For en kveld det ble på Odderøya!

Fotografen som stilte opp for meg var Bjørg Fossli, tusen takk for tiden og kompetansen din Bjørg!

Helt klart, en god regnskur kom, men den varte ikke lenge, utover det var det det jeg kaller perfekt festivalvær; grei temperatur, lett overskyet resten av dagen. Ei heller var det mygg, som kunne ha ført til kraftig oppjustering av publikumstallet, men for å si det slik, det var godt med folk på amfiet, nok til at det ble en kanonkveld! Arrangørene hadde håpet på et par, tre tusen til, men av forskjellige grunner kom ikke de denne aftenen. Men halla, fem tusen ish mennesker er mye folk, og det var godt med liv, folk hadde det supernice, det var kjentfolk hvor enn du snudde deg.

Vi kom til Green Carnation, som for anledningen hadde rokert litt i besetningen. Gitarist Bjørn var forhindret i å komme, så bassist Stein Roger dro på seg en Les Paul og telte seks strenger, mens man hadde fått inn selveste Ole Vistnes på gjestebass. Han er kjent for sine bidrag i blant annet Extol, Emperor, Shining, In Vain og Tristania m. fl. Med sine sedvanlige tre gitarister dro de på med kun nye låter, som nok er for å promotere ferskvareavdelingen hos Vennesla-/Kristiansandsbandet, og for de av oss som har sett bandet sykt mange ganger, må det sies at det savnes en og annen klassiker. Spesielt siden det var festivalgig. Men soundet og låtene de jobber med nå for tiden fungerer bra live, mulig et par, tre går litt i hverandre, men detaljer i låtmaterien er såpass interessante at de holder ihvertfall mine antenner i gi vakt. Og de er litt luremus, for mye høres streit ut, men er infiltrert med små vrier som gjør det spennende å følge med.

Det skal sies at Sanguis har blitt en låt jeg tror vil havne på klassikerlisten etter hvert. Den har et bra driv, fenger, og har dette flotte tunge partiet i sluttfasen som gjorde seg live. Det er da man husker at Green Carnation en og annen gang blir omtalt som et doomband.

Godt med folk hadde møtt opp til bandets opptreden, og det var god feedback fra salen også, dette ble rett og slett en god kveld for band og publikum.

Slomosa overtok stafettpinnen, og de hadde et takknemlig publikum. For meg blir det litt kjedelig, selv om et par av de siste låtene virkelig løste opp. Jeg er glad i band som ligger i dette landskapet, men savner litt edge før det løsner helt her. Litt mer metal/tyngde inn i dette og de vil skape enda mer liv. Dog, lange partier som er helt nede, chill i sola, lekende stoner med litt flower power, det er også helt greit, og denne dagen følte jeg handlet om mer enn enkeltband, det var et samlet god opplevelse med et variert soundtrack.

Bergensbandet har et godt samspill, og klarer å flyte bra i disse jamme-lignende partiene. Dyktige folk, der rytmeseksjonen er en god porsjon av grunnen til at det hele låter så fett. Jeg er ikke solgt på vokalen, den er litt som Turbonegro sin, verken fugl eller fisk, men veies opp av et jovialt vesen. Så, samlet var Slomosa et godt lydspor til slik folk hadde det; maks fet groove og en god stemning.

Jeg har aldri vært fan av Turbo. Sånn er det bare. Sist jeg så de var det ikke veldig spennende, litt meh, slapp dag på jobben, og jeg hadde på en måte avskrevet gjengen. Men er man på en festivaldag som dette, får man med seg det man kan. Så, ny sjanse for Turboneger. Eller hva de nå kaller seg i dag :).

Bortsett fra at man hele tiden tenker på hva i alle dager det riffet eller de tonene minner om, har de sydd sammen et ganske egenartet sound. Litt som Audrey Horne. Og nå dro det på seg med folk også, det er tydelig at bandet har et grep om folk.

En av grunnene til at de for meg ble hakket bedre denne dagen var lyden, som var kjempegod hele kvelden! Virkelig kudos til lydfolka. Og at bandet virket å være litt mer på, sultne. I et par av låtene var jeg innom matbodene og fikk trøkka ned en bakt potet, som til info var god, men ellers fikk jeg med meg det meste.

Helt happy som Tom ble jeg ikke, men objektivt sett hører jeg kvalitetene. Jeg hører et samlet band, og jeg hører og ser et bra samspill med publikum. Du har blodfansen, du har de som bare liker god rock, og du har de som labber rundt og bare snakker med kjente mens musikken siver rundt i sfæren. Men alle disse plagene med folkesnakk som man har lest om, det var ikke til stede her, her føler jeg at de som kom var her for musikken. Og Turbo var på mange måter et perfekt band til å please alle disse forskjellige typene folk.

Jeg kan fortsatt styre meg for imaget, men det er overraskende friskt og med gode doser hardrock blant pønken og staffasjeriet, så hva det enn måtte bety for noen; jeg krysser av for en god opptur siden sist jeg så de. Og at de har en bassist som har kanskje Norges beste podcast!!!

