Trilogien har satt seg, man har hørt både enkeltvis og samlet.

Dosen man får når de tre skivene samles og spilles slik de er ment, som en trilogi, den er drøy. For meg ble mengden musikk i overkant, og jeg var glad for at bandet har valgt å dele opp slik de har, slik at man har kunne lytte på enkeltdelene i forkant. For meg ble det litt annerledes opplevelse når de ble samlet, og hvor jeg føler de to første er de som gjerne kunne vært isolerte skiver, mens tredjedelen bærer preg av å være en avslutning.

Tredje del hørte jeg nylig på et lytteparty i Kristiansand, som jeg også gjorde med de to første, derfor ble den litt mer dominant og ferskvare kontra de to tidligere.

Jeg bøyer meg i støvet for arbeidsoppgaven bandet tok på seg den gang for lenge siden, vi snakker flere år, og turen de la ut på sammen. Jeg som lytter og muskikkonsument vil aldri skjønne hva som skjer bak kulissene, og hvor mye. Jeg har selv deltatt på en innspilling av eget band i senere tid, og bare det er utmattende og en idiotisk mengde logistikk og detaljer. Og ikke minst alle de timene plukk etterpå. Nå har Green Carnation mye verdi i Endre Kirkesola, som i alle år har bidratt rått mye i bandets univers. Både som utøvende musiker og produsent.

Et refranseband

Lydbildet Kirkesola har opparbeidet for bandet er formidabelt. Det er helt klart en rød tråd og noe som har farget et uttrykk hos bandet, og som mulig er mer forventet og trygt enn noe annet. Men det er svært bra! Kanskje litt for trygt for meg, men det er svulstig, stort, proft, balansert, det er liksom ikke noen feil her. Det jeg virkelig likte var måten bassen til Stein Roger hele tiden er der, frekk og freidig, myk og smygende. Det hadde faktisk vært interessant å sjekke hva en annen miksejobb hadde gjort med soundet, med en annen plassering av bassen, og da avslørt hvor viktig akkurat dette elementet er hos bandet. Trommene er litt snille for min del, men utrolig flotte!, med den bassen under og over hele veien, samler man trådene og sikrer trøkket.

Det skal sies at når jeg spiller for eksempel lpen Blessing In Disguise, og er drithappy, det skjer noe voldsomt når jeg nå legger tredje del av trilogien på spilleren. Da skjønner man det enorme juvet fra den gang da og nå. Du vet, når bandet har blitt et refreanseband på lyd og kan brukes som salgspitch hos en hifikjede :). På godt og vondt, minimalt på vondt, for det er helt utrolig dybde og velbehag i å høre disse nye skivene.

Kontraster og krydderier

Kontrasten er musikalsk stor på dette tredelte musikkstykket. Hovednerven er nok disse litt typiske Green Carnation-låtene man gjerne føler har blitt skodd over samme lest over noen skiver, de litt mykere låtene. Og også noe av de tyngre. Men det er på hver del av trilogien gjort plass til unntak, som er et velkomment krydder samtidig som de enkeltvis fungerer bra. The Slave That You Are på del en, tittelkuttet på del to (der de kjørte luremus med å dra bort det tøffeste i hele låten når de viste den fram på Youtube), og den klassiske delen på siste.

Green Carnation@Linktree

Slagplan

For meg har det blitt en annen måte å høre A Dark Poem på etter at jeg fikk alle tre i hus. Jeg både klarte å høre helheten og ikke. Mye fordi man har vokst opp med at skiver er enkeltutgivelser, og man forholder seg til det, men samtidig er det en filmatisk opplevelse å høre alle. Bandet har en agenda, der jeg mistenker at man, som en film, tenker innledning og bekjentskap, en hovedfortelling, og hvor man på siste del tar en naturlig avskjed. Og at bandet og lar noen helt andre musikere ta utfasingen. Det i seg selv var så enormt bra, dette stykket musikk som finnes på side F, altså siste side på tredje lp. Også Broken Souls med den utrolige soloen til Bjørn Harstad må trekkes fram.

