Bilde, fotograf: Anders Johnsen

Oslobandet har med sitt nye album gravd seg dypere ned i den mørke materien som er mennesket, menneskets sinn, menneskets følelser, omgivelser. Kommer de til å klare å stå i det? Jeg ble gradvis tom selv etter noen runder med albumet, og jeg hintet i anmeldelsen at det kanskje ikke er så lurt å dra på med dette om man er langt nede, å forsterke noe som allerede er mørkt. Musikk er mer enn underholdning, det gjenspeiler og formidler mørke og lys, og kan være verktøy til forebygging og positivitet så vel som nedbrytning, mental medisinering og ødeleggelse.

Tung musikk til tunge stunder, eller? Velkommen til Heavymetal.no, etter et par anmeldelser og nyheter er det på tide å sjekke litt mer rundt Dwaal. Er livet fett?

Bjørnar: «Takk for at du ville ta en prat med oss. Livet ruller kjapt mot albumslipp i det minste. Livet i og rundt Dwaal er aldri helt uten sine prøvelser, men vi er spente på hvordan Never Enough vil bli mottatt.»

Les anmeldelsen HER
.

Skiva klokker inn på tre kvarter, som er en perfekt lengde synes jeg. Men samtidig er dette musikk som tåler makstiden på en cd. Hva var grunnen til kun fem spor og denne spilletiden? Hadde dere mer klart? At det var låter som ikke ble med?

Anders: «Vi hadde mer materiale, og det var noen runder med frem og tilbake før vi landet på låtene som ble med. Det var til syvende og sist disse fem vi var mest fornøyd med. Rent praktisk er totallengden nå helt på grensen til hva man kan presse inn på én vinyl, da kunne vi spare inn kostnaden ved dobbelplate også.»

Det er fryktelig tungt å høre på dere, på en god måte. Det hersker noe håpløst og melankolsk over det hele, gjenspeiler det på noen måte dere i bandet? Er dere glade gutter som får ut alt det mørke via musikken, og at det er der det havner?

Anders: «Det er kanskje litt både og. Vi har nok alle en aldri så liten hang til tungsinn. Det skinner igjennom i musikken, men det er også en veldig fin måte å ventilere på. Depressiv musikk gjør meg dessuten glad, så det er vinn-vinn.»

Bjørnar: «Den beste musikken for min del, uansett sjanger, er den som er ektefølt. Og tekstene til Dwaal er der jeg tømmer ut alt det mørke man har i hodet. Så jeg skjønner at folk opplever musikken som håpløs, men jeg føler det er lysglimt der også. Som blinkende lyspære i andre enden av en virkelig lang tunnel.

Når folk møter oss som band blir de ofte overrasket av at vi er såpass blide og tullete som vi er. Det dystre er i musikken.»

Dwaal@Facebook

Hva slags opplevelse hadde dere i å spille in dette? Traff resultatet forventningene? Eller ble det annerledes enn det dere hadde sett/hørt for dere?

Anders: «Resultatet overgikk i alle fall mine forventninger med god margin. Mye takket være Ruben Willem, som sto for innspillingen i Caliban Studio Storsjøen, i tillegg til miks og master. Utrolig kompetent og behagelig type å jobbe med. Han hadde sin egen visjon for hva albumet skulle bli, og jobbet knallhardt for å dra det i land.»

Bjørnar: «Ruben skal virkelig ha ros for jobben han gjorde. Han dro ting ut av vokalen min som jeg ikke visste jeg hadde på lager. Og jeg må nevne vertskapet på Caliban som utrolig varme og gjestfrie. En perfekt setting for hva vi ville skape.»

Medlemmene vanker i andre band i tillegg til Dwaal, jeg har jo nylig vært innom This Means War, der et par av dere huserer. Hvordan prioriterer dere tiden, engasjementet? Er Dwaal hovedsatsingen til de som er i begge orkestrene?

Bjørnar: «Jeg har en rolle i flere prosjekter, blant annet This Means War, men Dwaal har alltid prioritet. Vi ønsker nok mer enn vi har tid til, men hjertet banker hardt likevel.»

