Vi tar for oss fredag og lørdag.

• Bilder: Anniken Oline G B
• Tekst: Anniken Oline G B og Kristine Sjøvaag

Dag 3 – fredag

Dagens band: Eivør, The Funeral Portrait, Raga Rockers, Queensrÿche, Kublai Khan TX, The Hellacopters, Storm, Avatar, Dogstar, The Hives, Høst, Elder, Behemoth, Koco Franco, Joan Jett & The Blackhearts, Mayhem, Rival Sons, Possessed. VM-kamp: wtf.

The Funeral Portrait

Første band ut for oss på dag 3 var det amerikanske rockebandet The Funeral Portrait, som har holdt på siden 2014. For mange et ukjent band, mens dagens fotograf har hørt på de i noen år og liker musikken veldig godt.

De kommer rolig på og starter med et cover av Tears for Fears, Mad World. En veldig flott variant av en allerede flott sang, det er en rolig start før de hopper videre til Generation Psycho, og publikum henger med. Det rockes rundt, og folk flytter seg fremover mot scenen for å få kontakt med bandet.

Vokalen er behagelig å høre på, med en liten twang som gjør at man blir fanget opp i stimulien fra musikken. Holy Water er en låt som får allsangen til å klinge gjennom teltet på Moonlight, og folk danser i takt med gitarene og bassens flytende melodier. De jobber seg gjennom låter til de kommer til dagens nest siste, Dark Thoughts, og her splitter de publikum i to for å gjøre telling mens de synger teksten: Cant drink, cant drug, cant drown ‘em away. Cant sleep, cant think, cant find an escape, og for noen var dette litt mer forvirrende enn hva de hadde håpet. De avslutter med Suffocate City, og folk er helt med. Headbanging, dansing og synging på høyt nivå. Etter endt konsert forteller vokalisten at han kommer til å henge ved gjerdet til piten for å hilse på fansen og ta bilder med dem. Dette gjør han helt til det er 5 minutter til neste band går på scenen ved Moonlight.

Det blir litt pause mellom bandene, og man hører litt på Raga Rockers i bakgrunnen, som for fotografens del ikke treffer helt på interessen.

Kublai Khan TX

Mens man venter pakker det på med folk som gjør seg klare for neste ut, og det er det amerikanske metalcorebandet Kublai Khan TX, som har holdt på siden 2009. De kommer gående ut, og får enormt applaus fra publikum. De introduserer seg selv og forteller at dette er første gang de er i Norge, og at de gleder seg til å se hva vi er gode for.

De smeller i gang med Darwinism, og det er tungt. Nakken blir hengende og dingle i takt med trommene, trynet vrenger seg av gitaren og vokalen gir en gåsehud uten like. Det er så røft at man aner ikke hvordan man best kan forklare det. Denne fasinasjonen og engasjementet fortsetter gjennom sang etter sang. Gurglingen midt i sangen får en til å stå som et spørsmålstegn, hva faen det var, og man vil bare ha mer.

Publikum oppfordres til å lage de største sirkelpitene de kan få til på den lille plassen, og de skuffer ikke. Vokalisten beklager litt underveis om stemmen ikke høres helt på topp ut, europaturne tar på, og de er slitne, men det kan virkelig ikke merkes på måten de opptrer på. Det er energiboost fra starten av, og det gir seg heller ikke. Det bevises med The Mountain of Corsicana, det er som om en moshpit inntar ørene og svirrer hjernen rundt. Denne moshen kommer nå ut av hodet og ned på gulvet i det Self-Destruct ankommer. og det er hender og bein til alle kanter. Man svetter seg igjennom til de kommer til de to siste låtene, som er Swan Song og Theory of Mind. Begge sangene er rett og slett så råe at de ender opp på favorittlisten med en gang. Ønsket om å ha de tilbake til Norge er enormt etter dette.

Norske Storm er den neste vi følger med på, og det startet smått med et smell. Kan så absolutt si at de kan lage liv og å holde publikum aktiv. Et veldig moro show å se på, god stemning og gode melodier, som får en til å holde takten med rockefoten. Det som muligens trekker ned her er at lyden i mikrofonen ikke var helt optimal, og at stemmen var dessverre sur fra tid til annen. Vet ikke om det er nerver, hete eller bare uheldig. Fotografen løper videre etter noen sanger for å få med seg svenskene i Avatar på Vampire Stage.

