Selskap: Private

Release: 27.02.21

Rock/hardrock fra Bergen.

Hardrock som grenser ned mot å være rock i storparten av spilletiden. Men de har teft og lager bra låter.

Leper Messiah@Facebook

Kvintetten skrev jeg i en tidligere nyhetssak spilte «…
egenkomponert rock et sted i skjæringspunktet mellom hardrock og glamrock», og det stemmer. Det er rock, absolutt, og med fengende melodier. Bra arrangerte låter, ikke noen overraskelser, og med en vokal som har en sår nerve. Vokalen er noe av det som gjør dette til mer enn et vanlig rockeband. Litt gothfeel faktisk, denne litt lengtende understrømmen vi kjenner fra Sister Of Mercy. Dette elementet er sterkere representert i enkelte låter, som på Dance With The Devil. Her har gitaren også en fet liten Chris Isaak-vibb. Det likte jeg bedre enn den litt dempede fuzzeffekten på neste låt, Hot Pants. Her var teksten så flau at jeg egentlig ville synke litt ned i stolen, ha-ha. 

«The band mixes theatrical performances, groovy rhythms, and heavy riffs, to bring rock revolution to the masses, and with the best fans in all of rock history, we aim to conquer the world!»

Melankolien i den rolige og dynamiske King Of Cocaine var veldig bra. Her er en Roy Orbison-effekt noe som legger seg på plass, og løfter det hele. Også Never Alone er enormt bra, om ikke verset bygger så bra, kommer refrenget og smører seg rundt hjerterota. Vokalen folkens. Og den sløye 60-tallsinspirerte surf-rocken, med bassen pumpende forsiktig i bånn.

En bra album, mulig akkurat under grensen for hva jeg dekker, men rocken har spillerom nok til at det holder seg på innsiden. Og karakteren er litt snittbasert, det er låter som klatrer høyere. 

Lydbildet er veldig bra, produksjonen får musikken til å virkelig skinne. Jeg elsker at noen band omfavner et mer levende og varmt lydbilde.

6/10

Tracklist:

1. Pilgrim
2. King of Cocaine
3. Hotpants
4. Through the Night
5. Dance with the Devil (Alcohol)
6. Slave
7. My Burning Flame
8. Your Second Coming
9. Never Alone
10. Blood Is Black