Einherjeren er tilbake.

Einherjer@www

Frode, bandets frontfigur, ble tauet inn. Dessverre har det tatt litt tid å få ut intervjuet, men skiva er fortsatt fersk og relevant.

Så, blodet, livet, hva forteller tittelen på skiva oss? Hva vil dere i bandet fortelle med Lifeblood?

«Lifeblood handler om det som binder oss sammen på tvers av tid. Om røtter, arv, instinkt og tilhørighet.

Tittelen peker på noe som er større enn bare blod i biologisk forstand. Den handler like mye om det som strømmer gjennom landskapet, historien, minnene og menneskene som har levd før oss.

Mange av låtene på albumet kretser rundt ideen om at vi ikke står alene i verden. Vi er formet av stedet vi kommer fra, av de som kom før oss, og av erfaringene som er blitt gitt videre gjennom generasjoner.»

«Samtidig har tittelen også en mer personlig betydning. Gerhard og jeg startet Einherjer som tenåringer, og over tre tiår senere er bandet fortsatt en sentral del av livene våre. På mange måter beskriver Lifeblood også forholdet vårt til bandet. Einherjer er ikke bare noe vi gjør – det har vært en livslang drivkraft, en slags kreativ nødvendighet og en konstant følgesvenn gjennom store deler av livet.

Karmsundet og kystlandskapet vi vokste opp ved er en viktig del av denne fortellingen. Havet, gravhaugene og historien som finnes rundt oss er ikke bare kulisser – de er en del av hvem vi er.

Derfor føltes Lifeblood som den riktige tittelen. Den beskriver både livskraften som går gjennom sangene og den usynlige tråden som knytter mennesker, steder, fortid og nåtid sammen.»

Du leser anmeldelsen av skiva HER.

Og hvor er manerene mine, velkommen! Det er en tid siden dere var her hos meg, hva har skjedd siden? Det er jo fem år siden forrige skive, og den liveskiva for noen år tilbake ihvertfall? Hva er grunnen til at det har tatt såpass med tid for å slippe denne nye skiva?

«Takk for det! Ja, det er faktisk blitt noen år siden sist.

Det har skjedd mye, selv om det kanskje ikke har vært så synlig utad hele tiden. Vi ga ut Norse and Dangerous i 2022, som oppsummerte litt av hvor bandet sto live etter pandemien, men ellers har de siste årene i stor grad handlet om låtskriving og utvikling av Einherjer som liveband.

Grunnen til at det har tatt fem år å komme med en ny studioskive er egentlig ganske enkel: Vi har aldri vært et band som gir ut musikk fordi kalenderen sier at det er på tide. Vi gir ut musikk når vi føler vi har et album som fortjener å bli gitt ut.

Vi har alle fulltidsjobber ved siden av musikken, og Einherjer har alltid måttet finne sin plass mellom familieliv, arbeid og alt det andre livet består av. Samtidig ønsket vi å gi låtene tid til å utvikle seg naturlig. Flere av sangene på Lifeblood har vært gjennom mange runder før de fant sin endelige form.

Jeg tror også at erfaringen gjør at man blir mer selektiv. Vi har ingen interesse av å lage en kopi av tidligere album eller bare fylle en plate med låter for å få den ut. Vi ønsker at hver utgivelse skal tilføre noe nytt til Einherjer uttrykket.

Så selv om det har gått fem år siden North Star, føles det ikke som fem år med venting. Det føles mer som fem år med forberedelser til det som til slutt ble Lifeblood.»

Hvor spilte dere inn? Og prosessen, hvordan var den? Ble alt spilt inn hver for seg, eller var noe live?

«Albumet er stort sett spilt inn i studioet mitt, Studio Borealis, som etter hvert har blitt Einherjers faste base.

Vi spiller ikke inn live som et helt band i samme rom. Det meste blir tatt opp spor for spor, men låtene er som regel godt utviklet før vi kommer så langt. Derfor handler innspillingen mer om å fange stemningen og energien i låten enn å finne ut hvordan den skal være.

