Selskap: Indie Recordings

Release: 25.10.21

Nytt instrumentalt album fra trioen, som fortsetter å imponere.

Addiktio@Facebook

Hør på Genetic Circus, den drømmende, drivende og flotte låten. Jeg syne den oppsummerer alt som er fett med dette nye slippet fra trioen. 

Det er et stykke før jeg vil kalle dette metal, det er rock, instrumental rock, og med mye dynamikk, merkelige vendinger, melodier, stemninger. Det er også litt mykere kanter nå kontra debuten. 

Og det er vakkert, storslått, merkelig, en nytelse når de er helt inne i det innerste kammeret sitt. Som på The Grand Farewell. Makan. Hør på de gitarherlighetene der, og det flytende rytmiske som bærer. 

Addiktio er litt annerledes i 2021 enn i 2018, det er ikke så hardt, så kantete, det er mer flytende. Noe kunne lett ha blitt brukt som kjenningsmelodi for en eller annen 70-talls detektime. Noe minner om band som gjør det de vil, som Motorpsycho, som ikke låser seg til en stil. De flørter med flere stiler og ender opp med et brygg som jeg tror de fleste kan finne noe å like ved. Jeg tror dog at det treffer bra om du er litt musikkinteressert, og liker å bruke tid på et album, og ikke har sjangerlapper å forholde deg til. 

Verraton fikk en åtter, det er ikke så lett å plassere Anthem opp mot den, men det er jammen meg ikke noe svakere skive. Det er annerledes, det gir meg noe annet, og isolert sett er det et såpass sterkt album at karakteren kan gjentas. Altså, hvem beveger ikke kroppen til Dreadmill?

Nå er jeg superspent på hva i alle dager de finner på neste gang? Vil de gå i næringa til metallen? Bli så poppa at de ikke passer inn her? Blir de så sprø at man må ta et kurs før man lytter? 

8/10

Tracklist:

1. Anthem for the year 2020
2. Genetic circus
3. The grand farewell
4. Spectacle
5. Epidemic orchestra
6. Dreadmill
7. North
8. An ode to the end