Jeg fikk med meg fredagen, som ble så koselig som forventet.

Måkeskrik@www

Det er ikke til å legge skjul på at festivalen har en smal bookingprofil, og trekker en nisje i musikkmarkedet, men denne festivalen er så mye mer enn det. Musikken er absolutt i fokus, veldig mye mer i fokus enn på mange andre festivaler, men jeg tenker litt at noen ganger gjør det ikke så mye at ikke alt treffer så lenge det hele avvikles så utrolig bra.

Tusen takk for lån av bandbilder Birgit Fostervold@Knipselyst!! Besøk henne gjerne HER, og sjekk hvor flink hun er :). De andre rævabildene kommer fra meg, Yngve.

Bilder av Seigmen kommer.

Gjengen bak er fenomenale, ingen kø, bevisst lavere publikumstall enn de kunne hatt for å holde komforten oppe og albuerommet ledig, og det er greit bare å henge på området og være sosial, eller ikke, alt passer. Men det er en fare for at du kommer i snakk med folk, og at det hele ikke er høylydt og irriterende som det ofte kan bli når man samler folk som stort sett drikker. Rett skal dog være rett, det var en god del som stod vindskeivt og digga Seigmen etter en dag med skytteltrafikk til baren, som nok ikke husker mer enn lys og lyd :), men det er bare kos uansett. Folk stresser ikke, ånden til Måkeskrik er chill og positiv, som kanskje oppveies av en del av band som spiller. For der er det ofte mye utagering.

Jeg hadde ikke helt klaff med alle banda, men et par traff bra, et par var ok, og noe var bom. Bommen kom fra Ondt Blod, det var rett og slett ikke et band som var for meg. Men neve i lufta for attityden, og for å bære varm kofte i sommervarmen i Kristiansand. Finnmarksbandet har et bredt spekter når det kommer til stil, og går fra energisk hardcore og nesten thrash til noe som høres ut som Postgirobygget med fuzz. Så kommersielt, allsangvennlig til tider, og støyete, svart og aggressivt i motsatt hjørne. Men selv om de jobba hardt, som de skal ha for, var det altså ikke noe som beveget meg. Publikum? Det var mye liv når de spilte, og de ble godt tatt imot, så jobben på Måkeskrik vil jeg tro både styrker bandets cv greit og at de fikk en del nye fans.

Nord-Norge var godt representert, for også Pil og Bue samt Heave Blood And Die hadde tatt turen fra topp til bunn i vårt lange land.

Tromsøbandet Heave Blood And Die vokste på meg, men det var litt ut i setlisten jeg fikk oversikt nok og begynte å snu skøyta. Et monotont band, statisk, arrangeringen gikk gjerne i retninger der ideer ble brukt svært lenge før det ble endringer. Jeg liker slikt, og jeg liker måte de tenker på. Jeg har stor sansen for Hawkwind, som løser en del på samme måte.

Live var det kanskje et band noen ikke helt kom i mål med, det er vågalt å levere denne formen for musikk i sommersol mens måkene flyr rundt og skriker, men etterhvert vant de meg altså over. Hvorfor? Det var bare et punkt i konserten der jeg bare skjønte det de drev med, og klarte å se forbi det litt monotone. Ikke at musikken nødvendigvis er så monoton, men bandet ligger og flyter mye. Frøkna på keys, Marie, gjorde en bra figur. Med en blanding av fornøyde smil, god kommunikasjon med de andre og bevegelser, var hun et naturlig blikkfang. Jeg husker det også var noe jeg bemerket sist jeg så de, og det var på Tons for en del år tilbake. Med bart og tatoveringer ble det litt hipsterlook på noen av de andre, og de ser heller ikke så gamle ut. Jeg mener de har ca. et tiår bak seg som band, og det betyr at de har funnet seg til rette, og at de har livets rett.

Men denne dagen var det altså noe tid inn i konserten jeg kom på plass. Og død så fete de var når de var tunge! Bandet og musikken er både introvert og ikke på samme tid, men et par av medlemmene gjorde sitt til at konserten hele tiden hadde bevegelse. Et spennende band, et band jeg skjønner at folk ikke helt faller for, men hører man etter og lytter, fokuserer, vokser det på lytteren. Og litt annerledes enn på skive, som jeg setter høyt, for mange sikter på å gjenskape albumene og låtene på scenen.

En fotnote på at jeg synes trommisen var flink, men burde slått hardere, trøkka på mer, det kan etter min mening gi det lille ekstra live. Litt mer på-tromming, litt mer kraft i slagene.

Fixation leverte kanongig, musikalsk dog var det lite innovasjon å spore. Det var et band som låt proft, spilte kjempebra men som ikke har den store eganarten.

Og med dresser for anledningen, død så varmt det må ha vært!, rocka de løs. De fikk kjørt seg alle mann, men mest jobb la nok bassisten igjen, og vokalisten. Bassisten var en sånn fyr, alle vet om en slik, som ikke klarer å holde seg på scenen. Først i pitten, så ut blant folk, og så surfe på folk mens bassen ikke misset en tone. Imponerende energi på ham og resten, selv om det var et par som nok ikke får oppfylt nivået på skrittelleren den dagen.

