BARbaROCKA 2026 var målet for dagsturen.

Når man kan og har mulighet til å legge inn 12-13 mil for å komme seg fram og tilbake til Arendal, da gjør man det. Og når det i tillegg er en gjeng som brenner så hardt for musikken og som gjør så mye for at andre skal ha det fett, da er til og med jeg, som ikke er så glad i å kjøre bil, i stand til å glemme kroppens signaler og flette inn en dag i nabobyen. Jeg har i alle år vært glad i Arendal, og rockemiljøet der borte er fantastisk!

ThomAce og Nils Erik er to av de som drar lasset, duoen har arrangert denne festivalen, BARbaROCKA, i flere år, og det er glimrende å se at de ikke har mistet lokalsjelen, gnisten, at alle skal føle at de ikke er på konsert, men samles for å høre livemusikk og bare ha det fett. Selv var jeg nok i mindretall i å ikke ha ølskum i skjegget, men det fine var at stemningen var så formidabelt avslappet, og bortsett fra at noen kom bort til deg, holdt deg i armen, så deg dypt inn i øynene og fant ut etter et par minutter at det var feil person, opplevde jeg ingen angrep fra berusede mennesker, hehe.

Tusen takk til Bjørg Fossli for flotte bilder! Det er utrolig kult å kunne slippe å fotografere og få så bra shots! Tusen takk Bjørg! Bilder av Battle Hymns kommer om det blir gjort tilgjengelig.

Krigere i pelstruser

Jeg hadde kun anledning til å være der en av to kvelder, og fredagen telte tre band på scenen. Jeg er stor Manowarfan, helt siden de startet, men har nok falt av lasset i senere tid. Men jeg er like stor fan av det gamle materialet. Kvelden i Arendal ble avsluttet av Battle Hymns, et band som tok for seg amerikanernes rike musikalske historie. Jeg var nødt til å gå litt før da jeg var trøtt og måtte kjøre hjem, men jeg fikk med meg et godt knippe låter. Det de viste av teft til låtvalg var balansert, og da en fordeling mellom de låtene som er for allmuen, og de litt mer ukjente. De som virkelig er bra hos Manowar er de som ikke folk stort sett husker eller har hørt. Gates Of Valhalla, Metal Daze, Gloves Of Metal, og ikke minst Thor, ble presentert i samme selskap som den selvitulerte hymnen og Metal Warriors, du vet, wipms and posers leave the hall :).

Jeg håper Battle Hymns styrer mer mot å sile ut stadionrockerne, for det er så innmari mange deepcuts som har så mye mer substans. Men skal man være et tributeband en sen kveld der folk ser bunnen av glasset-ish, er det også avgjørende at man har låter alle kan synge med på. Den ser jeg, og respekterer.

Kanskje hadde de litt lite trøkk i soundet til å fullføre hele jobben optimalt, mulig kunne de prøvd å etterligne litt av imaget, men egentlig synes jeg det var helt ok at de så streite ut, og ikke hadde 8-strengers bass eller måtte ha gitaren helt lik Ross The Boss. Må han hvile i fred. Kanskje så vokalisten ut som en litt voksen Sunset Strip-rocker, men han hadde om ikke annet oppkneppet skjorte, som jo i nøden kan være litt i Manowars ånd. Eller, selv om det mulig heller er bar overkropp og babyolje.

Vokalisten leverte veldig bra, men hadde absolutt en begrensing opp mot Adams toppregister. Det har de fleste. Men han smilte, tok det med godt humør og hadde mye i pluss ellers. Spesielt på Thor og Gloves Of Metal leverte fyren knall! Det var mye melodi og styrke i stemmen når han sang høyt men ikke superhøyt. Bandet ellers dro på de, og når man tenker på at det er vanskelig å være et Manowar-tributeband siden mange av låtene er så spesielle i stemningen, kom de fint unna det. Hilsen godt voksen Manowarfan.

Inn i bakgaten ….

Kvelden åpnet med Barbie Wire, som naturlig tar for seg Backstreet Girls’ katalog. Jeg er ikke en veldig stor fan av ren rock’n roll, men ser så absolutt verdien av slike band, for man skal ikke snu seg mye før man ser gleden og humøret som sprer seg. Bandet var solid, tight og kult, og bortsett fra at ingen klarer å gjengi Backstreet Girls‘ uttrykk på scenen visuelt, det er liksom bare en Petter og det var bare en Bjørn.

For meg blir jo sangene veldig like, mange små variasjoner av samme riff, så subjektivt var musikken ikke fulltreffer, men det var kjempegøy å se bandet, for de eskalerte utover i konserten og ble varmere i trøya.

Det er mange som tror det er lett å spille slik musikk, og det er en av de store misforståelsene der ute. Det krever en del for å få den svingen og holde alt dispilinert og korrekt. Et par ganger i løpet av konserten tenkte jeg litt at dette, dette høres jo ut som Backstreet Girls, mens det i et par andre låter var litt det låter mer som Ramones som spiller Ac/Dc :)., Men en fin åpning av festivalen, og slik jeg kunne se var det et stort flertall i publikum som var godt fornøyde og fans av sjangeren.

Pantera hylles

Pantera fikk virkelig en hardtslående opplevelse på deres vegne, for kvartetten som hadde stjålet låtmaterialet dems og transportert det til scenen i Arendal, de leverte! Vokalist og bassist er fra Rockebandet Ændal, mens vi kjenner Steffen (gitar) og Joachim (trommer) fra geniale Underwing. Spesielt god trommis, jeg har savnet å høre fyren etter at Underwing tok kvelden.

Hele bandet var råbra! Jeg er ikke Panterafan, ikke etter Cowboys, når melodiene stort sett forsvant, men du verden så mange som har de tidlige og hardere skivene som en del av sin ungdom. Og det så man her, for det var ikke mer liv og fullere foran scenen enn når Texasbandet ble hyllet.

Det var kun et aber, det var for høyt. Og de som kjenner meg vet at da er det høyt. Jeg måtte faktisk trekke bort fra høyttalerne på siden, og ned halvveis, og så litt tilbake igjen, og der var det også høyt. Det var ikke fett, men bandet spilte, og det trøkka voldsomt!

For en flott festival, det slo meg når gjengen planka på med Walk, Domination og andre låter. Steffen utmerker seg, som seg hør og bør i et Pantera tributeband, for Dimebag var stort i fokus hele tiden. Og vokalisten med. Han taklet dette godt, noe uoppnåelig å gjenta Phils villeste låter live uten problemer, men det holdt bra! Rett og slett en tributeband av høyeste kvalitet.

Publikum