Fra før har vi gått gjennom:

• The Legacy (1987)
• The New Order (1988)
• Practice What You Preach (1989)
• Souls Of Black (1990)

Det blir et gjenhør og et forsøk på å lytte objektivt på bandets album. Med meg har jeg en, som meg, eksiltrønder på Sørlandet, Svein Reinton. Svein har mange års fartstid som thrasher og metalhue, og får nok ikke beskjed fra fastlegen om lavt jerninnhold i blodet. Så, ingen tablettkur på oss, kun pur metal, og denne gangen fra Usa og Bay Area.

Konsept: Fra Kiss og Judas Priest og pågående artikkelserie om Metallica, var det Testament som fikk æren av å få en gjennomgang her. De som synes at alt er 100% får heller leve i sin egen verden, jeg prøver å høre gjennom og se hva skivene gir meg i dag, om det samme følelsesspekteret vekkes like sterkt, eller om noe har blitt utvasket og blekt i løpet av årene jeg har fulgt gjengen.

***

The Ritual (1992)

Yngve:

Sånn, da er man tilbake i sporet til Bay Area-bandets utgivelser. ‘The Ritual’ var et album jeg selv ikke var veldig opptatt av, jeg var litt ferdig med bandet, og fikk ikke foten for utviklingen de hadde hatt fra etter andreskiva til denne femte studioskiva. De låt litt på repeat, og med en vokalist som lik et par av de forrige skivene rett og slett ble fryktelig ensformig og litt tafatt.

The Ritual er også siste skive med trommeslager Louie Clemente, som i likhet med Chuck på vokal ikke løftet bandet så mye. Men Chuck hadde jo mer å gi, og vi skal ikke så langt fram i tid etter dette før det ble en mer ekstrem og sårt tiltrengt variasjon i vokalen.

De flestes første møte med The Ritual var videoen til Electric Crown, som ble vist på Headbangers Ball den gang. Det var et rødt flagg for min del, og en liten eskalering av mine bange anelser på deler av materialet på de par skivene før. Men man skal ikke dømme en skive slik, på en låt, selv om det ikke er uvanlig å gå i den fella. Første singel er superviktig for mange band. Hvordan vil et band stikke hull på ventebobla til fansen? Hva vil de at fansen skal høre først etter en pause? Og selv om mange band ikke bestemmer hva som blir singler, har et slikt valg en del å si.

Tidvis helt ok, verken mer eller mindre

Bandet brukte også mye lengre i studio kontra tidligere skiver, og der vi husker at produksjonen og den prosessen på Souls Of Black ble hastet, var The Ritual et album der bandet fikk bruke litt tid. Og med tanke på at de hadde turnert veldig mye i forkant, tipper jeg at det var godt å kunne fokusere.

Og skiva er tidvis helt ok, verken mer eller mindre. Og den er jevnere god enn de par før synes jeg. Ikke de helt store trekkplasterlåtene, men når man lytter er sangene bra men litt anonyme. Og de har i enkelte spor roet ganske godt ned. Man hører en større vekt av Skolnicks elsk til annet enn metal kanskje, og på en måte er det et element jeg synes The Ritual tjener på. Da tenker jeg på når han legger soloer for eksempel, man hører at noe ikke er de typiske thrashsoloene.

Låtene? Skal jeg ta de i rekkefølge? Usikker, for jeg er egentlig ikke så glad i slikt. Kanskje dele det opp i grupper?

Låter som er bra

Deadline overrasket litt etter noen runder. Ikke en veldig sprek låt, men den var behagelig, i mangel av et bedre ord. Dette er en Skolnick-låt. Gitaristen folrlot jo også bandet etter denne skiva, men til forskjell fra trommeslager Clemente, kom jo gitaristen tilbake etter en lang pause.

Return To Serentiy, vel en hitlåt for de mener jeg å huske, har en eim fra storhetstiden. Tittelen er typisk for det de gjorde på andreskiva, og også den rolige vokalen på en del her minner om Practice-skiva. Jeg er ikke helt overbevist om renvokalen til Chuck, men den er behagelig og ok. Låten er litt der som Maiden er når de skal være episke, det er ikke helt gullmedalje, men fungerer for den gemene hop. Og for mange er nok dette en favoritt. Og igjen, soloen!

The Ritual, tittellåten, den er ok. Tung og fet, selv om jeg hadde ønsket litt mer pynt, den er litt bakpå. Soloarbeidet er spennende, på slike tunge låter er det ikke alltid gitarister fikser å låte så kult. Vekslingen mellom clean og fuzz er også kul, men dette er mer en ok låt isolert, den mangler litt i å være en bra Testament-låt. Den var dyp, hehe.

Meh-låter

Electric Crown, meh fordi selv om den åpner fett, kunne de tredve første sekundene blitt til noe mer, det daler fort. Det er krise når man hører albumet i sin helhet på hvor mye de bare går på tomgang og bare klasker disse standardgreiene mot oss.

