Vaktbua var åstedet for kveldens tokt, med releasekonsert for Arctic Heart. Med seg hadde de Hedmarkbandet Hollow Illusion, som er et skue i spilleglede og ekte dedikasjon.

Bilder tok jeg ikke, jeg henger bakpå med litt greier i systemet, og hadde en liten kaldsvett sak gående, og det var nok å bare stå og høre på. 

Hollow Illusion er kun to stykker, med musikk som er litt for rock’n roll og rock for meg, men det er en del der inne i låtene som pirrer. Det gjør litt med de små detaljene at trommeslager Magnus synger og spiller trommer samtidig, men det er i seg selv imponerende å fikse dette samarbeidet. Hans bror, Ove, trakterer bassen, og med litt effekter på stell drar han resten av lasset. Og selv om kanskje ikke alle låtene fenget meg like mye live, er det partier og løp fra Ove som viser at han har godt tek. En fin groove, driv, og han er også fingernem på halsen.

Bandet live og på skive er to litt forskjellige leveranser. Det er naturlig mer strømlinjeformet i studio, og med et litt pønkete rockebilde med popslør, og litt rock’n roll, synes jeg nok studioversjonen trekker det lengste strået. Men samtidig, du skal lete lenge etter spillegleden og entusiasmen du får. Og basseffekten og soundet er råere live, det savner jeg på skive. 

Kjipeste denne kvelden var at folk ikke tok seg tid til å støtte opp, men satte seg ut. Det er rett og slett ræva med tanke på at noen jobber med å presentere låtene live. 

Arctic Heart kjører på med klassisk metal pakket i moderne drakt. For de låter som mange av de gamle, men samtidig er det tydelig at de også har latt seg inspirere av band som har latt seg inspirere av de gamle :). Det er deler med Manowar der inne, eldre Hammerfall, og et par låter synes jeg lå litt i sjiktet til Eternal Champion. Og Arctic Heart er på denne vikingebølgen, så tekster og image lar de sause rundt i denne formen for tematikk. 

Det var godt med folk når de spilte, de har en lokal following, som er dritfett, og jeg så konserten litt på sidelinja. Jeg hadde god lyd, men fikk ikke sett alt så godt som jeg kunne tenkt meg. Det er Vaktbua i et nøtteskall uansett :). En flott plass å tilbringe tid på, og når man sitter ute i t-skjorte fram til man skal hjem rundt 23-tiden, og det er så mange kule mennesker å henge med, da skal man ikke klage. Da er det for galt å sitte hjemme folkens!

Bandet spilte eldre låter, og presenterte godt med stoff fra sitt nye album. Det finner du HER

på Spotify, fysisk cd kommer asap, det henger bare litt i tollbehandling. Det eldre og det nye framstod ikke som så veldig forskjellig, men bandet er heller ikke så altfor gammelt. 

Jeg synes det er stas å høre såpass unge folk velge seg en stil innen metallen som er så utypisk, og med en vokalist som legger seg på den lyse linja. Noen partier var det merkbart at det var litt å gå på, men majoriteten imponerte, og jeg gleder meg til å få cd i hus slik at jeg kan sjekke hva som har blitt festet på tape. Så, kul vokalist, som kler stilen bandet har lagt seg på. 

Rytmeseksjonen jobbet bra, og jeg vil trekke fram trommisen, som har en hard dask i hånda, og en stødig nerve i det han leverer. De underbygger gitarene, som ofte spiller lyse toner/melodilinjer, derfor er tyngde viktig der i grunnmuren. 

Jeg savner kanskje noe mer uptempo, og noe enda tyngre, der de kanskje halverer rytmikken noen ganger, men de har allikevel godt med variasjon i setlisten til at det kun blir pirk fra min side.

Jeg koste meg denne kvelden, og det er luksus å kunne kjøre ned til byen på ti minutter og gå på konsert, det er rett og slett likestilt med å se en film eller sitte foran pc-en. Men live underholdning, og det å kunne være der når band bruker masse tid og midler på å lage show, det er noe flere burde skjønne er kremen. Man trenger ikke like alt, men det er så viktig for banda at folk stiller og deltar. Om man skal ha en vital livescene må jo folk stille opp :).

Takk for meg, jeg bestemte meg for å gå litt på impuls, og setter pris på at Vaktbua bare åpner døren og smiler når jeg kommer :).