I forbindelse med min anmeldelse av første del, når man ikke hadde oversikt som utenforstående, skrev jeg: «Skiva er ikke type bygd på et klimaks med låter som er typiske startere eller endestykker, den går litt i ring. Så sammensetningen av låtene, rekkefølgen, den er spennende. Typisk hadde kanskje å hatt den harde til slutt.» I retrospekt skjønner man mer at delene ikke er tiltenkt aleneroller. Dog, siden samlet spilletid er drøy, vil jeg gjette på at mange hører en og en skive, kanskje til og med (huff) shufler, og har noe her og der på spillelister, hehe. Men det er ikke det bandet har tiltenkt denne trilogien. Jeg ser fram til å til helgen høre hele sulamitten live i Kristiansand, med hud og hår, med skjegg og lår.

Les artikkel om den konserten HER.

Jeg er nok en av de som synes alt var bedre før, og har fortsatt de tre første som favorittene. De formative årene, der man fortsatt hadde litt skitt under neglene. Men bandet må utvikle seg, de favner bredere, de skifter medlemmer, de blander inn de forskjellige musikalske personlighetene. Slik er Green Carnation veldig ofte et resultat av hvem som er med, og at de lar medlemmene i varierende grad komme i spill og delta i paletten. Og at de har blitt så store er jo fordi de har blitt mer tilgjengelige og klarer å øke på utenfor de mest hardbarkede metalfansene. Jeg er en av de som klarer å finne en balanse, skjønne at de vokser og hvorfor, og samtidig se karrieren og utviklingen over mange år. Alle større band vil utvikle seg, unntakene er få, og man mister og får fans hele veien. Jeg vil gjette på at Green Carnation har klart å beholde de fleste fra tidligere dager, om vi ser bort fra demoen, og at det utkrystalliserer seg favorittskiver for den enkelte. For meg er det ikke en statisk opplevelse, selv om jeg holder de tre første høyt. Jeg har favorittlåter fra en skive som A Quiet Offspring også.

Personlighet og liv

I tillegg er det noe spesielt med hvordan bandet syr sine liv inn i låtene. Man kan gjerne høre en låt og tenkte, hm, ikke helt der. Og så hører man noen i bandet fortelle rundt låten, bakgrunnen, meningen, ofte fra tunge dyp i eget liv, og man får en annen måte å lytte på. Det gjelder så mange artister, men jeg har vært så heldig i å ha vært på disse lyttepartyene der det har vært en ganske inngående innsikt. Og man får større respekt for hvordan musikken er en katarsis for noen.

A Dark Poem har blitt et massivt stykke musikk, flotte fysiske utgivelser, med samlebokser, kanonflotte motiver på alt av t-skjorter, og et band som virker å ha kommet ut av dvalen de var i. Å stå i den prosessen det har vært i å lage denne mengden musikk over så mange år, spille den inn, produsere den, promotere den, det gjør at man ikke kan hoppe i det med begge beina når det gjelder å spille konserter og være så synlig. Men nå må man tro at bandet kan dra på og hoppe opp et hakk på stigen, og få gang på å kanskje få dette som et lite levebrød. Jeg vet at ikke alle i bandet er like kapable til å slippe livet og hverdagen for dette, men fordelen med å være et musikalsk kollektiv som Green Carnation er, å lett skifte ut folk midlertidig, løse slikt, gjør at det burde være en sjanse for at Kristiansand får et band som blir kjendiser.

At jeg ikke gikk inn i hver låt og analyserte tenker du? Dette var mer en oversikt og oppsummering, slik jeg føler helheten kom fram. Dere kan selv lytte og kose dere, finne egne favoritter og ta debattene på nett. Eller helst face to face. Det er hauger av anmeldelser og karakterer der ute, føl deg fram, bruk tid, hat eller elsk, kom deg på gig…

Nå respekterer vi den settingen bandet er i, klimakset og så røyken på sengekanten etter endt innsats. Det må være totalt utmattende og samtidig utrolig forløsende, i den grad jeg og vi som utenforstående kan skjønne.