Selskap: Sycophantastic Records

Release: 31.05.24

«Ordet sykofant, som stammer fra antikkens Hellas, er betegnelsen på en som baktaler eller søker egen vinning på andres bekostning.»

Sykofant@www

Progbandet Sykofant kom med sitt debutalbum for en tid tilbake, jeg har hørt en del på dette i rykk og napp, og hatt det litt i fokus i det siste. Det har gått en del tid til festivaler og personlige tidkrevende prosesser i eget liv i de siste par, tre månedene, så skiver har lidd under dette. Men fordelen her er at jeg har hatt filene til Sykofantskiva i lang nok tid til å kunne lytte, ta pauser, ta opp igjen, og konkludere med litt vekt på hvordan levetiden er. For meg er levetiden essensiell i hvordan man ender opp med et album, men det finner man jo sjeldent ut av før det har gått ett års tid eller mer etter at man har hørt seg ferdig i første omgang. 

Det er tydelig et progband som er ungt, som har gravd litt tilbake i tid, og lager eget brygg der man ekstraherer det man liker og egentlig ikke er veldig innovativ. Men samtidig er jo prog en todelt affære, man har det progressive som i å være nyskapende, og man fikk fort progressiv rock som en sjanger der mange lignet på hverandre. Så en ganske kontrast der. Sykofant har laget sitt eget, men det er tydelige referanser, referanser som de bruker bra og hvor resultatet isolert har blitt et flott produkt.

Jeg liker lyden, det er noe som høres ut som om de spiller i samme rom, uten at jeg vet noe om det. Trommene er fantastiske i å låte ekte, ikke denne evinnelige driten mange holder på med i dag. 

Noe her har sterke trekk av Pink Floyd, et band jeg er kjempeglad i. Det gjelder både vokal og bass/trommer. Floyd har jo ikke tidenes beste vokalist, men en som virkelig stod til musikken. Det er noe i et Emil formidler også, en lavmælt, litt ru stemme, som ligger på toppen og koser seg. Men det er tydelige begrensinger også. 

Et hint av Änglagårds typiske krydderier hører vi på Monuments Of Old, men det er milevis for de fleste opp til svenskene. 

«En kan anskue tydelig inspirasjon fra legender som Pink Floyd, King Crimson, Cream, Led Zeppelin, Jethro Tull, Yes og Rush, så vel som mer moderne innslag av Madrugada, Opeth, Mastodon og Porcupine Tree» står det å lese i bandets promoteringsmateriale på skiva. Jeg vet ikke helt om jeg hører av alt dette. Om det er Opeth er det fordi Opeth har kopiert til seg store deler av gammelskolen og gjort det til sitt, Jethro kan jeg erindrer på Monuments, i det folkaktige innslaget med gitarene ca. halvveis. Zep drar jeg noe ut av på Strangers.

De leker seg i grenselandet stadionrock og prog, og samlet synes jeg denne selvtitulerte skiva er et bra slipp. For meg som har fulgt proggen i en del år, og har mine preferanser, har ikke Sykofant så mye å komme med i det å få et nytt favorittband, men isolert og objektivt er dette helt klart mer spennende enn mange andre retroband driver på med. Og veldig gøy å høre unge folk velte seg rundt i dette!

Pluss for sistesporet, det over fjorten minutter lange Forgotten Paths, her viser de at de klarer å arrangere og holde flyten slik at jeg som lytter ikke faller av underveis. 

6,5/10 (sterk) 

Tracklist:

1. Pavement of Color
2. Between Air and Water
3. Monuments of Old
4. Between the Moments
5. Strangers
6. Forgotten Paths

Sykofant by Sykofant