Avatar

I sann Avatar-tradisjon skal vokalisten ankomme scenen med stil. I dag kommer et crewmedlem ut med en stor, rød eske som plasseres foran trommesettet. Røyken kommer sigende ut, esken åpnes, og der kommer vokalisten ut med en rød ballong og et svært glis. Han kommer ut av esken, går rundt med det kjente gliset, og popper ballongen, og In The Airwaves starter konserten.

Det er mye mer rocka enn det man kan huske fra sist man så de på Tons Of Rock, da det lå i Halden. Trommene holder koken og nakkene langs gjerdet holder takten. Dette fortsetter inn i The Eagle Has Landed, med gode gitarer som leker rundt med bassen og vokal, og som får publikum til å ønske mer og mer. Fotografen henger igjen til de spiller The Dirt I’m Burried In, nyter sangen før man småløper tilbake til Moonlight.

Dogstar

Inne på Moonlight er det mange som samles for å sjekke ut det amerikanske alternative rockebandet Dogstar. De har holdt på siden 1991, men har hatt mange års pause før denne turneen på grunn av bassistens filmkarriére. De kommer rolig ut på scenen, og det er vokalisten som tar seg av snakkingen før de starter med sangene Siren, Lust og How the Story Ends. Gitaren hans svinger mellom publikum og opp til taket, bassen ruller rundt og holder det gående sammen med trommene sine gode rytmer.

De er litt mer stillestående enn hva vi har sett tidligere, men det passer godt til musikkstilen. Man merker at en del av fotografene kun holder fokus på bassisten, men noen gir hvert bandmedlem lik sjanse til å få gode bilder av mer enn en av de.

Noen av sangene de fremfører er fra deres nyeste album All In Now, og det er så langt et veldig bra album. Jeg skal så absolutt høre gjennom hele etter festivalen.

For de av dere som kanskje ikke kjenner til Dogstar, og hvem bassisten er; det kan avsløres at det er ingen ringere enn Keanu Reeves. Det merkes at han er mer tilbakeholden på scenen og lar de andre skinne like mye mens de spiller.

Litt over halvveis i settet begynner vi å flytte oss videre til Scream Stage, for her kommer dagens andre svenske gruppe vi ønsket å få med oss.

The Hives

The Hives kommer ut til høy jubel og stor applaus, midt i solsteiken, og svetten renner allerede av alle sammen. Dette inkluderer crew og fotografer i piten. De går rett på sak med Enough Is Enough, det hoppes rundt på scenen, og det er rett og slett gjennomført. Det er heftig fest igjennom Main Offender, Bogus Operandi og Hate To Say I Told You So. Publikum er helt med, og det blir litt snakking mellom låtene, hvor vokalisten prøver å få heiarop for både Sverige og Norge. Det er litt nøling, men det kommer seg etter hvert. Det blir allsang på Tick Tick Boom, hodene dingler lett, og flere danser med de rocka tonene som skyter ut av høyttalerne. Kort fortalt er The Hives et band alle kjenner til, de har en sjarm over seg som gjør at stort sett alle liker de veldig godt. Det er gøy å se bandet, men det kunne kanskje vært foruten nesesnytingen på scenen.

Når ‘Walk Idiot Walk’ blåser igjennom høyttalerne, prøver vi å trekke oss litt tilbake til skygge og luft, mens hungeren begynner å sette inn. Samtidig som vi prøver å finne ut hva vi vil spise, hører vi på oppstarten til Elder, et amerikansk rockeband med røtter innenfor stoner- og doomscenen. Det er en god del roligere enn hva vi har hørt på så langt i dag, så det gir oss en pustepause. Dette kan minne en del om god blanding mellom Waynards sine band, Tool og A Perfect Circle, men med sin egen twang som man ser at fansen elsker. Mer enn en sang ble det ikke, da sulten ble for stor, og vi beveger oss mellom folk for å komme til matbodene. På veien stopper vi opp noen minutter for å se på Behemoth, men det ble ikke noe som holdt oss der. Maten blir inntatt, og noe fuktig blir slukt samtidig.

