Selskap: Private

Release: 01.11.19

Kristiansandsbandet debuterer.

Etter å ha spilt coverlåter i mange år, og lagd en egen låt tidligere, stiller nå gjengen med debutalbumet. Skiva oser klassisk hardrock og metal, og stjeler godt fra både Maiden, Purple og andre herligheter.

Powerride@Facebook

Åpningslåten, Damn You, er så Maiden tidvis at jeg må sjekke hva jeg hører på, ha-ha. Og en touch av Caught In The Middle av Malmsteen? Oppfølgeren, den tunge og episke King Of Shame, legger seg tett opp til Sabbathperioden med Martin. Og litt av essensen til slik svenskene i Tad Morose løser det hele, tungt, klassisk og med et tung snitt. Tribe Of Everyone var en nøtt, der har man et riff som gjerne kunne ha vært Rage Against The Machine, men med en Purple-esque affære under, og Maidenflyt. Denne måtte jeg jobbe litt med, men den vokste seg godt i size.

Vokalist Erik synes jeg overrasker her. Jeg har hørt Powerride som coverband, der han kler noe, noe ikke. Her på Tribe har de hatt fordelen av å kunne tilpasse og jobbe sammen om et album, med et likt med samtidig variert uttrykk. Det har Erik tjent grovt på, og legger seg flott på de fleste låtene. Noen ganger synger han så bra at jeg får frysninger.

Champion Of Your Dreams blir litt lett for meg, den skjærer også litt med stilen jeg liker de best i, den tunge og episke. Devil In The Deep Blue Sea falt litt i samme fella her, og den traff meg heller dårlig. Men jeg var innom variasjon i avsnittet over, og denne sikrer nettopp den biten. Et helt album med samme oppskrift kjeder ihvertfall meg. Medlemmene i Powerride kjenner jeg greit, og vet at de nok ikke er enig i alt, og at de nok trekker inn forskjellige referanser. Slikt sett speiler denne variasjonen bandet godt. 

Men når Vikings kommer dukker dette tunge og melodiske opp igjen, lydbildet endrer seg også, forgjengeren følte jeg nesten må ha vært spilt inn i en annen setting. Vikings er en røff sak som jeg er sikker på blir en livefavoritt. 

De to neste sporene følger litt i gata til Champion og Devil In The Deep, og ligger i et terreng der nyere Purple befinner seg. Litt anonyme spor kanskje? Kiss The Rainbow, med sin erkeklisjéfylte tittel, lukter 1986. Denne kunne ha vært blant låtene til Eriks gamle band, Eternity. Og kan man synge Kiss The Rainbow og stå for det, da synes jeg vil skal gi Powerride cred. Låten i seg selv er bra, klassisk hardrock, men en anelse Nwobhm, som jeg jo får ståpels av. Refrenget løfter.

Litt sprik i produksjonen fra låt til låt, og variert innhold; Tribe står bra den, fire-fem av låtene synes jeg fortjener kraftig applaus. Og de overrasket, jeg hadde ikke forventet en skive i utgangspunktet, og når det leveres såpass må man bare slå hendene sammen. 

Favoritten ble nok Damn You (soloene!) og King Of Shame.

Coveret kunne ha vært mer interessant, det er ihvertfall min mening :).

7/10

Tracklist:

1. Damn You!
2. King Of Shame
3. Tribe
4. Champion Of Your Dreams
5. Devil In The Deep Blue Sea
6. Vikings
7. Downward Spiral Blues
8. Dont Dance With Fire
9. Kiss The Rainbow