Så var det klart for dagen de fleste hadde sett fram til lenge, og som bare ble mer spennende etter den siste ukens nyhet om vokalbytte hos Candlemass. I tillegg var det duket for Profane Burial, bandet som frontes av den tidligere Trail Of Tears-vokalisten Ronny, mandalittene i Communic, Haugesundsthrasherne i Shakma (som jeg dessverre gikk glipp av) og trønderne i det hardtslående metalbandet Manifest. Et par innspill fra en som var der er også flettet inn, metalkjempen fra Froland, Kjell-Ivar Aarli.

Alle bilder er lånt ut av Jan Ove Løgevik (Logevik Foto
), som var på oppdrag for Festivalguiden for Southern DisComfort, tusen takk!

Bilde: Candlemass

Kick er en flott scene, jeg liker meg der. Og med bra lydmenn og lysmann er det en fryd å se konserter i lokalet som ligger i Dronningensgate. Vi er godt vant her i byen, med gode rammevilkår for banda, og det er ingenting å utsette på lysshowet og lyden til Profane Burials første konsert i sør. Og dette er jo litt spesielt for oss siden vokalist Ronny jo nesten er lokal.

Metallen er symfonisk, orkestral, dyster, svulstig, og veldig profesjonelt framført. Medlemmene er i stor grad rutinerte fra tidligere band, men samtidig er det noe i det å skulle presentere noe nytt samlet, som en enhet. Og Profane Burial fikset dette lett. Ronny er selvsikker på scenen, ihvertfall fra mitt ståsted, og det er den sedvanlige sterke growlen som fronter bandets stemningsfulle og kraftfulle metal

Jeg har dessverre ikke hørt stort på skiva de kom med nylig, og var spent på hva som kom. Noe visste jeg, og jeg hadde hørt smakebitene de har sluppet (og lest anmeldelsen

vår mann Steinar leverte for litt siden), men det var ikke nok til at jeg var trygg på hva jeg gikk til. Og det eneste aberet jeg hadde var at jeg fikk dette vandrende tanke-syndromet et par ganger. Du vet, når musikken blir litt for strømlinjeformet, og man begynner å la tankene vandre. Men det var strengt tatt ikke store aberet, var det vel? :).

Dosen de ga oss var akkurat grei nok, og det er en form for metal som jeg vil tro fungerer svært bra i hodetelefoner, og på scenen. Jeg fikk ihvertfall lyst til å gå hjem og sjekke ut skiva, og det er for meg ett av de virkelig gode komplimentene jeg kan gi etter en konsert. Om du vil høre, er det bare å besøke Bandcamp.

Med et par medlemmer fra Trail Of Tears, vokalist Ronny og trommeslager Bjørn (som sammen leverte det sterkeste ToT-albumet i Bloodstained Endurance) er det ikke fritt for at noe hos Profane Burial vil farges. Og det er ikke med negativt fortegn. Bassist André (Gromth/Images At Twillight/Abyssic) legger seg greit opp mot trommene, og rytmeseksjonen fungerer veldig bra. Over legges gitaren til Jostein (Fracture/Viper Solfa), som var litt lav kanskje? Gitaren blir på en måte underdanig i denne sammenhengen, selv om riffene er fete og soloene bra, for Profane Burial har et sound og et uttrykk som hviler veldig mye på sjef Kjetils tangenter og melodier. Dette er karen som lager alt, og som på en måte gjør bandet til det det er. Og Kjetil er en råtass, han fortalte meg at han begynte å spille for seks år siden. Før det? Nada. Respekt!

En veldig bra konsert av bandet, jeg storkoste meg og vil tro de har lite problem i å bygge seg opp om de holder sammen. Noen av disse har jo en del andre geskjefter innen musikkscenen, men hvorfor ikke prioritere Profane Burial liksom? Vi får se, Heavymetal.no følger med og melder inn etterhvert.

Yngve M. Jacobsen

Først ut var Profane Burial, et band jeg hadde nær null kjennskap til på forhånd, utover at jeg kjenner til flere av medlemmene som mer enn habile musikanter. De fikk den tunge jobben det er å starte opp et glissent lokale, så de måtte virkelig jobbe for hyra. Jeg vil påstå at de fikk godt betalt for innsatsen, og utover i settet hadde de hele publikum i hånda. De vant en ny fan i meg i går. Terningkast knall!

