Proglegender og trad-oldschool metal på Rockefeller, Christoffer og Boris melder inn tekst og bilder.

Tekst: Christoffer Dreyer

Foto: Boris Danielsen, sjekk flere bilder HER.

Mandag kveld var det dukket for en amerikansk metalaften på Rockefeller når proglegendene i Queensrÿche tar med seg Origins-turneen til Oslo. Bandet har også med seg Night Demon som spiller mer tradisjonell old school heavy metal. Sammen skal denne kraftpakken gjøre mandagen litt mindre blå for de oppmøtte metalhuene på Rockefeller.

Når jeg sier at Night Demon spiller mer tradisjonell metal, mener jeg tradisjonell metal. Introen settes i gang, bandet går ut i klassisk stil og starter med Outsider, som med en gang skriker Old School Heavy Metal på best mulig måte. Bandet følger opp med Scream on the Night, som sparker godt fra seg, mens Escape from Beyond rett og slett blir litt kjedelig da den drar ned tempoet litt for raskt etter bandet starter.

Heldigvis tar det seg raskt opp igjen med Dawn Rider, hvor publikum begynner å hive seg med litt på sang og slenger henda i været. Så blir det noe midtemposanger og en powerballade. Disse drar energien ganske mye ned fram til Welcome to the Night og The Chalice, som drar folket og energien opp igjen, med blant annet et skjelett med et beger under sistnevnte sang. Avslutningsvis får vi servert tittelsangen Night Demon, som virker til å treffe godt iblant den stadig voksende publikumsmengden.

Night Demon er ikke et band som prøver noe nytt, men holder seg til en gammel oppskrift som virker å resonere godt med de fleste på Rockefeller i kveld. Derimot synes undertegnede at det blir litt mye av det samme hele veien også.

Etter en liten oppkjøring med ‘Walk’ av Pantera, og en science fiction-lignende intro med en mystisk voiceover, starter Queensrÿche med sangen som ga bandet navnet, nemlig ‘Queen of the Reich’.

Det første man legger merke til er vokalist Todd La Torre, innført solbriller og en skinnende skinnjakke, sammen med gitarist Michael Wilton, også innført skinnjakke. Det føles som en prop for å dra oss litt tilbake i tid. La Torre går ut og imponerer med vokalen også, for det er som å bli dratt inn i albumet bare med en litt annen tone, men på noen punkter er det som å høre tidligere vokalist Geoff Tate. Denne følelsen fortsetter igjennom hele EP settet til bandet, og det er god kok i salen når de siste strofene av The Lady Wore Black spilles.

Enda bedre stemning blir det når sirenene uler i lokalene med røde og blå blinkende lys, før ordene Warning går som et ekko igjennom salen, og tittelkuttet fra Queensrÿches første skive starter. Det er også lagt vekt på at mye av disse sangene ikke er spilt siden 1984, og hele The Warning skal for første gang spilles i sin helhet, og i korrekt rekkefølge denne turneen. Det vil si at vi får servert En Force og Deliverance rett etter, og endelig løsner publikum litt opp og kaster seg med. Take Hold of the Flame er hvor det virkelig blir laget lyd fra publikum, og ikke nok med det, La Torre har til og med gjort alle oppmerksom på at han representerer norsk metal med sin Pagan’s Mind-skjorte, som så klart blir tatt godt imot.

Men, Queensrÿche er ikke ferdig etter The Warning, for vi får servert siste sangen av EPn, Prophecy, hvor solbrillene er tilbake, og La Torres lyse scream lyder fint over gode og fulle gitarer. Og når bandet videre følger opp med Walk in the Shadows og Empire med en introduksjon av hele bandet, er det ikke mye å klage på. Vel, vi mangler kanskje noe fra Operation Mindcrime, men vi går ikke tomhendt hjem, for avslutningsvis kjører de klassikeren Eyes of a Stranger til Rockefellers store glede. For her er hele salen investert som aldri før, og basert på hvor mye sang og smil jeg ser rundt meg, tviler jeg på at mange gikk skuffet hjem i kveld.

Queensrÿche leverte et utrolig godt show, og det uten noe store sceneprops eller lysshow. Her er et band som vet hva dem gjør, og liker det de holder på med. Absolutt en god opplevelse.