Vi mistet en fenomenal skribent i går, fredag 13. mai. Få om ingen har så mange spaltemeter å vise til, og få har hatt et så jevnt og ærlig engasjement i så mange år. 

Jan var veldig ofte å se på konserter, og selv om jeg ikke kjente han mer enn profesjonelt, og basert på at vi delte en del holdninger, blant annet til hvordan man går på konsert, var det sjeldent nødvendig med mer enn et forsiktig smil og man var i gang med samtalen. Også når vi lurte på ting, og delte opplysninger, naturligvis flest spørsmål fra min side, og flest korrekte svar fra hans. 

Jeg oppfattet Jan som litt introvert, mulig jeg tar feil, men kom man innenfor døra, måtte man være klar til å vite, kjenne, huske og forsvare. Jeg er selv der, litt bakpå i sosiale lag, og de gangene Jan og jeg møttes var det egentlig ikke mer enn utvekslinger av fakta og detaljer som gjaldt. Men jeg var jo litt galere, for jeg hadde smarttelefon.

Meningene var mange, de deler jeg også en del av, gjeldende hvordan nisjepresse alltid blir oversett etc. Jeg kjenner den følelsen av å ikke skjønne hvorfor noen som har så mye kunnskap og samler nisjene under en paraply, skal slite mot tabloider der et fåtall av leserne bryr seg. Der var Jan, og han var steil på å stå opp for slikt, det likte jeg. 

Nå tror jeg ikke Jan IKKE kom seg på mange konserter, men jeg vet at han aldri fikk den anerkjennelsen som skribent, journalist og musikkpromotør som han var. Han måtte ofte slåss litt for det han oppnådde.

Om vi ser tilbake på karrieren hans, har han gjort mer for hardrock og metal enn de fleste, og jeg har lest hans artikler siden han var aktiv i Street Fighter. Og så i Scream. Og deretter i den fantastiske bloggen han kjørte i gang for en del år siden, Rock’n Roll Dreams
. Der ligger det mye bra, og jeg håper det på en eller annen måte kan ligge for andre å bruke.

Tenk alle de banda som kan takke Jan for innsatsen? Å ha ham som et trappetrinn inn mot større greier, og i ettertid kunne bruke hans database (huet) til å fylle inn hull når historiene skulle skrives? Så ja, vi har mistet en av de virkelig genuint gode skribentene, som var like opptatt av å oppdage nye fete band som å dokumentere heltene han fulgte i tiår etter tiår.

Nå er det svært mange der ute som kjenner ham mye bedre enn meg, jeg vil uttrykke min dypeste kondolanse til dere alle. Spesielt familie, nære venner, kollegaer, dere som kjente ham perifert, alle! Når jeg kan sitte i en jobbehelg og være helt lamslått over budskapet, uten å ha mer enn et svakt forhold til ham, hva sitter andre med av følelser? Det er viktig å dele de gode øyeblikkene om vi ikke skal glemme, og når det gjelder Jan er det lett å trekkes tilbake til tiden og øyeblikkene, artiklene og anmeldelsene, de er der i monn. Heldigvis.

I dagens samfunn hvor alt er tilgjengelig, er jeg usikker på om vi får noen erstatter for Jan, men vit det, alle dere som googler og lettvint kommer til info – det er info og kunnskap som slike som Jan har plantet der for dere som er grunnen til at det er slik. Ikke glem det.

Nå har den urokkelige Jan Dahle, med sin gjenkjennelige stil, som ikke fravek en tomme gjennom bølger og trender, funnet ro. Pennen har stilnet. 

Jeg lyser fred over minnet til Jan Dahle. 

Yngve/Heavymetal.no