Anders: «Dwaal er absolutt prioritert. I This Means War er det riktignok kun Bjørnar som er med, men flere av oss sysler med andre prosjekter utenom.»

Bilde: fotograf: Anders Johnsen

Førsteskiva ble behandlet særs godt her på Heavymetal.no, nå foreligger det nytt slipp. Hvordan tror du mediene og lytterne generelt vil vurdere de to opp mot hverandre? Har dere fått mye feedback som tilsier at de fleste liker utviklingen?

Anders: «Vi synes jo sjøl det er en utvikling og at dette albumet er bedre enn det forrige. Håper naturligvis at folk oppfatter det på samme måte, og jeg tolker mange av tilbakemeldingene vi har fått så langt i den retningen.»

Bjørnar: «Jeg synes det er mer variasjon på denne skiva enn på Gospel of the Vile. Og tekstene er tydeligere, og mer nakne. Tekstene på GOTV er obskure og hviler mer på metaforer. Har fått mange gode tilbakemeldinger fra folk om at vi oppleves mer personlige nå, både på skiva og live.»

Og utvikling, hva er etter deres mening det som skiller de to skivene? 

Anders: «Never Enough er etter min mening hakket hvassere både når det gjelder låtskriving, dramaturgi og produksjon. Vi er litt mer erfarne enn sist, og har muligens hatt et litt tydeligere bilde av hva vi prøver å få til.»

Bjørnar: «Det er nivåhevingen som Anders nevner. Også som utøvere. Alle pushet seg maks, også forbi hvor de så for seg at grensen lå.»

Og vil neste utgivelse, om det er bevegelse i å skrive nytt materiale, ligge litt likt? Eller er dere et band som ikke er fremmed for å endre kurs, trekke inn nye elementer, å ikke tråkke for mye i samme spor?

Bjørnar: «Jeg tenker at Dwaal skal være som et blankt lerret hver gang vi lager en låt. Så er det klart det er visse farger vi tyr til oftere enn andre. Men så lenge det løfter låta og føles naturlig, så er alt lov.»

Dere selges inn som for fans av Neurosis og Cult Of Luna, det er store ord, men jeg vil påstå at Never Enough holder såpass bra kvalitet at de sidestilles med flere av de større banda. Hva inspirerer dere? Bøker, filmer, musikk, følelser…?

Rikke: «For min del inspireres jeg av musikk, egne og andres følelser, hvor melodier eller en takt under en jam med bandkollektivet er forløsende. Gjennom en jam blir låta en reise, som over tid preges av alle deltakeres musikalske preferanser og hva livet har å by på i øyeblikkets tilstander.»

Bjørnar: «Musikk og film har lenge vært store kilder til inspirasjon. Men i løpet av prosessen med tekstskrivingen til albumet gikk tekstene fra metaforiske til nesten rene journaler.»

Sintere, sultnere, mer hensynsløs enn noen gang, og mer personlig. Hva trigget dette? Det er jo salgsfremmende uttalelser i presseskrivet, som forklarer tiden fra sist til nå. Har det skjedd noe spesielt som gjør at bandet hadde et behov for å øke nivået i alle ledd?

Bjørnar: «Vi har vært igjennom en hel haug av personlig møkk siden GOTV kom ut. Så det kom naturlig. Katarsis på alle måter.

Øvingslokalet fungerte like mye som en terapigruppe, som øvingslokale. Vi hadde flere sesjoner der øvingen endte med gråt og sinne. Så mye betyr dette for oss.

Jeg trodde faktisk ikke vi ville klare et nytt album, så mye greier som foregikk. Og mange av oss var tvilsomme til kvaliteten på materialet da vi gikk inn i studio. De som pushet hadde selvfølgelig rett. Det er noe magisk i de låtene.»

Merch, linker, final words, statements, takk og ikke til, her er et perfekt sted å lime inn alt som ligger på hjertet:

Anders: «Kom til Krøsset 6. oktober! Det blir dobbel releasefest sammen med fantastiske Superlynx, som gir ut plate samme dag som oss. Vi har med oss ny merch og låter vi ikke har spilt live før.»

Never Enough by Dwaal