Full tittel: «Astro Tongue in the Electric Garden»

Selskap: Fresh Tea

Release: 21.02.20

Mindre doom, mer hardrock?

Hex A.D.@Facebook

Det er ulemper og fordeler i å følge band over tid, som leverer jevnt over bra greier, og som beveger seg sakte og nesten sømløst mellom stilene. Ulempe fordi det etter en tid blir vanskelig å få øye på detaljene, endringene, og i det å sette ord på nok en bra skive. Også det at man blir litt for godt kjent med bandet, og kanskje er litt mer nerd på små krusninger i sjøen, som mange andre ikke vil ense en gang.

Dette albumet er tidvis rolig, og beveger seg inn i rammene der progrockband som Moody Blues oppholdt seg. Og Jethro Tull, og ikke minst er det en del Pink Floyd her. Skiva åpner dog med Lillebjørn Nilsen-tributen Elle Est Mort, som betyr noe som hun er død.

Deadly Nightshade følger, og det er en typisk Hex-låt. Drivende, basert på 70-tallets kraftfulle uttrykk, og hvor tangentene virkelig skyver låta i mål. Astro Tongue følger opp i et likt landskap, men er tyngre, tempoet holdes i Purple-terrenget, og har blitt en av favorittene her i huset. The Day The Sky Exploded legger seg mer mot en pscyhgreie, en drømmende form for Sabbathgroove fører deg inn i en hypnotisk tilstand.  

Men det er på Au Revoir Jardin Électrique det begynner å bli virkelig interessant. Her drøyer de det godt og drar lytteren etter seg gjennom en mørk sump. Kompet her er gull, det krever mye å holde seg der nede og samtidig få det til å svinge. Og på en fiffig måte vrir de opp tempoet før fireminutteren er der, og så er vi plutselig oppe i en annen etasje. Og helt på tampen får vi en funksjonell liten tangentdytt, fantastisk.

Old Bones er en snurrig greie. Hardrock, litt spacerock, en lystigere del av skiva dette. Det som slår meg er hvor bra bandet takler å levere så lange låter uten at det påvirker interessen til meg som lytter. Og det er gjort så god plass til instrumentale partier, her på Old Bones får vi over tre minutter med flotte innslag før vokalen flørter litt med deg på slutten.

A Stone For The Bodies Not Found oser av Pink Floyd, og slik Hex A.D. løser det, ved å blande inspirasjon med tribute, og sitt eget brygg, faller denne glatt inn i helheten. Den skilte seg litt ut for meg i starten, men den vokste og gjorde større og større inntrykk på meg.

Avslutningen kommer i form av rockeren Grace And Pain, som river deg litt ut av den bedøvende effekten forgjengeren hadde. Dette er også, i likhet med et par av de andre, en typisk Hex-låt, litt mer krutt og trøkk. Og aner jeg en lite hint av Big Elf her? Det er et kompliment. 

Men bandet har beveget seg, det inkluderes mer og mer progrock, stemninger, og kløktig utført må jeg legge til. Slik jeg hører det er vel Astro Tongue bandets mest varierte skive. Den satt litt lengre innen enn forgjengeren, det tok mer tid å komme til bunns, men etter (for) mange runder, he-he, tror jeg den ligger på samme kvalitetsmerke som forrige, og den før. Det betyr at de makter å opprettholde den fine flyten av godlukt.

Jeg er stolt av våre norske doomy hardrockere, Hex A.D. leverer nok en gang en skive jeg anbefaler på det varmeste.

8,5/10

Tracklist:

1. Elle est mort
2. Deadly Nightshade
3. Astro Tongue   
4. The Day the Sky Exploded 
5. Au revoir jardin électrique 
6. Hawks and Doves 
7. Old Bones 
8. A Stone For the Bodies Not Found
9. Grace and Pain (kun op cd/digital)