Mayhem

Mayhem snakket vi litt frem og tilbake rundt, og kom til enighet om å sjekke det. De aller fleste kjenner til Mayhems historie fra 80- og 90-tallet, med skallebiter som smykker etter kompisens bortgang, til en obsession til musikken og en smule ustabil mental helse, kirkebrenning og til slutt mord. Mayhem blir fort et band man ønsker å se for å ha sett de, for å ha sett en del av en Norges black-metalhistorie. Etter alt som har skjedd har bandet utviklet seg og vunnet store priser, som blant annet Spellemannsprisen i 2020. Det er det ikke mange black-metalband som har fått sjansen til.

Det er ikke noe bekreftet setliste fra årets konsert, og vi er ikke den fanbasen som hører på Mayhem daglig og kjenner til sangene, det beklager vi for til dere som er blodfans.

Showet starter med et helsikkens smell, og scenen er i strobebelysning. Musikken er så tung som den kan bli, og vokalisten synger med sin råe og mørke stemme, som gir en skrekkblandet fryd. Det er folk i alle aldre her for å beundre musikken til Mayhem, og det er noe utenom det vi vanligvis hører på. Men på et tidspunkt velger vi å trekke litt unna for å puste litt fra varmen i teltet.

Rival Sons

Kveldens siste opptreden for oss er det amerikanske rockebandet Rival Sons. De starter settet med Horses Breath, som har en lengre intro som bygger opp stemningen for resten av konserten. Vokalisten er, for de som kjenner bandet godt, en ganske eksentrisk person, og han lever seg inn i musikken sin med en lidenskap man nesten kan ta på fra avstand. Fikk høre fra piten at trommisen kom rett fra tatoveringsstolen til backstage 10 minutter før de skulle gå på scenen, så armen kommer til å være ganske så sår neste dag. Han spiller med stort glis og med en innlevelse som gjør at man ikke klarer å se bort.

Gitaristen lever seg like mye inn som vokalisten, og det er harmonisk å se dem sammen. Bassisten er mer tilbakeholden, og holder seg stort sett på samme plass under hele konserten. Mye av musikken har 70-talls vibber, nesten litt Woodstockenergi, og man har ikke lyst til å flytte seg eller at det skal ta slutt. Men gode ting tar slutt, og de avslutter dagens konsert med Electric Funeral av Black Sabbath, deretter en liten hedring av Ozzy Osbourne før kvelden er helt omme. Det er en flott avslutning på en innholdsrik dag, og VM-kampen hoppes over, så vi reiser rett og slett hjem etter at Rival Sons takker for seg.

***

Dag 4 – lørdag

Dagens band: Pain, Ego Kill Talent, DDR, Slay Squad, Black Label Society, Gaerea, You Know Who, Septultura, Gatecreeper, Leprous, Bill Bailey, Accept, Blood Red Throne, Baphy, A Perfect Circle, Death To All, Limp Bizkit.

Slay Squad

Det blir et litt senere oppmøte for noen av oss, og første band vi får med oss i dag er et amerikansk ghetto metal-band kalt Slay Squad. Aldri hørt om, kun sett bilde av de på Tons sin app for spilletider. Man hadde på en måte null forventning til hva dette var, men samtidig hadde man en anelse på hva som møtte oss. Når vi kommer oss til Moonlight holder de på med siste lydsjekk før de endelig får startet, og dette kan gi en oppvekker for publikum som er noget slitne etter 3 dager med musikk, mat, nakkesmerter og væsketap.

De er samlet på scenen og starter allerede sin tale med hvor glade de er for å kunne få opptre på en såpass stor festival, og håper vi er klare. Dessverre er det ingen offisielle kilder til setlisten deres, derfor blir det skrevet ut ifra selve opplevelsen av de.

