Helgen har så vidt startet med denne fredagskvelden på Union Scene i Drammen. Køen for å komme til hovedscenen er fylt med forventningsfulle mennesker i alle aldre. Fra de småklissete og søte kjæresteparene til de mer høylytte kompisene som er superklare for en rocka aften. 

Tekst og bilder: Anniken Oline G. Brandal, Sjekk flere flotte shots hos A&B Photography (Flickr).

Jeg må innrømme at jeg visste ikke hva jeg gikk til med kveldens band, da jeg ikke hadde hørt om Maraton og kan kun huske litt av Leprous fra da de spilte på Tons of Rock i 2016 i mine tidligere frivillige dager der. Sidenote; jeg er en person som heller liker å sette min mening på et band etter å ha hørt de live, og ser hvordan andre lar seg påvirke av dette. 

Med et åpent sinn og klar for en spenningsfylt kveld, trasker man inn til Hovedscenen. Jeg blir alltid like overrasket over hvilke typer mennesker som dukker opp på slike konserter. Alt fra ungdommen som skal stå på første rad for å få det lille sekundet med oppmerksomhet  fra bandet, til de mer voksne rockerne som samler seg med en kald en i neven og en samtale med naboen. Her samles alle på midten av rommet for å sikre seg den beste utsikten mot scenen. 

Scenen står allerede klar med instrumenter, mikrofoner og Maratons logo lysende på 3 skjermer i bakgrunnen i det ellers mørke lokalet. Lysene dempes enda mer, og oppmerksomheten rettes mot bandet som nå entrer scenen i vill jubel. Maraton har ikke den største samlingen med sanger, enda, men allerede etter den første låten ga de meg et godt inntrykk. Med en stemme som drives av kraft og klarhet, sto jeg igjen med gåsehud på steder man ikke visste at man kunne få gåsehud på (det er et bra kompliment 🙂 Yj).

Gitar, bass, trommer, keyboardets toner … alt flyter rundt i lokalet som en musikalsk sky som røsker tak i sjelen for å få den til danse, bevege seg i takt med rytmen. For å være et band som ikke har kommet med så mye, imponerer de meg veldig. En tilstedeværelse og presentasjon som imponerer, fascinerer og drar publikumet til seg. Sangene Prime og Spectral Friends ble favoritter da de snek seg inn og ble værende igjen som en liten landeplage i hodet. Et aldri så lite stunt med å hoppe ned til gjerdet for å synge direkte til de på første rad blir som oftest tatt godt i mot. Maraton er definisjonen på Oslos skjulte skatt! 

Med sitt gjort og publikum applauderer, så takker de for seg og ønsker neste gjeng velkommen på scenen. 

Mellom showene rigges scenen om til det som passer for Leprous, og publikum trekkes mot baren for et påfyll av det kalde gull. Fukte opp en ellers påbegynnende hes hals og klargjøre for neste runde med sang og skrall. Allerede før bandet har kommet på, diskuteres det rundt i lokalet på hvilken sang de starter med, hva som er sine favoritter, og de roper etter Flux Soda. Leprous har jobbet litt mer, og har noen album i ermet, og man får satt seg litt mer inntrykk av hvem de er når man søker dem opp på Spotify. Det kan sies at de er Notoddens store perle som skal opptre internasjonalt de kommende ukene. 

Bonneville blir kveldens start, og med en intro på keyboard og en mørkblå belysning, starter bandets vokalist å møte alle blikkene mot seg. Stemmen trenger seg igjennom høyttalerne og treffer punkter i sjelen, og man forsvinner litt inn i en fantasiverden. Bonneville er en roligere låt som passer som en liten teaser på hva man vil oppleve resten av konserten. 

Med jubel og allsang går de over til Illuminate, som har mer trøkk i seg enn foregående låt. Tøffere bass, heftigere gitar og trommer som får det til å vibrere i knærne. Vokalen øker og blir mer kraftfull etter hvert som musikken fra sine bandkompiser økter i rytme og takt. Flere av de mere kjente sangene som The Cloak, Foe og From The Flame får vist seg frem. 

Responsen til publikum er imponerende. Det er ikke av de største konsertene eller vanvittig stort oppmøte, men allsangen, headbangingen og stemningen er til å ta og kjenne på. Man kan kjenne at denne musikken betyr mye for mange av de som lar seg trollbinde av deres magiske og musikalske touch.

En ny sang blir spilt, og det er en cover av Massive Attacks ’Angel’. Massive Attacks versjon er med litt grovere vokal, røffere riff og en sterkere melodisk fremførelse. Leprous sin touch på Angel er noe mer spirituell. Med myk og rolig backingvokal, lekne trommer og snillere gitar gjør det at man fort kan drømme seg bort fra virkeligheten. 

Fra myk til røff, de kjører igjennom Price, Golden Prayers og avslutter med powerlåten Third Law. Det kan sies at det avsluttes med et smell. Publikum hyler og ønsker en sang mer. De bukker, takker for seg og forlater scenen. I spenning står vi alle og har det LILLE håpet om at de skal komme tilbake for en liten sang til. Lysene tennes og folk forlater lokalet med store smil og nye minner lagret i hodets harddisk. 

Denne konserten kan vel beskrives som litt magisk, en smule forvirrende og veldig spesiell. Alt på en god måte. Maraton og Leprous er den gode kombinasjon av god låtskriving, ren vokal og fantastiske melodier som treffer deler av sjelen man ikke visste eksisterte eller kunne treffes. 

Jeg er vel av den gjengen som kanskje reiser mer på mainstreamkonserter med de store navnene, men håper virkelig at de kommer til en scene nær dere. Dette er noe alle bør oppleve en gang i løpet av livet, og som jeg håper å få oppleve igjen.

Maraton@Facebook

Leprous@Facebook

Bilder: To over er Maraton, under ser du Leprous.