blood Red Thrones tilfelle vil det si ord som brutal og beslektede ting. I Diskords tilfelle var det snarere ord som abstrakt, mens det for Shaarimoths del var ordet ritual som sto sentralt. Phobia-intervjuet inneholder bilder fra Kais private arkiv, så dette er tidlige bilder av Grutle, Ivar og et par andre kjente fjes som svært få noensinne har sett. Tanken var altså ikke å følge oppskriften, men når det er sagt, så er jeg ikke nødvendigvis motstander av å følge oppskrift, eller tradisjon, for å vinkle det i en litt mer positiv retning. Det er mange klisjeer og tradisjoner i metalen, og jeg følger og er glad i mange av dem.»

Å anmelde andre ziner er jo en godt innarbeidet policy hos de som har drevet på eller driver blader, så også du. Hvordan går du fram? Leser du de et par ganger, eller tygger du skikkelig før du skriver ned en review? Og har du et bra nettverk og trader, flyere etc., eller er du litt ensom der i Porsgrunn?

«Jeg har bestemt meg for ikke å anmelde skiver i Chronicles, av den enkle grunn at jeg ikke har lyst. Skiveanmeldelser gjør jeg fortsatt for Heavymetal.no, og jeg får gjort det jeg ønsker på den fronten hos deg. Det var derfor ingen anmeldelser av noe slag i #1. 

Brorparten av eksemplarene av #1 jeg har kvittet meg med er tradet. Nettverket er altså blitt utvidet, men det er ikke helt min greie å ha hyppig kontakt med alle disse til enhver tid. Kommunikasjon i hytt og pine … ikke en del av mitt DNA. Det hadde nok ikke blitt rare brevskrivinga på meg tilbake på 80-tallet, for å si det sånn. 

Å få inn en haug fanziner har derimot vært utrolig trivelig og givende, og jeg har en anselig bunke liggende i stabler på koserommet. Ingen av dem er fra Porsgrunn for øvrig, he-he. Å anmelde alle disse til #2 ville vært bortimot utopisk, så jeg har tatt dem jeg har rukket. 

Jeg har forsøkt å skrible ned noen ord som beskriver følelsen jeg sitter igjen med umiddelbart etter endt lesing av hver enkelt fanzine. Enkelte detaljer har jeg lett frem i ettertid ved å bla frem og tilbake, men det er hovedsakelig følelsen eller inntrykket jeg sitter igjen med som har vært målet for anmeldelsen. Ingen skikkelig drøvtygging altså, annet enn på enkelte formuleringer, men det er en annen greie.»

Som du nevner har du mange blader, og jeg vet du har samlet og samler på norske blader, gamle ziner. Hvordan er det i den avdelingen? Begynner du å få en del? Og hva mangler du i såfall?

«Denne avdelingen står det heller stille i. Jeg har alltid øyne og ører med meg i tilfelle noe dukker opp, men jeg leter ikke aktivt lenger. De årene jeg hadde fanzinespalten hos deg ble det mye leting og detektivarbeid. Frustrerende arbeid, men særdeles givende når en kommer over noe og får det i hus, som alle samlere vet. Alt i alt har jeg snust opp en god del godsaker, men det er også masse som mangler. Ofte er det jo slik at jo mer man dykker ned i noe, jo mer oppdager man at man ikke har. En viss begrensning når det gjelder noe såpass smalt som norske metalfanziner selvsagt, men likevel, det er noe i dette. 

Jeg vil anslå at jeg har i underkant av 100 norske fanziner, og blant godbitene har vi ting som Anal Fissur og Mortiis` ZAST. Det jeg mangler er en hel haug og altfor mye å ramse opp, men kan nevne de aller første Slayer-bladene, for å ta noe folk flest kjenner til. Og, om du ikke kjenner til Slayer, vel, da har du en jobb å gjøre … Pensum!»

Om du er som meg er det papir som gjelder, hadde du som meg ønsket at nettet plutselig kollapset og at vi måtte tilbake til å snekre papir som hovedmedie? Jeg savner det fælt, men samler og leser hele tiden – og det var og er dødfødt med tanke på portosatser, dom drepte min drøm for snart tjue år siden.

«Jeg skjønner hva du mener, men jeg har aldri ønsket meg en nettkollaps. Jeg er mer der at jeg koser meg godt med både blekkene og de fysiske skivene mine, og om folk ikke forstår gleden i det fysiske og heller vil ha de billige og lett tilgjengelige løsningene, så vær så god. Deres problem, ikke mitt. 

For de som ønsker det fysiske er det fortsatt veldig mulig, og ikke bare selve musikken. Det er en skikkelig jungel der ute av fanziner, langt flere enn jeg trodde det var. Det oppdaget jeg kjapt da jeg skulle prøve å trade #1 med folk rundt om i verden. I Norge er det svært få som driver fanziner per dags dato. Prostata og Imhotep har levert de siste årene, og et par mer obskure blekker i tillegg, men andre steder i verden eksisterer en hel haug aktive blekker. Polen og Tyskland flommer over og enkelte land i Sør-Amerika også. Om folk er interessert i undergrunnslitteratur, sjekk ut anmeldelsene på sida til Voices From The Darkside eller fanzinedistributøren Schattenmann. Det er et vidt spekter av ulike sjangere og visjoner hos de ansvarlige, og kvaliteten er særdeles variabel. Noe av det eneste som er felles er et kollektivt hat mot postens portosatser, he-he.»

Detaljer for de som ønsker å kjøpe en kopi av Chronicles II?

«Da kan man enten ta kontakt per em@il

eller lete meg opp på Faceboon. Prisen er 60,-, postgang inkludert. Har liggende noen eksemplarer av #1 også, om noen skulle være lysten.»

Takk som fjell mann! Det er en ære å ha deg her på siden, både som skribent og som zineredaktør.

«Æren er på min side, som det heter. Du er en unik fyr som hjelper folk i undergrunnen uten tanke for deg selv. Glory, glory …»