Ghetto metal er ikke noe man har hørt om tidligere, og kan heller ikke finne andre band som kan ligne på dette. Det er en fantastisk kombo av trap, hardcore, deathcore og industrial musikk. Det danses, det rockes, det headbanges, og de er like oppslukt av publikum som vi er av dem. De holder koken gående, crowdsurfer seg over mengdene foran scenen, og har god kontakt med publikum fra alle kanter.

En sang man kjenner igjen etter festivalen er Gumbo, og kanskje Fye Fye Fye. Vokalistene har stemmer som nesten kan høres like ut, men det er fortsatt markante forskjeller på de. I bakgrunnen ser vi DJen som styrer trap-musikken, mens gitaristen hopper rundt og river i rytmen til de store guder treffer. Slay Squad er nok ett av de bandene det har vært mest snakk om fra dag 4, og det er det gode grunner for. Håper virkelig de kommer tilbake til Norge, for vi trenger mer.

Black Label Society

Fotografen sniker seg bort til Vampire Stage etter at Slay Squad er ferdig, for der kommer heavy-metalbandet Black Label Society. Vokalist Zakk Wylde kommer ut på scenen før det starter, iført en maske, og holder opp noen actionfigurer han filmer og tar bilder av publikum med for sine egne sosiale medier. Godt å se nerder i alle sjangere.

Black Label Society starter med Funeral Bell, og den treffer fra første note. Publikum elsker det, og det er gøy å se disse live. Det merkes at de koser seg på scenen i solsteiken, og nyter det til det fulleste. Name In Blood spilles, som er fra det nyeste albumet Engines Of Demolition, som kom ut i 27. mars i år.

Det er tunge gitarer, og like harde trommer, som setter takten for nakkens fjerde dag med slenging, og det er god stemning fra alle kanter. Heart Of Darkness er den siste fulle låten man får med seg, og den treffer bare så godt i rockehjertet. Man ser at alle koser seg på scenen, smiler, og det er topp stemning. Mens man begynner å snike seg tilbake til Moonlight, spiller de No More Tears av Ozzy Osbourne. Man blir en smule fuktig i øyet da dette er en tribute til Ozzy, ettersom Zakk Wylde jo var hans gitarist i mange år.

Gaerea

Småtårete og tilbake i teltet forbereder vi oss på å sjekke ut det portugisiske ekstremmetalbandet Gaerea. De starter med LBRNTH, og det er en rolig begynnelse på noe som viste seg å bli hypnotiserende. De er som en del band om dagen, som liker å forholde seg anonyme med masker. Gaerea har tekstilmasker med forskjellige design som gjør at det er en stor mystikk over bandet.

Nomad er første låten hvor vi får høre vokalen, og den er rett og slett sterk og grov. Den minner litt om en blanding mellom In Flames, Architects og Arch Enemy av en eller annen grunn. Det er både tungt, tøft og mørkt, men også rytmisk, vakkert og hypnotiserende. Man vil bare ha mer, og det får vi med Submerged. Bandets samhold på scenen er spenstig, men også intimt. Det er noe spesielt med dette bandet som bare fanger deg. Hope Shatters får alt til å vibrere gjennom scenen og ned i bakken til det nesten kiler i halsen, og det stopper ikke før de er gjennom Wilted Flower. Dette var tungt, vakkert og gjennomført.

Sepultura

På Scream Stage rigges det klart til Sepulturas siste show i Norge. Denne turneen er deres avskjedsturné etter 40 år med musikk, turneer og studioarbeid, så her var det for fotografen bare å løpe ned for å få en siste sjanse til å knipse noen bilder, se dem spille og la hele opplevelsen bare suge seg fast i hukommelsen.

De hopper rett på sak med Inner Self, og det tas imot med heftige nakker og lange lokker på første rad. Etter å ha holdt på i over 40 år, kan man merke at de vet hva de gjør. Fra de tunge trommene til livlige gitarene, og den heftige vokalen, blir denne konserten en man sent vil glemme. Attitude viser nettopp dette for alle de rette grunnene.

Beyond The Dream roer det ned litt på denne brennheite dagen, og man får gåsehud når vokalen bryter gjennom og viser en dybde man undervurderer. Det synges fra publikum til lungene nesten gir etter, og det blir nesten litt emosjonelt å se på.