En drøy time med changeover var gull, da kunne man ta seg til til å pleie vennskap, treffe på kjente og ukjente, hilse på, og være god og klar når gamlingene fra over Nordsjøen skulle bevise at det fortsatt er litt sprut i sekken.

En grov generalisering av konserten; bandet spilte enormt bra, Gillan var stort sett bra.

Det ble spilt nytt og gammelt, og det kule var at de nye låtene som har vært ute en tid ikke låt som nyere materiale. Fordelen med de nye sangene er at de er laget til dagens utgave av Deep Purple, og at Gillan ikke trengte å slåss opp mot gamle bragder. Det var dessverre litt vågalt å gå rett på Highway Star, man trenger en låt eller to til innkjøring slik bandet er i 2026. Og det var tydelig også, for Gillan spesielt, han varmet opp og leverte flott i så og si alle partier etter dette, bortsett fra litt av det samme slitet han hadde i Highway Star, i Space Truckin. Men hallo, fyren kom inn i bandet i 1969, etter å ha vært noen år i Episode Six i forkant, og står her i Kristiansand 80 år gammel, og leverer dette? Neste gang du er på besøk hos dine foreldre, om de er rundt den alderen, eller ta deg en tur på et eldrehjem, da vil man stort sett finne ut av at det å turnere og levere som dette er helt sinnsykt.

Det instrumentale var enormt! Lange og gode jammebiter, fasit i samspill, godt driv, virtuose innspill fra tagenttrykker Don (som mange ikke visste hvem var, Ozzy, Rainbow, Jethro Tull m .fl). Bortsett fra gitarist Simon, er jo Don i det yngre sjiktet her, hehe, der Gillan og Glover skilter med høyest alder. Simon, som er en irsk gitarist (og som var innom Sweet Savage på slutten av 90-tallet, og som ellers stort sett er kjent for et samarbeid med Micky fra Whitesnake), var like bra som når de sist spilte i Oslo. Han løfter de opp, og siden jeg ikke er storfan av hans forgjenger Morse, er det deilig å høre at bandet har den riktige swungen igjen.

Et par soloer ble det også plass til, men aldri plagsomt, og ikke noe som tok mye av spilletiden. Don er krem på dette. Han er i tillegg en entertainer, og bygger soloer litt annerledes, i at han lager musikkstykker mer enn å bare kjøre på og vise seg fram. Litt som Cozy Powell (rip) var kjent for, den tidligere Rainbow-trommeslageren som spilte trommesolo akkompagnert med symfoni.

Simons solo begynte bra, med rolige og nydelige toner som virkelig fikk Blackmores vesen til å sveve over bukta. men det gikk dessverre litt over i gitaronani. Men i bandet, i soloene der, og i disse lekende partiene, der var Simon helt fantastisk!

Og Paice? Makan, smooth, hardtslående, teknisk, presis, litt bakpå i forhold til tidligere år, men allikevel helt bankers! Dette er karen som er den eneste originalmedlemmet i Deep Purple. Slå den! 1968! Med sin klassiske hestehale, disse typiske konsentrasjonsuttrykkene han har når han spiller, de lekende lette overgangene, trøkket på markeringer, dynamikken når det lekes og når det kreves, man får håper verden får hørt denne karen i mange år til, for slike trommiser er det ikke mange av. Og der mange i dag er knallgode, hvor mange tror dere sitter der når de er 80?

Ett av kveldens høydepunkt var When A Blind Man Cries, som ble levert helt perfekt! Dere som har hørt tidligere liveutgaver av denne, ja, det låter litt annerledes nå, men det er fortsatt en utrolig nydelig låt som gir mye.

Jeg fungerer ikke bra med Hush, aldri skjønt denne, men de har spilt denne Joe South-låten siden 1968, og det var jo en viktig låt for DP, som fikk en suksess med den. Jeg ville mye heller hatt et par andre, for hvor var Pictures Of Home? Perfect Strangers? Knocking At Your Backdoor? Disse kunne også fungert bra for Gillan i dag. Og ja, jeg er en av de som mener at et fravær av Smoke On The Water hadde vært glimrende, men som vanlig er det på slike låter folk våkner til, da er det bare å akseptere at man er litt annerledes.

Janki og alle dere som jobbet opp denne dagen for oss, tusen takk! Arrangementet var perfekt! Når vi fant ut av hvor vi skulle gå for å finne mat ble det perfektere.

Så klart, det skulle vært mer folk, subjektivt for meg kanskje et par andre band, noen mente det burde vært mer optimalt å fyre av dette i Bendiktsbukta (Odderøya ble brukt fordi scenene stod etter folkefesten Sommerbris), men slik det endte opp kan man ikke klage på stort. Å gå krøttergang tilbake til byen var helt fryktelig, men klager man på det har man et luksusproblem. Synd for dere som satt hjemme og valgte bort å komme, om dere hadde anledning og økonomi til det, dette ble en kveld jeg tror de som var der vil ta med seg lenge.