Full tittel: «Breathing Out A Dead Mans Whisper»

Selskap: Private

Release: 23.11.23

Nytt album fra gjengen.

Mercury Moon@Facebook

Skiva er litt ujevn, men toppen, som du ser helt nede her, var virkelig bra! Hardrock med fet vokal, fete vokallinjer, fett driv, og en melodisk fin edge. 

Musikken ligger mer i rock enn hardrock, synes jeg, men det er helt klart mye som passer i begge kategoriene. Styrken er ofte at de er flinke til å lage låter, så om det blir litt Foo Fighters for meg noen ganger, har de (som de har vist før) teften til å lage sterke låter. Sjekk klippet under, og JFK, der var det også noe som virkelig fikk meg til å fryse litt, på en god måte.

Produksjonen er bra, som det pleier å være fra denne gjengen, låtene er ujevne i kvalitet, men det er ikke fordi noe er dårlig, det er fordi de lager noen som er veldig sterke og setter de andre i skyggen. De to nevnte, og Face Of Clay, ligger et hestehode foran. Battle Ain’t Done er også bra, men litt søt kanskje. Denne hadde det vært gøy å ha hørt Stage Dolls spilt, den kler nok trøndernes stil.

Styrken er lokalisert litt forskjellig, det er ikke bare den sterke vokalen, det kledelige rytmearbeidet eller vekslingene i gitararbeidet, for alle elementene har både ting som skinner og noe som blir litt anonymt. Men jeg skal ikke legge skjul på at det er stemmen i de fleste tilfellene som løfter bandet, men det er også i de øyeblikkene musikken stemmer. 

Jeg slipper en karakter som sist, selv om jeg er fristet til å dra på med et halvpoeng til for de fire sporene jeg trakk fram. Og siden ingen bestemmer over meg, gjør jeg det :).

Coveret er superbra! Derfor lar jeg det ligge her i en større versjon. Fargespillet og bildet er jo kunst :).

7,5/10

Tracklist:

1. Battle Ain’t Done
2. Dead Man’s Whisper
3. Turn It On
4. JFK
5. Dancing with the Devil
6. Things You Said
7. Face of Clay
8. The End