Det har lenge vært en drøm å få sett de, og endelig fikk man sjansen, på avskjedsturnen. Sepultura viser seg fra alle sider, fra Refuse/Resist sine grove grooves til Ratamahatta, som er en blanding mellom braziliansk stammemusikk og thrashmetal. Teksten er mikset med portugisisk og oppdiktede rytmiske ord for å skape en tribalvibe. Publikum elsker det, og er helt med med i trommesoloen, som gjør sangen enda bedre.

Så var man kommet til den siste sangen, den aller siste vi vil få se live. De avrunder med Roots Bloody Roots, en storfavoritt, så valget er absolutt godkjent, og verdt whiplashen og dehydreringen. Takk Sepultura for mange, mange år med episk musikk, og at dere har ønsket å vise oss verden fra deres synsvinkel. Lykke til videre på deres veier.

Leprous

Mellom slagene blir det en liten matpause, og vi setter oss ved gjerdet til Vampire Stage for å gjøre oss klare til det neste bandet i rekken. Denne gangen er det norske Leprous som skal på scenen, og det er til stor glede for fotografen da Leprous var det første bandet man fotograferte på starten av sin konsertfotokarriere tilbake i 2019. Back to the roots kan nesten si. De er kjent for sin progmetal og vakre vokal, så det var bare å glede seg.

De kommer vinkende ut og starter opp med Silently Walking Alone, og det er en powersang. Vokalen er kraftig, og man får nesten en svevende følelse av komposisjonen til sangen, bandet, hele opplevelsen.

Videre til From the Flame, som viser rangen på vokalen. Og hvilken kraft musikk til Leprous har! Det er nesten som om det virker hypnotisk på publikum. De kjører til og med en cover på Take On Me av Aha, og versjonen til Leprous er nesten mer sårbar og gir en annen dybde til sangen.

De har noen roligere deler med Below og Like A Sunken Ship, før de trapper det litt opp igjen og folk danser med til The Price. Måten bandet jobber sammen på scenen er nesten som noe flytende svever rundt, og de feeder av det. De nyter publikumsresponsen og takker for at folk ville komme og se de, før de avslutter med Atonement, og hopper rett over til outroen til The Sky Is Red.

Blood Red Throne

Nå går siste turen til Moonlight for å se hva Blood Red Throne har å tilby oss. Et norsk death-metalband som startet i 1998. Vi kjente ikke til bandet, men ville gi det en sjanse.

En mørkelagt scene og røde lys peaker interessen nok til at vi blir stående litt mer på midten denne gangen. Vi var ikke forberedt på hvordan det ble når de kom ut og åpnet med Unleashing Hell. Låten starter med noe som høres ut som backgrunnsstøy fra en cafe, mens en stemmer sier: «I wish you were dead, I wish you all were dead, burried underground, rotting, devoured by maggots. I wish you were dead, I wish you all were fucking dead», og gitarene kommer smellende i trynet på en som en sverm med jævlig sitte veps. Lite visste vi hvor jævlig tungt dette ble, og hvor episk det faktisk er. Med så grov vokal at det nesten virker demonisk, og trommer som nesten sprenger ørene, kan man ikke gjøre noe annet enn å fortsette å se på scenen og la de tear us a new one.

Det blir ikke noe dårligere av Homicidal Ecstasy, for her kommer de frem med en dyp, dyp, dyp growl som gjør vondt i trynet. Det dundrer på med raske dobbeltrommer, gitarer som får det til å høres ut som fingrene starter å blø grunnet farten de spiller, og den brutale vokalen. The Light The Hate er kanskje den låten som festet seg best, og den er som mye annet fra årets festival; den kommer på lyttelisten.

Siste sangen for denne gang er råbeistet Smite. Det er ikke noe mindre fart, råskap eller beinhardhet i denne enn noen av de andre. Til å være et band man aldri har hørt på er det ett som sitter godt igjen på minnet. Håper å få sett de igjen snart.