Avsluttende Troubled Dreams, som gitarist Eric står bak, kunne vært bedre. Her er det trommeløsningene som svikter, for det er dessverre lite fantasi. Noe mer oppfinnsomhet kunne hjulpet denne over streken. Bare det å av og til halvere denne midtempogreia, å gjøre det tyngre, hadde vært kult. Eller daske litt på skarpen, doblet den av og til. Men bandet var jo mer streit metal enn thrash i denne tiden, mulig de ville låte litt begrenset. Bare husk hva som skjedd når The Gathering kom!

So Many Lies. Her har de et sterkt kort i soloarbeidet, for det glitrer! Ellers er dette altfor simpelt, om du skjønner. For meg har thrashbanda gjerne litt mer kjøtt i riffene, at det skjer mer, her er det et stakatto riff som ikke gir meg mye. For meg er en enkel grunnstamme ok så lenge vokalisten klarer å dra lasset, men her faller jeg ned på at begge deler er litt så der. I kjølevannet av Metallicas suksess tok mange thrashband nye vendinger, og selv om Testament kanskje touchet dette på forrige skive allerede, hører jeg et band som legger seg i overkant bakpå. Det er unntak her på Ritual, men.

Let Go Of My World har partier og ideer jeg liker, som den litt progressive tilnærmingen på noe av rytmikken, men samlet er den ikke helt der. Og på en eller annen måte liker jeg ikke så godt når thrashband lager korte, hitlåt-lange sanger. Denne klokker inn på 03:48, og da blir det litt lite substans for meg.

Bare kjedelige låter

As The Season Grey ble tråkig, som svenskene sier. Midtempo, lite engasjement, en del kjedelige riff og løsninger, men også her er soloarbeidet bra.

Agony. Uff, der låter de som Metallica på en kjedelig dag, som de hadde en del av. Faktisk er dette en sang der man nesten må sjekke hvilket band som spiller. Fire minutter med litt mer enn midtempo, litt fart var det, men den lå for mye bakpå.

The Sermon følger opp, og er like Metallica! Haha. jammen Black Album påvirket mer enn vi var klar over. Kjipt og litt enkelt riff som gjerne går altfor mye under, og som tidligere nevn, når man ikke fyller opp med bra pynt, og kakebunnen også er litt tørr, vel.

Summert

Helt ærlig, den er ikke svakere enn Souls Of Black, eller Practice, samlet for meg. Alle disse tre har høydepunkter, og mye fyllstoff. Ulempen her er at de ikke hadde en låt som Souls Of Black, en låt som kunne fungert som spydspiss.

Coveret

Fryktelig kjedelig. Kaleidoscop-effekten, om det er det som gjelder her, har alltid vært litt irriterende for meg. Det ser mer ut som en redningsflåte fra et fugleperspektiv, som har havnet i en ørken. Hadde de kuttet alle de logoene og heller trukket den ut og opp, mulig bedre.

Skiva har jeg nesten ikke hørt siden perioden den kom, bare enkelte låter her og der. Og vel, den var ikke så ræva som jeg husker, men allikevel kommer jeg ikke til å kaste meg rundt og bestille inn en kopi nå i dag.

Man skal ikke glemme at mange av de klassiske banda den gang hadde en stilendring. Ikke bare fordi grungen kom, og ble påvirket av den eller snudde kappen for å ikke bli glemt. Det har nok også litt å gjøre med at man er ung, sulten, vokser som musiker, går lei av det man har gjort lenge, og selv om det ikke alltid fungerer så bra for alle, er et band som ikke beveger seg noe over så mange år enda verre.

Jeg ser Svein tviholder på terningkast, som for meg er altfor lite å jobbe innenfor. Derfor holder jeg Heavymetal.no’s skala på ti, og vel, hva gir man et album som dette? 5 kanskje?

***

*****

Svein:

The Ritual: Den første virkelig utfordringen.

Hvem skulle trodd så mye skulle skje siden Souls of Black? Verden er helt snudd på hodet. Grungen tar over, sammen med Lars og James’ sorte album. Vil Testament, som endelig har hatt tiden på sin side, vise at thrashen fremdeles er levedyktig, levere et mesterverk?

Låtene

Signs of Chaos starter eposet med en meningsløs Steve Vai’ish intro som føles helt ubetydelig, verken stemningsfull eller spesielt fin. 

Over til Electric Crown, som kicker off med et riff som er såpass halvhjerta at det får Nirvana til å virke som det mest aggressive som er laget. Så legger vi inn en Alex-snutt som er mindre metal enn Jeff Beck, før Chuck kommer inn. Og her skal vi ikke plage noen. Endelig er morra til  Billy(sic) fornøyd. Smørfin og smøken synger han det gitarlinjene legger opp til. Lite nerve, begrenset  innlevelse og helt strøkent. Sikkert kanon for alle som syns Testament var bare bråk før.

