Tekst: Christoffer Dreyer

Alle bilder: Boris Danielsen. Se flere på hans Facebookside
.

Torsdag kveld i forrige uke spilte danskene i Volbeat for en rimelig full Telenor Arena. Det første man legger merke til er den svære scenen med to store skjermer på hver side, og en enda større backdropskjerm, samt en boksering midt i Golden Circle. 

Vi fikk dessverre ikke med oss supportbanda Breaking Benjamin og Amorphis denne kvelden.

Volbeat sparker i gang med en introlåt og blinkende hvite lys rundt skjermene og på scenen, før de sparker i gang showet med The Devil’s Bleeding Crown, hvor backdropskjermen viser det norske flagg i flammer med djevelen i midten av korset. De andre skjermene på hver side av scenen viser bandet i sort/hvit gjennom hele konserten. 

Publikum ser for det meste av tiden til å kose seg, selv om det var noe svakt med entusiasmen i store deler av konserten. Heldigvis var bandet flinke til å få folket med på både sang og klapping. De oppfordrer til crowdsurfing med å love en bassgitar til den beste surferen, gitaren gikk til en 10-åring hvor vokalist kaller publikum for The worst crowdsurfing audience ever. Volbeat sparte heller ikke på kruttet; med fyrverkeri, smell og flammer som man kjente hele veien til tribunen. 

Bandet avsluttet med Still Counting hvor de inviterte mange unge opp i bokseringen til å danse og rocke med bandet. Opp kommer det mange unge mennesker, og med det følger litt for mange mobilkamera i luften under hele sangen. Publikum ser derimot ut til å være i ekstase, bortsett fra en del som forlater arenaen under denne sangen.

Til tross for et strømbrudd på scenen under sangen Fallen, presterte bandet å ta en kjempelang pause til encoren, som gjorde en del publikum rastløse og irriterte. Dette førte til at folk gikk både før og under encoren. Dette kunne kanskje blitt gjort på en bedre måte, men ellers leverte bandet et solid show med mange kjente låter. 

I forhold til hvor jeg satt var lyden klar og fin under hele konserten, og den beste jeg personlig har hørt på Telenor Arena. Vokalen var det eneste som drukna til tider, men ellers var både gitarene, bassen og trommene kjempeklare. 

Lysshowet var en fryd å se på, og effektene var tilfredsstillende både for publikum og meg selv. Scenen var kanskje litt i største laget for et band på fire personer som alle spiller instrumenter. De var flink å bevege seg, men scenen ble lite utnyttet da den rett å slett ble litt for stor for deres eget beste. Høydepunkter som For Evigt og Still Counting slo godt an blant publikum uten at det kommer som en overraskelse. Personlig høydepunkter Doc Holiday og Seal the Deal.