Jeg anmeldte nylig bandets nye album, og slo fast at Kristiansandsbandet absolutt har livets rett, og mye mer.Dyster musikk med dødsmetalreferanser var noe av det jeg skrev om ‘Resilience’, da var det jo tvingende nødvendig å hanke inn gjengen for et intervju. 

Bilde, fotograf: Jon Petter Thorsen

Les hele anmeldelsen HER
.

Timewaves, skive og greier. Hvordan er det å ENDELIG komme i havn? Dette har tatt litt tid?

«Det er deilig å være i havn med skriving, innspilling og hele den prosessen, men det er fortsatt mye arbeid som gjenstår. Mye promojobbing, planlegging av musikkvideoer osv. Vi har møtt på noen utfordringer underveis, så det er grunnen til at det har tatt litt tid. Vi er jo også veldig opptatt at sluttproduktet skal bli så bra det kan, og da tar det gjerne litt tid å gjennomføre. Men vi er fornøyd, så at det har tatt litt tid er helt greit.»

Og dette er en ganske annerledes stil enn det vi husker fra debut-ep-en ‘Malady’. Hva fikk dere til å pense inn mot noe mer symfonisk? Eller ser dere ikke dette selv? At det kanskje ikke framstår som såååå forskjellig for dere?

«Det var et bevisst valg fra vår side å gjøre noe annerledes enn det vi har gjort tidligere. Vi ønsker hele tiden å utvikle lydbildet. Vi har valgt å fokusere på et lydbilde som er mer preget av symfonier enn det har vært tidligere, men vi ønsket ikke å slakke ned på aggressiviteten. Så det er fortsatt hardt store deler av tiden, men i motsetning til Malady har vi nå blanda denne aggressiviteten med symfoniske og rolige partier. En kombinasjon vi er veldig fornøyd med. Jeg tror de som likte Malady kommer til å like Resilience. De er ulike, men ikke så ulike at tidligere fans faller fra.»

Jeg så dere live for en tid tilbake, med denne besetningen. Hvordan blir det framover? Satser dere stort på å knuse livescener rundt omkring i Norge? Og har dere allerede booket noe?

«Skiva har tatt opp mye av tiden vi normalt ville brukt på å organisere og spille gigs. Og nå jobber vi mye med promotering. Vi er selvfølgelig i gang med å booke gigs, og ser frem til å spille de nye låtene live. Arrangører kan sende oss en e-post til DENNE ADRESSEN

.»

Det har som nevnt tilkommet en symfonisk bestanddel, hva gjorde at dette ble så avgjørende for soundet? Var det for å skille seg litt ut? Eller var dette noe noen av dere brant for og ville inkludere?

«Vi visste at vi ville gjøre noe nytt og det resulterte i mye eksperimentering i starten. Det var først etter at vi lagde introen på The Sickle Is Drawn at vi forstod hvilken retning vi ønsket å ta albumet i. Fokus ble da å skape stemning og veluttenkte melodier. Vi valgte derfor å fokusere mye på symfonier og strukturer funnet i filmmusikk. Vi er veldig glad i filmmusikk, så det var naturlig å hente inspirasjon derifra. Målet er å sitte igjen med låter som får folk til å føle noe. Det tror jeg vi har fått til.»

Coveret er fett, det virker på meg som et som kan selge skiver. Hva var det som lå til grunn for bildet? Og hvilke føringer fikk kunstneren?

«Det er inspirert av The Hateful Eight av Tarantino og Pesta farer landet rundt av Theodor Kittelsen. Alle i bandet er glad i film og TV-serier. Og alle er fan av Tarantino. Mye av det instrumentale på skiva er inspirert av filmmusikk, så vi visste at vi ville ha et cover som stod i stil med det. Vi ville også ha noe norsk. 

Hvilken designer vi skulle bruke var egentlig ikke noe diskusjon. Vi visste at vi ville bruke Ryan Richardson Pratt som vi også brukte på Malady-EP’n. Vi fortalte han hva vi tenkte, men lot han samtidig få ha spillerom. Resultatet er over all forventning.»

Jeg husker det var litt krise når Simen sluttet på trommer (Sandnes, Arkentype – Yj), men det kom på stell etter litt tid. Og nå har det, som nevnt innledningsvis, gått lang tid. Hvordan har denne nye massen med medlemmer satt seg? Er det bare fryd og fruktbarhet? Alle trekker like hardt i tauet?

«Den nye massen veier i overkant av 70 kilo og heter Simon. Han funker kjempebra, og passer veldig bra inn med resten av bandet. Det funka egentlig veldig bra fra dag én. Det viktigste for bandet var at vi fant en som passa inn sosialt. I tillegg er han en sykt dyktig trommis. Vi er kjempefornøyde med innsatsen han legger i bandet.»

Dere jobber kanskje ikke sammen i lokalet som jeg var og er vant til? Mye som skjer på pc-er og andre digitale hjelpemidler? 

«Espen har bodd i Oslo i snart 4 år, og Joachim flytta nettopp. Så det blir jo naturligvis mye videomøter, men det funker egentlig overraskende bra. I tillegg er det ikke overkommelig langt mellom Kristiansand og Oslo, og ingen av dem har noe imot reisinga. Det beste hadde vært å ha alle på et sted, men det funker bra slik det er nå også.»