Communic så jeg tidligere i år, så her visste jeg godt hva jeg gikk til. Teknisk og tight metal av ypperste klasse. Låter ca. 94 ganger tøffere live enn på plate. Jeg synes også det var et par knepp skarpere denne kvelden enn forrige gang jeg så dem. Jeg sliter med å fatte at de ikke er langt større enn det de er. Norges mest undervurderte?

Kjell-Ivar Aarli

Communic (bilde) toppet Profanes opptreden. Selv om Profane var bra, hadde ikke mandalittene (og Kristiansander i trommeslager Tor Atle :)), noen planer om å ta hensyn. Her snakker vi en av de bedre Communickonsertene jeg har sett. Og det begynner å bli en del. Var det settingen? Var det det at de skulle spille i Kristiansand? Var det bare snakk om et sultent band? Tor Atle virket ihvertfall som om han hadde et eller annet å bevise, og han seilte inn med æren i behold og litt til. Faktisk var det slagkraften til denne karen som løftet trioen helt opp på Kick. 

Trio, powertrio, tre-skaller, kall de hva du vil, men Communic har noe eget som er vel verdt å sjekke ut. Denne kvelden var det i hovedsak, om ikke bare, nytt materiale som ble presentert. Jeg vil tro det er et tilfelle av å ha spilt de eldre så mye at det gir de mer som musikere å lufte nye låter og la de eldre ligge i en skuff og dras fram i ny og ne. Men vi fikk Moondance, det veier opp for mangelen på Frozen Asleep In The Park
.

Vokalen til Oddleif var super! I et par øyeblikk var den litt ute av balanse, i et par høye toner, men han presser stemmen godt, og det er vanskelig det han gjør. Gitararbeidet er som vanlig fabelaktig, og tenk deg å kombinere disse to elementene så bra? 

Samarbeidet mellom Tor Atle og Erik er noe for seg selv, og de samsvarende detaljene, overgangene, er skikkelig kule å følge med på. Og dette er jo noe som har vokst på de etter så mange år, som to som har vært gift lenge og som utvikler en forståelse. Og slagkraften til Tor Atle var jeg innom, men makan, den fyren er kraftfull! Straff for fryktelige forbrytelser burde vært å plassert hånden på skarptromma der. Da hadde man lært fort.

Det kule var at folk som ikke kjente til bandet ble vunnet over, det er en egenskap ikke alle har. 

Yngve M. Jacobsen

Med all respekt for de to foregående band så vil kveldens og kanskje festivalens høydepunkt gjennom tidene være Candlemass (bilde). Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal si om det som skjedde. For en drøy ukes tid siden kom det plutselig en melding helt ut av det blå om at Johan Langquist var tilbake, og at vi ville bli servert Epicus Doomicus Metallicus med originalvokalisten! Verdien på den bookingen steg plutselig med tusen prosent! 

Det er meningsløst å forsøke seg på beskrivelser av konserten utover at det var perfekt. Det kommer til å ta tid før jeg lander etter denne!

Kjell-Ivar Aarli

Tilbake i 1986 kjøpte man selvsagt en kopi av Epicus, og man fulgte naturligvis bandet i årene som kom. Messiah dominerer nok i antall låter og skiver som knuser, men det er noe eget med debuten. Allerede som guttungen skjønte man jo at dette var spesielt, og et par-tre av låtene holder fortsatt seg godt på min toppliste av Candlemass-låter.

Og det vi fikk på Kick, det var så tungt at man tidvis ikke trodde man hørte riktig. Jeg tok meg i å både skrike, hyle, hytte med neven og le, og fikk et par smale øyne fra en ved siden av noen ganger :). Men det er så mange år det er snakk om, man har hørt denne skiva, og bandet, i over tredve år – det er innprentet i genetikken vår.

Sjekk hele konserten, fanfilmed, HER
.