Studioet har også utviklet seg gjennom årene. I dag er det et moderne studio med high-end utstyr, et godt kontrollrom og et dedikert innspillingsrom. Det gir oss muligheten til å jobbe under profesjonelle forhold samtidig som vi beholder friheten til å jobbe i vårt eget tempo.

Ole og Tom har også spilt inn sine bidrag i egne studioer. Det er en arbeidsform som fungerer veldig godt for oss i dag, og som kan være både praktisk og tidsbesparende når man jobber mot en deadline.

Jeg har også stått for miksingen av albumet i Studio Borealis. Masteringen ble gjort av Tony Lindgren ved Fascination Street Studios i Sverige, som gjorde en fantastisk jobb som bidro til å få fram det beste i materialet.»

Coveret er i typiske Einherjerånd, var det litt gammel vane? Er dere litt låst i hvordan et Einherjercover skal se ut?

«Jeg vet ikke om jeg er helt enig i at dette er et typisk Einherjer-cover. Det er riktignok laget av Costin Chioreanu, som vi har samarbeidet med siden Av Oss, For Oss i 2014, så det finnes naturligvis en visuell kontinuitet der.

Samtidig er dette første gang han har laget et Einherjer-cover som en håndmalt akvarell (Ah, dritfett! Yj). Tidligere har uttrykket ofte vært mer digitalt, detaljrikt og mørkt, mens Lifeblood har en annen varme og organisk kvalitet over seg.

Vi har egentlig aldri hatt noen bevisst idé om hvordan et Einherjer-cover skal se ut. Det viktigste for oss er at omslaget gjenspeiler musikken og stemningen på albumet. Når vi først begynte å diskutere konseptene rundt Lifeblood, føltes Costins idé om å jobbe med akvarell som en naturlig forlengelse av temaene på platen.

Så nei, jeg føler ikke at vi er låst. Tvert imot prøver vi å finne det visuelle uttrykket som passer det enkelte albumet best, samtidig som det fortsatt føles som Einherjer.»

Og coveret, forteller det en histories om akkompagnerer tittelen? Eller er det litt fristilt?

«Coveret er absolutt knyttet til både tittelen og temaene på albumet. Vi ønsket ikke å illustrere én bestemt låt eller fortelle en konkret historie, men heller skape et visuelt uttrykk som speiler albumet som helhet.

Lifeblood handler mye om forbindelser – mellom mennesker og sted, mellom fortid og nåtid, mellom det vi arver og det vi fører videre. Jeg synes coveret fanger noe av den samme følelsen. Det har en tidløs kvalitet som passer godt til temaene vi utforsker på platen.

Samtidig liker jeg at det ikke er for bokstavelig. Det gir rom for egne tolkninger, og jeg tror ulike mennesker vil se ulike ting i det.»

Besetningen da? Har det skjedd noe der siden sist?

«Besetningen er i all hovedsak den samme som sist. Tom kom riktignok inn mot slutten av North Star-perioden, men har nå vært med lenge nok til å være en naturlig og fullt integrert del av bandet.

Selve låtskrivingen er fortsatt i hovedsak noe Gerhard og jeg står for, slik det har vært i mange år. Samtidig har vi blitt flinkere til å dra nytte av de styrkene de andre i bandet bringer inn.

Tom tilfører mye gjennom stemmen sin og gir oss flere vokalmessige muligheter enn tidligere, mens Ole er en ekstremt dyktig gitarist som tilfører både teknisk nivå og musikalsk forståelse. Når alle får spille på sine styrker, blir resultatet bedre.»

Dere er aktive live, eller, jeg ser at det i hvert fall er greit med jobber på festivaler i 2026. Er dere tilknyttet et bookingbyrå? Eller fisker dere inn selv?

«Vi har vært heldige og fått en del fine festivaljobber i år, med blant annet Hellfest, Wacken, Midgardsblot, Kaltenbach og Månegarm Open Air på plakaten. Det setter vi stor pris på.

Når det gjelder booking, så gjør jeg det meste selv. Gjennom årene har jeg bygget opp et ganske stort nettverk av arrangører, promotører og festivaler, og mye av arbeidet skjer gjennom de kontaktene vi har opparbeidet oss over lang tid.