Timewaves, navnet er ganske tøft, men hva legger dere i det? Jeg tror ikke jeg har spurt om det før…og jeg liker å vite 😉

«Vi er kun opptatt av penger. Tid er penger. Derav navnet Timewaves. Kjapt oversatt til Pengebølgen. Neida. Da vi bestemte oss for å bytte navn, ønsket vi et navn som ikke hørtes metal ut. Vi ønsket et sjangernøytralt navn for å kunne nå ut til flere lyttere som ellers kanskje ville avskrevet oss kun basert på navnet. Vi tror folk blir mer åpne for musikken hvis de ikke har en forutbestemt mening om hva de kommer til å bli servert.»

Sørlandscenen, som dere er en del av, er den interessant nok for dere? Ser dere lokalt, nasjonalt eller til og med internasjonalt på å komme ut og fram? Eller har dere begrensninger i forhold til studier, jobber etc?

«Vi er vel egentlig alle klare på at vi ønsker noe større enn barscener og klubber. Målet er jo å kunne fylle store arenaer. Så svaret på spørsmålet der blir helt klart internasjonalt. Vi jobber alle mot å kunne leve av det i fremtiden. Det er hardt arbeid, selvsagt, men utfordringer er gøy. Man trenger jo penger for å betale husleie og lån osv. Det er vanskelig å leve av musikk nå om dagen, spesielt i denne sjangeren. Man må satse høyt, men likevel være realistisk. Det er fin balansegang der.»

Dere kjører stil, kollektiv stil, hva vil dere oppnå med det? Jeg tenker på at dere kler dere relativt likt.

«Jeg tror folk legger mer merke til oss. Spesielt med tanke på at vi har valgt et veldig utradisjonelt uttrykk. Vi har spilt gigs hvor du kan merke fremmedfiendtligheten i rommet. Vi ønsker å utfordre. Vi opplever at det er ganske strenge regler rundt hva som er lov til å gjøre og hva som er true og ikke i metal.

Mye av fremmedfiendtligheten forsvinner i løpet av konserten når publikum får fordommene sine motbevist. De forventer jo helt sikkert noe kjipe greier av fem karer i dress, men når de innser at det faktisk låter fett så slipper de seg løs likevel. Det er noe gøy med å være underdogs. At folk tenker at du ikke får det til, men så motbeviser du dem. Den følelsen er fantastisk.»

Skiva, hvor er den i forhold til der dere ønsket at den skulle komme før den ble igangsatt? 😊 Er det saker og ting dere kunne tenkt dere annerledes?

«Det er vanskelig å forutse hva sluttresultatet kommer til å bli. Man har jo alltid et mål og en visjon før man setter i gang, men jeg vil si vi er veldig flinke til å være åpne under hele prosessen. Det gjør at det kreative får bevege seg mer fritt og i mange tilfeller blir sluttproduktet kulere enn man hadde sett for seg. Det er vanskelig å vite når man skal si seg ferdig med et prosjekt, men vi er veldig fornøyd med skiva slik den har blitt.»

Og siden dette er låter og en skive som har vært i en prosess lenge, hvor er dere i å tenke neste steg? Har dere nye låter, tenker dere ny skive? Eller skal ‘Resilience’ nå ut på veien, og hvor dere fokuserer maks på den?

«Vi har allerede diskutert skriving av ny skive, vi ønsker ikke å stå stille. Man skal selvfølgelig la Resilience få kjørt seg litt, det er viktig å la folk få hørt den litt før man gir dem noe annet, men allikevel ønsker man ikke å vente for lenge. Det er en fin balansegang det der. Før kunne man jo gjerne vente et par år til neste skive, gjør man det nå er det fare for at folk glemmer deg. Man må passe på å være aktuell hele tiden. Det er vanskelig, men det er sånn det har blitt. Folk er blitt så vant med å få alt på 2 sekunder via en skjerm. Det er litt trist, men man må tilpasse seg. Resilience vet du.»

Hva gir dere godfølelsen av musikk i dag da? Om dere er alene hjemme, skal fyre opp noe som ligger tett inntil hjertet? Og kult at alle svarte her 🙂

Simon: «D’Angelo.»

Ola: «Albumet Privateering av Mark Knopfler ligger nærmest hjertet. Ellers er Deep Calleth Upon Deep av Satyricon noe av det nye og bedre nå!»

Kåre: «James Newton Howard og Iron Maiden.»

Espen: Life Gone Wrong av Landscapes eller noe av More Than Life – alt er fett.»

Joachim: «John Mayer eller Bjørn Eidsvåg.»

Jeg lurer på mye mer, men her må jeg trekke linja fordi det rett og slett er litt mye som skal gjøres. Avslutt gjerne med noen ord, plasser både støvelen i ræva til de som fortjener det, og løft fram noen som er i sfæren til Timewaves, som hjelper bandet med å gjennomføre konserter etc., den usynlige hjelperen som aldri blir nevnt 😊

«Her må vi nevne Eyvind Myhrstad Ingvaldsen. Han stiller alltid opp. God venn og 6. medlem av Timewaves. Christer Cederberg for miksing og studio. Klara Høeg for vokal på Resilience. Kari-Andrea Bygland Larsen for fiolin på Resilience. Jon Petter Thorsen for foto. Kjetil Nordhus, en ildsjel i byen. Frifond, Cultiva og Akks for støtte. Gnist Media for musikkvideo. Alle stedene i byen som arrangerer metalkonserter. Southern Discomfort for kule festivaler. Og selvfølgelig HeavyMetal.no og Yngve for støtten. Alle som dukker opp på konsert. Alle stiller opp – Takk.»