Vokalist Johan var jo den det stod på, den spenningen var knyttet til. Etter et par låter var den spenningen feid rett av banen, og man ble med på en oppbygning som bare eskalerte  – helt til det ble slutt. Og ekstranummer var det ikke, dette var jo bare gjennomgangen av debuten. Naturligvis. Men den er jo bare rett over førti minutter, så slikt sett føltes det skikkelig bummer at de bare gikk. Kjør nå en eller to av låtene om igjen ihvertfall, hey hey! Når det var mitt eneste negative punkt, det og litt for mye klikk i basstrommene, skjønner man at dette var en konsert som fortjener en nær innertier.

Ikke bare fikk vi en sinnsykt fet gig, vi var med på noen spesielt. Selvfølgelig savner man Leif Edling live, men Opethbassisten gjør en durabelig feit jobb! Og trommisen? Haha. Å spille så tungt, seint, med to basstrommer, og med kraft? Fyttikatta.

Dette var beyond en vanlig konsert, dette var følelser, sjel, happening, noe som ristet meg inn og ut av virkeligheten. Opptakene som verserer er en ting, men det å være der var noe helt annet. Noe HELT annet. Vær der neste gang, ikke sitt hjemme og kop. Mange gikk faktisk glipp av selveste Candlemass i Kristiansand.

Så var det å komme seg ut av bobla og fortsette festivalen. For meg ble det som nevnt dessverre ikke noe av Shakmas konsert, men Manifest (bilde) klaffet bra. Trønderne er en skjult perle her i Norge. Mange vet ikke om de en gang. De har vært i omløp siden starten på 2000-tallet, og jeg mener de var et av de første banda jeg jobbet med her på Heavymetal.no. Og metallen de tilbyr er energisk, groovy, teknisk og sinna. Sinnet er det mest vokalist Stian som står for, nordlendingen har et eller annet som bare oser aggresjon og misnøye. Øynene er type sprø, og man ønsker ikke å irritere denne karen :). Og null effekter, rett i strupen, bare brøling og skriking, og synging, av full kraft. Makan.

Bandet ellers er flotte musikere. Johnny på bass kjenner vi fra Griffin, og Alessandro på trommer har gjort mye (Exeloume, Arabs In Aspic m.fl). Gitarist Ole, med det kledelige etternavnet Larmerud, har bare Manifest, alltid hatt bare Manifest. Jeg vil tro flere gitarister innen Pantera/groovmetal/thrash-stilen hadde slitt med å holde følge med Ole, og blitt imponert om de hadde sett en opptreden. Alessandro orker jeg ikke begynne på en gang, han er type et par hakk over bandet, med en idiotisk tight form, og oppfinnsomhet. Det er bare sånn det er. Du kan være så teknisk og kjapp du vil, men få trommiser har skillsene til denne karen.

Det Manifest gjorde, som de har gjort før, og som ikke mange band klarer, er å vinne over et publikum. Har man ikke hørt om bandet, eller kanskje er skeptisk til stilen, er det bare snakk om å overbevise. Og det kan Manifest. Scenen var litt liten for gjengen, det ble nesten bang og smell et par ganger. Og man kan ikke tøyle Stian på denne måten (derfor løp han et par ganger rett gjennom mengden), vi snakker komplett villskap. 

Takk for meg, takk til banda, til festivalen, til alle jeg møtte, til alle jeg ikke fikk tid til å hilse på, til alle som var med på å gjøre festivalen til så koselig og bra som det kan bli. Takk til Calle, Tanja, Lena, alle i SDC, og ikke minst til Harald og Rikard og gjengen på Tolv Bord. Skylder deg for den pølsa Harald ;). Og takk for praten Communic-Erik, ikke ofte jeg henger igjen i byen til halv fire på natta :).

Neste år fikser vi Vipps eller en kortautomat, jeg VET dere hadde solgt mye mer merch om så folkens 😉

Og tusen takk for brusen Johnny Angelund! Jeg er en sånn som ikke spiser eller nesten drikker på festivaler, bare ser og hører, derfor var det svært kjekt å få servert en brus av selveste Karmøygeddon-generalen. Og at jeg ikke våknet opp på et hotellrom uten klær selvsagt.

Yngve M. Jacobsen

Bilder under: Shakma (med Manifest-backdrop), trommeslager Tor Atle i Communic, Candlemass på Kick og Manfist på Tolv Bord.