Samtidig er det viktig å understreke at festivalene ikke kommer av seg selv. Det ligger mye arbeid bak, både med oppfølging av eksisterende kontakter og med å etablere nye relasjoner. Heldigvis har Einherjer vært et aktivt band over lang tid, og det gjør at mange allerede kjenner til hvem vi er og hva vi står for.

Vi har vurdert bookingbyråer opp gjennom årene, og det kan godt hende det blir aktuelt igjen i fremtiden. Akkurat nå fungerer modellen vi har ganske godt, og den gir oss stor frihet til å styre aktivitetene våre på våre egne premisser.»

Og live, er det det som er the shit? Eller er øvinger og studiobesøk det som foretrekkes?

«Jeg tror ikke jeg klarer å velge det ene fremfor det andre, for de dekker egentlig ulike behov.

Det kreative arbeidet er selve fundamentet for alt vi gjør. Det er der ideene oppstår, låtene tar form, og vi får utforske nye sider av bandet. Jeg elsker den delen av prosessen, enten det handler om låtskriving, arrangementer, innspilling eller produksjon.

Samtidig er det noe helt eget ved å stå på scenen og presentere musikken for publikum. Det er først når låtene møter et publikum at de virkelig får sitt eget liv.

Så for meg er det ikke et spørsmål om enten eller. Det ene gir mening til det andre. Uten det kreative arbeidet hadde vi ikke hatt noe å spille live, og uten konsertene hadde mye av motivasjonen for å skape ny musikk forsvunnet. Begge deler er en viktig del av det som gjør Einherjer til Einherjer.»

Jeg leste at denne nye skiva var et lite blikk tilbake på de tretti årene dere har holdt på, ble musikken laget litt med dette på minnet? At dere ville lage låter som trakk inn litt av fortiden og kanskje dekke litt av helheten heller enn å kun tenke et nytt album?

«Ja og nei.

Vi satte oss ikke ned og bestemte oss for å lage et album som skulle oppsummere tretti år med Einherjer. Målet var å lage et nytt album som sto støtt på egne bein.

Samtidig handler Lifeblood i stor grad om arv, røtter og forbindelsen mellom fortid og nåtid. Om hvordan vi formes av det som kom før oss, enten det er mennesker, steder, historie eller erfaringer. I den forstand er det kanskje ikke så rart at mange oppfatter albumet som et blikk bakover.

De temaene gjelder jo også for Einherjer. Vi er et band med en lang historie, og den historien er en del av oss enten vi tenker over det eller ikke. Erfaringene vi har gjort oss gjennom mer enn tre tiår setter naturligvis sitt preg på både musikken og tekstene.

Men jeg vil si at Lifeblood først og fremst handler om kontinuitet, ikke nostalgi. Det handler ikke om å se tilbake på hva vi var, men om å forstå hvordan fortiden fortsatt lever i det vi er i dag. Det er egentlig kjernen i hele albumet.»

Siden det har tatt litt tid å ferdigstille denne skiva, og dere får spillejobber, betyr det at dere er tilbake for full gnu? Eller er det litt mer halvbrisen sjiraff? At det er liv, hverdag og jobb som preger dere og stopper full satsing? Det er jo ikke alltid lett å tilpasse maks satsing på et band samtidig som man har et liv.

«Jeg tror nok vi befinner oss et sted mellom full gnu og halvbrisen sjiraff.

Realiteten er at vi alle har liv utenfor bandet. Vi har familier, jobber og forpliktelser som må fungere i hverdagen. Det har alltid vært en del av hvordan Einherjer har eksistert, og det kommer det sannsynligvis alltid til å være.

Samtidig føler jeg ikke at vi satser mindre av den grunn. Vi er kanskje bare mer realistiske enn da vi var tjue år gamle. Når vi først gjør noe, prøver vi å gjøre det skikkelig, enten det er å lage et album eller spille på festivaler som Hellfest og Wacken.

Det er klart at vi kunne gjort mer dersom vi hadde jobbet med bandet på heltid, men samtidig tror jeg ikke Einherjer hadde vært det samme bandet uten livene vi lever utenfor musikken (Det var godt sagt – Yj). Mye av det som inspirerer oss kommer nettopp fra erfaringene vi gjør oss gjennom arbeid, familie, vennskap og stedene vi hører til.

