Det ble ikke mye blåmandag med det finske melodiske death metal bandet Children of Bodom på Rockefeller. Med seg hadde dem det danske alternative metalbandet Forever Still og progressive ONI fra Canada.

Tekst: Christoffer Dreyer

Alle bilder: Boris Danielsen Photography – sjekk flere bilder fra kvelden og mye mer HER. Til venstre ser du Children Of Bodom, helt nede ser du Oni på topp, deretter Forever Still.

Først ut var ONI som gikk på scenen med noen rare gitarer uten hoder og en xylosynth som ikke så ut til å høre til noen steder før de begynte å spille. Bandet hadde ikke mye plass på scenen, men de gjorde det de kunne på plassen de hadde – og så ut til å storkose seg hele showet, på tross av lite publikum og et patetisk forsøk på å skape en moshpit hvor det ikke sto folk. Artisten bak xylosynthen stjal showet helt og holdent da han bare ikke kunne stoppe å smile og hoppet frem og tilbake mens han skapte en elektronisk lyd som blandet seg med de harde riffene.

ONI leverte et greit show, og om man ikke regner med vokalen var det til og med ganske bra. Den progressive lyden dro i alle fall mine ører. Lyden under showet var kanskje noe grumsete til tider men var for det meste klar og fin. Og det er ikke tvil om at siste sang i settet var den klart beste da det var sangen med mest energi og mest progressive elementer.

Neste band ut, Forever Still rocka scenen med en litt lettere musikk og mer gotiske stil. I front har vi Maja Shining som definitivt er hovedfokuset i bandet da vokalen er skrudd på fullt, mens de andre instrumentene, spesielt gitaren drukner en del i løpet av kvelden. Bandet spilte en jevn og fin konsert med mye energi hvor da spesielt Maja så ut til å kose seg ekstremt der hun gikk frem og tilbake og laget mange rare bevegelser. De spilte også en veldig balansert setliste med både ballader og kraftige låter. Bandet virker veldig sikker på scenen, og sikrere ble i alle fall Maja i løpet av kvelden da stemmen ble bedre og bedre jo lenger ut de kom; screamene hennes mot slutten kontra det hun kom med i begynnelsen var helt råe.

Det skal sies at jeg derimot var veldig skuffa over Forever Still denne kvelden da jeg er overbevist om at de leverte et bedre show sist jeg så dem, lysene var dødskjedelige da alt gikk i hvitt eller blå/grønt. Samtidig var de veldig lite publikumsvennlige og skapte aldri noe stemning i salen, de kom på scenen, spilte seg ferdig og gikk av.

Hovedattraksjonen var jo så klart Children of Bodom der de går på scenen i det som simulerer torden med både lyd og lys. Så braker det løst med ‘Deadnight Warrior’ med seks svære lyskastere i bakgrunnen som blinker i takt til den harde musikken, publikum blir revet med, kaster hendene i været og slenger med håret. Det eneste som virkelig mangler nå er å kunne å høre vokalen ordentlig da den er drukna til det punktet at man nesten ikke hører at han synger engang. Men dette stopper ikke folket i salen, som starter moshpit allerede tre sanger inn. De følger så opp med Black Widow, som er en sang som aldri har blitt spilt i Norge før i kveld, men her sliter jeg med å høre både vokal og keyboard som gjør at sangen rett og slett faller litt bort.

Men det hele tar seg litt opp da Lake Bodom spilles, da keyboarden endelig kan høres og musikken blir så melodisk som den skal være. Moshpiten starter opp igjen, og publikum ser ut til å storkose seg og dette gjentok seg i over halvparten av sangene. Men spesielt sangen «Red Lights in My Eyes, Part 2» skilte seg ut, publikum ble helt ville, og jeg skal ærlig talt si at det var min personlige favoritt denne kvelden.

Lysene under dette showet er noe av det bedre jeg har sett, alle lyskasterne som enten blinket i takt med musikken eller bare svaiet rundt og lagde en perfekt stemning. Alt ble så mye mer stemningsfullt på grunn av det fantastiske lysshowet. 

Children of Bodom leverte et utrolig melodiøst og brutalt show, med en atmosfære som var nydelig, det eneste jeg virkelig har å klage på er hvor dårlig jeg hørte vokalen som var druknet under hele showet. OG til tross for at det var en mandagskveld og under en halvfull Rockefeller så leverte bandet som om de skulle spilt fremfor tusenvis.