Toto er nok i grenselandet for hva den gjennomsnittlige leseren her bruker tid på, men samtidig er det et band som mange liker, som som mange har et forhold til. Det er også et band som er i skuffen aor/hardrock, og derfor var det prima at Karoline Engebretsgård tok turen til Oslo Spektrum for noen dager siden for å lodde stemningen og legge igjen noen velvalgte ord i min digitale postkasse (Yj).

Det ble dessverre ikke knipset denne dagen, om noen skulle sitte på et bilde, send gjerne inn ;) 

***

På fredag samlet en forventningsfull gjeng seg i Oslo Spektrum for å se hva de gamle gutta i Toto hadde å by på. Etter 40 år i bransjen må jeg selv si jeg var spent på om det var noe igjen i de gamle soft-rockerne.

Ballet åpnes med Alone i forbindelse med dere 40 årsjubileum i 2018, og deres album 40 Trips Around the Sun. De åpner frisk og oser av selvtillit. Det er fint samspill mellom bandmedlemmene, som ser ut til å trives en kald fredagskveld i Spektrum. Utover konserten kommer store publikumsfavoritter som Hold the Line, Rosanna, Georgy Porgy og Stop Loving You. Etter lang fartstid som rockere har det tilnærmet uendelig med hitmateriale å levere for oss. Vi svelger det rått.

Toto@Facebook

Det blir en akustisk del i midten av konserten, som er både vakkert og imponerende. Det ble også et velfortjent pust i bakken for gutta i Toto. Jeg liker absolutt denne delen, som viser at det finnes mange sider av rock. Her spilles sanger som aldri er blitt spilt før, samt noen som ikke har blitt spilt på over 20 år. Det blir en nostalgisk reise for publikum og bandet.

I det vi glir inn i siste del av konserter skrus energinivået opp noen hakk, og det blir god gammeldags rock av ypperste klasse. Det er en grei løsning å dele konserten opp slik, ettersom det er god energi og store sceneprestasjoner i samtlige av konsertens deler. Til tider var lyden veldig dårlig, men det ble heldigvis bedre utover kvelden.

Det hele avsluttes med Africa, som kommer før ekstranummeret, og som det ser ut til at publikum har ventet på i hele kveld. Den introduseres som The Song, og det er det ingen tvil om. Allsang og gåsehud går igjennom salen. Det blir en artig Call-and-respons mellom bandet og publikum som fungerer ypperlig. Absolutt et høydepunkt på kvelden.

Før det gir seg for kvelden spilles The Road Goes On, som er en verdig og flott måte av både avslutte kvelden, men også en imponerende 40 år lang karrière på. Det blir trampeklapp og stående applaus lenge etter at bandet har gått av scenen.

Men selv med hit etter hit løfter aldri taket seg fullstendig i Spektrum, med unntak av Africa, Hold The Line og Rosanna, og det tyder på at bandmedlemmene kjenner på alderen. Det blir likevel en flott konsert med mange fremførelser av glimrende kaliber. Ser vi bort i fra noen gitarsoloer som var litt i lengste laget, var det et godt gjennomført show. Det er 10 år siden jeg så de sist, og jeg er jaggu glad jeg tok turen i kveld.»