Bandet var livevennlige, dette er musikk som engasjerer folk i den forstand at riffene og rytmikken sprer energi til folk. Og publikum var happy så det ut som, jevnt med liv og god applaus for bandets opptreden. Pluss for gode korister.

Mulig det kan sammenlignes med noe av det Leprous driver med, selv om Fixation er mer metal. Og med denne dress-stilen, uniformeringen, er det jo også likheter.

Åpningsbandet, Misty Coast, var et perfekt åpningsband. Denne chille og gode stoneraktige rocken, som gjerne var såpass lavmælt at det grenset til stonerpop. Duvende og vakkert, men også med dynamikk, der låter og partier som la igjen godt med svartrøyk varierte oppskriften. Indiepop kaller de seg selv, men bergenserne framstår ihvertfall hakket mer ubarbert live. Jeg lekte med et ord som hypno-organisk om musikken, siden de som Heave Blood And Die bruker godt med tid på partiene, og hvor det gjerne går og går.

En av låtene fikk tankene mot at det låt som en hybrid av Motorpsycho og Aurora, mens andre låter enten var jammete og fete eller arrangert ganske typisk, men med denne behagelige følelsen. Og man gjør ingen feil i å ha en dame på bass, en Rickenbacker i tillegg, som fronter bandet selvsikkert og bra.

Altså, et perfekt åpningsband, der man bare ligger på gresset, nyter skyggen (i mitt tilfelle), hører på musikken og hvor livet føles snadder. Og musikken, selv om den er litt jevn, er ikke bakgrunnsmusikk. Det er strengt tatt det, men allikevel har de en gnist hele veien som gjorde at tankene ikke vandret mens de spilte.

Pil Og Bue liker jeg veldig godt live, på skive er det type her og der, men det som er bra er svinebra! Også de nordlendinger, to mann, en på trommer og kor, en på gitar og vokal. Og for en stemme på vokalisten! Mange ganger tok jeg meg i å sammenligne med det fantastiske og dessverre utspilte bandet Underwing, der vokalen var sterk og melodisk, og særegen.

Musikken er bredbeint som få. Det går fra noe Muse-aktige greier til noe som leker seg med Meshuggah-lignende løsninger. De går fra store riff og feite beats til lavmælte og god rock. Og de går for heftig energi med en anelse pønka vibb.

Låtmaterialet er veldig spesielt, det er sjeldent typisk arrangert, og låtene er veldig forskjellige, så følelsen av at det er litt rotete ankommer noe, men uten at det i det hele tatt er et ankepunkt. Det er bare såpass annerledes det de gjør, og at de er to mann, som gjør dette tankespinnet mitt.

Det var tydelig varmt for nordlendingene her i Kristiansand, men de sparte ikke på kruttet fordi, selv om jeg gjetter på at de måtte jobbe litt ekstra.

Jeg hadde faktisk bandet på favorittlisten når de spilte på Tons Of Rock i Halden for ti år siden: «To menn, to menn som faktisk leverte ett av høydepunktene på Tons Of Rock for min del. På skive? Ikke helt der gitt, men live? Aiaiaia.»

Mja, mjo,. Seigmen. Jeg er ikke større fan av bandet, aldri vært, men liker de bra nok til å sette pris på det de leverte i Bendiktsbukta. De var også en verdig headliner, hvor både låtene, scenen med dekor og det vanvittig kule lysshowet, sydde sammen en gig som holdt bortimot alle i publikum til siste strofe. Som naturligvis var Hjerne Er Alene, en låt jeg aldri har skjønt, Men de har andre gode låter, hits, som virkelig skinner live. Slaver Av Solen og Döderlein er bra, og et par av de andre låtene gjorde også bra inntrykk her. Jeg kjenner ikke så godt til alle skivene, derfor har jeg ikke peil på hvilke det var.

Et kraftig høydepunkt var Agnus Dei, i mørket, med kanonlyd, den opplevelsen var jeg glad jeg fikk med meg.

Alex på vokal, med denne litt tynne men personlige stemmen, leder veldig bra. De får god hjelp av lysshowet, de får mye av publikums reaksjon, de tjener myyye på å spille når det er mørkt, men samtidig er det musikken som ligger der i bunn. Kanskje låt trommene litt for sterile for meg, men bandet har jo et industriell stempel, noe som forsvarer det, bevisst eller ikke. Pluss til bassist Kim, han hjelper mye til, holder kommunikasjonen med folk sammen med Alex, og er i tillegg veldig visuell på scenen.

Alex fortalte at første gang de spilte utenfor hjembyen, var det i Kristiansand. Og «…der var ingen av dere» proklamerte han. Der tok han feil, for der var jeg. I 1990 på Cee Bee. Jeg så også bandet et par ganger til på 90-tallet, på Quart i 93, og visstnok året etter på Sentrum Scene i Oslo. Siste der har jeg lite minne rundt, men har blitt fortalt at det stemmer :).

Joda, bandet leverte og viste seg verdige som headlinere. Lyden var upåklagelig, som det strengt tatt stort sett var under hele festivaldagen. Dyktige folk i alle ledd på Måkeskrik noteres som avsluttende ord, og jeg vil takke stort til festivalen for at Heavymetal.no fikk komme på besøk.