A Perfect Circle

A Perfect Circle er det siste bandet vi fotograferte, og det siste bandet vi så som en herlig avslutning på en fantastisk festival. Litt funfact, da jeg (fotografen) alltid har lurt på hvorfor Maynard alltid står lenger bak på scenen enn sine bandkamerater; jeg har blitt fortalt tidligere at det var på grunn av angst og sånn, men etter å googlet litt viser det seg til å være noe helt annet. Han sliter med lyssensitivitet, og ved for mye lys eller flashing på scenen kan det trigge en vertigoeffekt. I tillegg vil han at fansen skal fokusere på lysshowet, lyden og de andre bandmedlemmene mer enn han, så han foretrekker å holde seg i skyggen. Det gir veldig mye mening på hvorfor, og hvordan han er, og man liker ham nesten enda mer. Mange undervurderer hvor viktig det er med alle bandmedlemmer, og de fortjener like mye oppmerksomhet som han.

Facts til side, videre til konserten.

Vokalisten har et større platå lenger bak på scenen, han står der stort sett hele konserten og holder kontroll på det meste. Trommene er plassert nesten like langt bak og høyere opp, som gir bedre innblikk i arbeidet hans.

De starter med sangen The Package, som får frem den melodiske kunsten A Perfect Circle driver med. Måten de beveger seg på scenen er så rytmisk til musikken, og det er vanskelig å virkelig beskrive hva det er vi hører på. Det svever rundt i hodet og får kroppen til å smått bevege seg i takt med trommene og stemmen til Maynard. Det stopper ikke uansett hvilken sang de spiller.

Disillusioned har litt mer fart i seg, med en sårbar og vakker vokal som hypnotiserer publikum. Gitarene samspiller mens det skapes en lekenhet som vinner oppmerksomheten til publikum. Når Blue spilles gir den en litt mer livlig effekt på folk, det danses fritt rundt oss der vi står, og vokalist står og skuer ut på publikum mens han synger med stor lidenskap.

A Perfect Circle har gjerne korte titler på flere av sangene, men favorittlåten til fotografen er Counting Bodies Like Sheep to the Rhythm of the War Drums, og det har den vært i flere år. Det gjør som tittelen sier, man beveger seg i rytme med musikken som gir en form for krigsgange. Man danser ikke like mye lenger, men tramper mer i takt med musikken og videoeffektene som går i bakgrunnen bak bandet. Den er grovere, litt røffere, og det vekker en opp fra en dansende dvale.

Med A Perfect Circle er det ikke så veldig mye dialog mellom sangene, men før de hopper inn i kveldens siste låt takker de for seg. Med Judith får vi litt fart og rytmer igjen, så de avslutter med mer rå power og rå vokal.

A Perfect Circle – a perfect ending to a very long festival.

Kort om siste headliner: de hadde total fotonekt, så det er ikke mye å vise frem derfra. Man hadde heller ikke satt av nok tid til å dekke hele konserten da fotografen ble igjen med sjåfør, som faktisk kjørte hele veien hjem.

Årets siste headliner var Limp Bizkit, som ikke er noe jeg selv hører på. Jeg kan synge med på de mest kjente låtene hvis folk spiller de på fest, eller at bandet tilfeldigvis er i Oslo på samme festival. Limp Bizkit skal ha for å lage et show som publikum elsket, og det var dansing og moshing overalt, og allsangen ble tatt til nye høyder. Det var lettere å synge med når de har tekstene gående i bakgrunnen, noe som gjør det lettere for de som ikke kjenner låtene så godt.

Men det var et øyeblikk jeg synes rett og slett var helt rått; en ung tenåring hadde laget seg skilt som han stod med ved scenen, hvor han spør om å få bli med på scenen og rappe sammen med Fred. Den gutten gjorde det så mye bedre enn hva publikum forventet, og han fikk tidenes applaus. Han var stolt, og det var vi alle som så på også. Det var høydepunktet med Limp Bizkit.

Så, Tons of Rock er ferdig for i år. Det har vært varmt, klamt, en smule dehydrering og mye trasking, men det beste av alt er alle artistene vi oppdaget for første gang, og variasjonen på sjangerne.

Det har vært en stor glede å få oppleve dette fra denne siden, og ikke bare som vanlig publikum eller frivilling. Takk for i år, takk for nå og takk for oss.

Jenter, over og ut!