Låta durer videre i det mid-tempoet som helt sikkert ligger akkurat i samme bpm som hele Black-album. Småpent og greit refreng, som tonalt slettes ikke er verst, men likevel henger det noe flatt og uforløst over det. Soloen virker uinspirert, men viser selvfølgelig alle teknikkene Alex har lært seg siden sist. Overdubbene han gjør på verset gir meg bare lyst til å sette på Suicidal eller Alice In Chains. God tanke, men Gud hjelpe meg så smålåtent og  musikalsk unødvendig.

So Many Lies starter også, selvfølgelig, i en  Don’t Tread On Me-groove, men klarer faktisk å være døllere. Refrenget har et slags moment, men det glemmer du så fort det nitriste verset kicker inn igjen. Mellomspillet over til solo er ikke så verst. Så en solo som er ganske så todelt, halvparten posing og et øyeblikk der gamle-Alex skinner igjennom før det blir show-off  igjen. Noen ok partier mot slutten, men stryk+ på denne også.

Let Go Of My World, ja det skjønner jeg godt. Hva vil de med denne? Samme midtempo, samme heavy puddelrock. Generisk riff, vokal og soloonani. 

Next: Tittelspor. Lett det beste til nå. Rimelig stemningsfullt og stilig oppbygd. Men likevel ikke superminneverdig. Atskillig bedre gitarsolo og twins enn tidligere. Kunne vært et bra hidden-track på Souls of Black.

Deadline får tankene over på eget øvingsrom, back in the days.. «Hva syns du om dette riffet?», «Nja, du har noe bedre?» Rimelig flatt, og solo-overdubbene på verset er så Guitar Hero at jeg kryper litt sammen. Tempoøkningen til solo gir enda mer jamfeeling. Alt i alt ikke den verste, men ikke noe jeg gidder å spille til septiktanken min.

As the Seasons Grey: La oss starte i NØYAKTIG samme mid-temp med et super-medioker riff, plusse på noen Alex-lix og se hvor det havner?

Agony. Same shit, selv om den prøver på en liten tease i starten og noen doblinger. Litt mer givende Alex her. Superparodisk vers-tema over til et ennå litt verre refreng. Nei å nei. 

The Sermon. Gudbedre. Hvem støtter ikke aktiv dødshjelp hvis de har kommet så langt? Her er det virkelig ingenting å hente? Men de skal ha for viljen.  Tar meg gang på gang i forundring over at Alex, som her er mer eller mindre på vei ut av bandet, på grunn av sin musikalske utvikling, ikke kommer med noe mer finurlig.

Return to Serenity. Ballade igjen! Det kan de vel? Å ja. Denne stikker seg så ut litt. Nesten litt overprestering. Ikke der oppe med Ballad og Legacy, men her er det et helt annet uttrykk. Endelig en solo som viser Alex sitt særpreg, vokal med hjerte og melodi, uttrykk og innlevelse. Ikke noe gamechanger, men i en annen liga enn resten av skiva.

Troubled Dreams. Tilbake til midtemp hardrock. Litt opptur denne også, men fremdeles en znore-fest. Det er vanskelig å være konstruktiv kritiker, låt for låt her. Det er så likt og mediokert. De durer videre i samme tempo med forglemmelige riff og melodier. Hver for seg greit å hive på hodet til, i godt lag, men bare så vidt.

Svakt fundament

Ofte kritiserte Clemente gjør en helt grei innsats, Chuck gjør seg aldri helt bort, og jobber frenetisk på mange låter for å få dem til å funke. Det er fundamentet som er for svakt. Eric har et vell med bakgårdsriff og Alex styrer med sine egne greier. Produksjonen er heller ikke helt ueffen, bedre enn Souls Of Black og kanskje Practice What You Preach?

Testament spiller helt på andre sine strenger her. De har aldri vært umiddelbart catchy som Metallica, hatt Megadeth sin intrikate fusion-aktighet eller Slayer sin voldsomme brutalitet, men heller definert sjangeren med sin egen mellomting av alt dette. Nesten som en perfekt symbiose. Her går de bort fra alt dette og satser på en lyttbar groove, som er helt opplagt markedsrettet. For meg feiler det nærmest totalt, siden denne ikke har de kvalitetene en sånn innfallsvinkel krever. Ikke var det noe jeg ville ha heller.

Cover

Vet ikke om de har noe større tanke bak det. Men kan kanskje være noe serimonelle greier. Ser helt greit ut, bedre enn innholdet.

Den vi elsker tukter vi

Det ble en ganske så røff behandling av denne. Men, som dere vet, den vi elsker, tukter vi. Ingen kan si imot at Testament her snudde kappa etter vinden, som alle gjorde etter det rimelig sidrumpa, men geniale Black Album.

Jeg vet at albumet har mange fans, som mener at de ville utfordre, og var modige som gikk motstrøms, med sin mer melodiøse innfallsvinkel. At den en er mørk og bra produsert. Men jeg mener de var etterplaprere av tidens trend. Uansett…  Da skal vi ikke glemme at vi er bare 5-Fem år inne i albumkarrieren deres…. Vi har så vidt startet.

Terning 2