Så svaret er vel at vi fortsatt har både ambisjoner og motivasjon, men vi er nok mer opptatt av å gjøre de riktige tingene enn å gjøre flest mulig ting. For oss handler det om å lage musikk vi er stolte av og gripe de mulighetene som føles riktige når de dukker opp.»

Hvordan er miljøet i Haugesund nå for tiden? Har det holdt seg sterkt, og at det er liv laga for både de gamle banda og at det kommer nye tilskudd?

«Jeg synes egentlig det står ganske bra til. Haugalandet har gjennom mange år hatt et bemerkelsesverdig sterkt metalmiljø sett opp mot størrelsen på regionen.

En viktig grunn til det er Karmøygeddon. Festivalen har blitt en viktig drivkraft for hele miljøet, ikke bare gjennom festivalen i seg selv, men også gjennom konsertaktiviteten de arrangerer resten av året. De gjør en stor jobb med å få både norske og internasjonale band til regionen, og det bidrar til å holde interessen og engasjementet oppe.

Rekruttering er kanskje det viktigste ordet her. Når unge musikere får oppleve konserter jevnlig gjennom året og ser at det finnes et levende miljø lokalt, blir veien kortere til å starte egne band og engasjere seg selv.»

Og er Einherjer-medlemmene aktive i det lokale musikkmiljøet?

«Ja, på ulike måter vil jeg si det.

Vi er kanskje ikke like synlige i miljøet som da vi var yngre, men vi har fortsatt god kontakt med både musikere, arrangører og folk som er aktive på scenen.

Flere av oss er involvert i musikk også utenfor Einherjer, enten gjennom andre prosjekter, studioarbeid, produksjon eller konserter.»

Hvordan er det å hive ut et produkt på markedet nå? Det har skjedd mye, ting utvikler seg fort, det er horver av band, og det øker på hvert år. Hva er annerledes med å være Einherjer anno 2026 kontra for type ti år siden? Er det følbart at kampen om oppmerksomhet har tightet til?

«Ja, det er nok betydelig mer støy i dag enn det var for ti eller tjue år siden. Det slippes enorme mengder musikk hele tiden, og konkurransen om folks oppmerksomhet er definitivt større enn før.

Samtidig har utviklingen også gjort det enklere å nå ut til folk over hele verden. Da vi startet opp på 90-tallet handlet mye om tapetrading, brevskriving, fanziner og å bygge nettverk én kontakt av gangen. I dag kan et band i prinsippet nå et globalt publikum med et tastetrykk.

Utfordringen er naturligvis at alle andre har de samme mulighetene.»

«For Einherjer sin del tror jeg likevel erfaringen vår er en fordel. Vi har vært med lenge nok til å ha opplevd flere generasjoner av musikkbransjen. Vi har gitt ut plater på kassett, CD, vinyl, digitalt og via streaming, og vi har sett hvordan landskapet har endret seg underveis.

Det som kanskje har endret seg mest er at man i dag må bruke langt mer tid på ting som ikke handler om musikken. Sosiale medier, innholdsproduksjon, videoer, kampanjer og kontinuerlig synlighet er blitt en mye større del av hverdagen enn det var tidligere.

Men i bunn og grunn tror jeg fortsatt det samme gjelder som før. Gode låter, gode album og sterke konserter er det som bygger et band over tid. Oppmerksomhet kan man få på mange måter, men tillit og lojalitet fra publikum må fortsatt fortjenes.»

Da sier jeg tusen takk! Hjertelig for tiden dere hadde  avse til Hmno! Og har dere noen avsluttende ord, linker til merch, oppfordringer, elsk og hat, bekymringer, her er et flott sted å dra på med alt slikt:

Takk for praten, og takk til alle som fortsatt bryr seg om det vi holder på med.

Lifeblood er ute nå via By Norse Music, og jeg håper folk tar seg tid til å sjekke ut albumet med åpne ører. Jeg synes selv det er en av de sterkeste skivene vi har gjort, og en plate som representerer hvor Einherjer står i dag.

Ta vare på musikken, støtt bandene dere liker, og ikke ta kultur for gitt.

Vi sees der ute.»