Selskap: Indie Recordings

Release: 23.09.16

Bergenserne har jeg et ok forhold til, spesielt live.

På skive har det vært ok, et par av skivene de har gitt ut har jeg vanligvis innom spilleren på det jevne. Men de er også et band, som i likhet med for exempel Audrey Horne, man kan gå litt lei av. Ikke at det er dårlig, men det at de beveger seg litt lite fra album til album kan gjøre at man kanskje svekkes litt som lytter etter en del utgivelser. Jeg har det slik med mange band, men det som kjennetegner bra band i denne skuffen, som Sahg er, er at man aldri slår de bort, man gleder seg like mye til neste gang, selv om et album kanskje ikke helt traff sist. 

Delusions Of Grandeur fra 2013 traff ikke meg helt. Men samtidig var det nødvendig for bandet å utvikle seg litt også, vil jeg tro. På Memento Mori har de funnet litt tilbake, men også beholdt litt av det sedate. Tyngden er her, litt mer spredt utover enn det som var tilfelle på de tidligere skivene, og en anelse moderne snitt. Lytter man på andrelåten er det veldig tett opp til Mastodon, på denne er det også gjort plass til en del nytenking i gitaravdelingen. 

Bandet drar det heeeelt ned på Take It To The Grave. Her får du en låt som er fenomenal, men som kanskje ikke trigger rockefoten umiddelbart. Det dreier seg om en svevende og nedstøvet sak som formidler utrolige følelser. Og om ikke denne nødvendigvis fikk deg til å dra opp luftgitaren og slå deg på låret, sørger Silence The Machines for det. Her snakker vi drive og spilleglede. Mann, for en energi! Og på Sanctimony får vi Sahgs kanskje mest varierte låt; her er de tyngre enn de noen gang har vært slik jeg husker det, og her er det også gjort plass til et parti som er ganske så kjapt. Det fungerer, spesielt siden de arrangerer såpass kløktig. 

(Praise The) Electric Sun er noe så vågalt som en nesten fire minutter lang låt med kun vokal, rolig gitararbeid og ørlite perk. Jeg skal medgi at det ble litt i overkant, men det fungerer dette også – spesielt med tanke på at skiva er skodd på en tung lest, da er det, om man lytter på albumet i et jafs, en oase med slike innslag.

Sahg@Facebook

Travellers Of Space And Light ligger litt der jeg synes Sahg ligger når de ligger litt kjedelig. Fantastisk, godt ingen norsklærer skal rette dette. Låten havner på et litt mellomtempo, og det skjer veldig lite gjennom spilletiden. Men det oppveies ved det fantastiske avslutningssporet, Blood Of Oceans. Her dykker de ned i Mastodon-dammen igjen, og her drar de skikkelig opp i nivå og tilbyr frekt bra attityde. Riffet, drivet, er du ikke der at du beveger deg eller kjenner muskler og sener gnistre, er du blant de som ikke har skjønt greia.

Jeg anmelder i eget tempo, ingen betaler meg, jeg tar den tiden det trenger, det medfører at anmeldelsene ikke er aktuelle i de fleste tilfeller. Sahg er et band jeg uansett mener trenger mer tid enn de fleste medier gir de – mye skjer underveis, mye skjer etter en pause i lyttingen, og mye endrer seg etter å ha levd med et album i flere uker. Memento Mori minner ikke bare på oss at vi alle skal dø, men at de er i stand til å etter så mange år å slippe et album som er vitalt, til tross for at de strengt tatt ikke finner opp kruttet ;).

8/10

Tracklist:

1. Black Unicorn
2. Devilspeed
3. Take It To The Grave
4. Silence The Machines 
5. Sanctimony
6. (Praise The) Electric Sun
7. Travellers Of Space And Light
8. Blood Of Oceans