Selskap: Indie Recordings

Release: 28.09.18

Bandet har til gode å velte meg, vil hungeren etter liv være det som skal til?

I de tidlige årene til bandet fant jeg ikke foten i stor grad, det ble kjedelig og langdrygt, tempo og rytmikk traff meg bare ikke. Slik er det jo noen ganger. Noen liker bestemora, andre mora, noen liker skallede menn med ujevn skjeggvekst.

Vreid@Facebook

Allerede i de første smakebitene bandet/selskapet sendte ut fra Lifehunger, virket det som om det var en snev mer av det jeg liker med Vreid. Sist jeg så de live var en god opplevelse, og man så, i likhet med Einherjer, at store og gjennomførte sceneshow løfter musikk som kanskje ikke ligger så nært hjerterota.

Produksjonen på dette nye albumet falt jeg for. Det gjør låtene og bandet generelt en stor tjeneste. Om det er for kjeller lyd, kan låter som har potensial skjules, om det er låter som er for kjeller kan store produksjoner skjule de ;). Vreid synes jeg har klart litt av det positive i denne settingen; jeg tror at låter jeg kanskje hadde sett forbi med et annet lydbilde, nå kommer mer til sin rett, og at jeg oppdager de i en optimal versjon. Når musikken på en måte er litt rett fram, er en lydjobb som dette gull. Jeg er happy.

Vokalen er snerrete og opererer i grenselandet til growl, slik Vreid har gjort lenge. Men det er en snert denne gangen, som jeg ikke har hørt før. En selvsikkerhet som fjerner litt av de fordommene og opplevelsene jeg har med vokalen til bandet.

Vreid anno 2018 er ikke noe å styre unna om du fra før har vært skeptisk, ikke likt eller som meg, funnet det litt traust. Av disse sognemetallhuene er det vel så langt Cor Scorpii som regjerer, men det sentrerer seg rundt sisteskiva, og de er jo hakket svartere.

Pluss fra gøtta er helt klart disse små dryppene av melankoli, akustiske biter, som åpningen på Hello Darkness og introen på skiva, Flowers And Blood. Veldig effektfullt! Og en sang som Sokrates Must Die framstår som om de fant en Viagra. Det er noe med Lifehunger som eleverer bandet opp en etasje eller to.

Heimatt, det instrumentale avslutningssporet, var vel låten som bar litt preg av å være litt oldschool. En litt skjærende gitar gjorde at jeg ikke helt hang med på denne.

Coveret er knallbra, makan! Og liker du det, kjører jo byrået som laget dette en konkurranse om du vil prøve å vinne deg et cover. Sjekk HER

.

7,5/10

Tracklist:

1. Flowers & Blood 
2. One Hundred Years 
3. Lifehunger
4. The Dead White 
5. Hello Darkness
6. Black Rites in the Black Nights
7. Sokrates Must Die 
8. Heimatt