Teateret huset disse tre banda denne lørdagen i mars, og for meg var det debut i denne salen, og visste ikke en døyt av hva som ventet i forhold til omgivelser. Jeg har vært på flere konserter i bygget før, men dette var rett og slett spennende, å ikke vite hva man gikk til. Banda hadde man jo hørt, og den biten var jo i og for seg kvalitetssikret, men alt kan jo skje med lyd og lys. 

Bilder: Jan Ove Løgevik, tusen takk mann!! Og sjekk flere bilder fra karen på Facebook. Fra topp til bunn: Timewaves, Blot og Horizon Ablaze.

Og joda, man ble lettere imponert over salen, men man så også at det trengs en del arbeid før det er optimalt. Det er sykt høyt under taket, hvorvidt det er negativt eller ikke er vanskelig å vite, jeg er ikke lydmann, men jeg vil tro at det er bedre med høyde enn at lyden har minimalt med plass å boltre seg i. Lydproduksjonen denne kvelden hadde en del å å gå på, det var noe ullent, innepakket, og jeg beveget meg en del i lokalet for å forsikre meg om at jeg ikke var helt på jordet. Og for å ta det unna med en gang; Timewaves– og Blot-trommisene hadde en del bortkastet innsats på skarptrommen for eksempel. Nå er ikke jeg i stand til å høre om det var basstrommene som var for høye eller om det var skarpen som var for lav, men Timewaves var for det meste fritt for dette der jeg stod. Naturligvis har det litt med spillestil også, men det skal nivåene klare bedre enn dette. Det var langt bak til lydborgen, hvorvidt folka der plasserte seg som publikum og hørte litt på forskjellige steder vet jeg ikke. Ellers var det en ok opplevelse å være i salen, selv om det merkes at lys- og lyd er litt midlertidig og som mulig er et punkt på oppgraderingsplanen. Det er en svært sal som skal fylles med lyd og lys :). Jeg var ikke på tømmenivå denne kvelden, men folk nevnte at dassfasilitetene burde forbedres, men dette er garantert noe som er godt kjent og allerede på lista hos de som er ansvarlige.

Stemningen i Timewaves’ metal er fet, de har jo lagt inn en symfonisk, dyster atmosfære i form av små lydsnutter – som jeg liker svært godt. De jobber bra på scenen, spiller knallbra og gjør ikke noen feil. Vokalist Espen viser seg nok en gang som en knakende bra growler, og er fortsatt en jeg neeeesten sidestiller med Ronny fra Profane Burial, tidligere i Trail Of Tears. Selv om bandet ellers er flinke på scenen, og opptrer fint i forhold til denne imageføringen de har (med dresser og relativt høflige i framtreden :)), trenger de en slik karakter i front. 

Det som slo meg var at de eldre låtene, fra bandets fete debut-ep, fungerte til de grader bra i samspill med innholdet på debutskiva som kommer. Det er ikke mye som skiller disse epokene, men det er såpass at det er en variasjon. De andre er ganske likestilte i å være til stede i låtene, alle er jevngode og tilfører noe til bandet, så ingen primadonnaer :). Jeg liker slikt, det gjaldt også Horizon, at bandet fikser å låte som en helhet, at låtene er i maks fokus. Det jeg er mer spent på, som en i salen sa til meg i en samtale, var at bandet jo er lokalisert i en sjanger som kanskje ikke er på topp nå, om Timewaves justerer noe eller fortsetter der de er blir spennende å følge med på. Det er avgjørende å skille seg litt ut, og det føler jeg de har gjort med de grepene i studio nå, med de symfoniske sakene, og det faktum at der er ganske dystre.

Så, en god konsert med et band som virket å være sultne, men som burde hatt et åpnere lydbilde, litt mer snert i trommene og da spesielt skarptrommen. Ellers godkjent pluss fra meg. 

Blot på innholdssiden er vel ikke helt fulltreffer for meg, men jeg har da hørt såpass mye av dette i årenes løp at jeg kan si at de har låter som bemerker seg som ganske så fete. Et element som gjør at de treffer litt bedre enn andre vikingeband jeg har fått med meg, er vokalen. Ikke over hele linja, men der Jan Åge legger seg litt ned, under den skrikete varianten, finner jeg noe som er gull. En lett growl er kanskje en ok forklaring. Det kom litt an på hvor du stod i salen, ved en stasjon ble vokalen veldig tydelig og jeg måtte nesten søke dekning, he-he.

Materialet ble litt splittet for meg, hvor låtene med disse enkle folkeaktige tonene som drivkraft ble litt repeterende, og hvor de med thrashlignendene riff virkelig skinte til tider. Dette er jo en smakssak, og jeg vil tro at følgere av bandet og stilen er godt fornøyd med det som ble framført på Teateret. 

De hadde et annet lydbilde enn Timewaves og låt mer organisk og oldschool, og det er vel også strengt tatt slik det skal være ;). Jeg synes lyden var ok her, men nevnte trommer var også her litt ulne. 

Settet de spilte fungerte ok det, noen låter var veldig bra, mens sistelåten snubla greit for meg. Der hylte Jan Åge så meningsløst krakilsk at det vippet over i å bli trassig unge på gulvet i butikken-tilstand :). Men på det jevne var Blot et helt greit orkester. Jeg har vel sett de en gang før, men klarer ikke helt å bestemme meg for hvor, og om.

Horizon Ablaze leverte så det holdt! Bandet er ute med sitt tredje album, et album jeg  ikke har hørt for mye på det grunnet litt sen ankomst, men jeg er snart i gang. Det var bare dette albumet som ble spilt fra denne kvelden, og slikt sett innfrir de noe jeg elsker; å høre nye låter live før på skive. Jeg ble veldig imponert over mye av det jeg hørte, og man vet jo at disse kronglete musikerne ikke slipper noe som ikke er trøkka gjennom det sedvanlige HA-filteret. 

Dette er musikk som ligger meg svært nært. Jeg har alltid likt disse litt sære banda, som tenker og gjør det de vil, som har en litt dysterhet over seg, og hvor musikken framføres med en avantgardish undertone. Når det gjelder dette bandet er nok det avantgardiske litt mer hørbart, og som fan av Voivod er det gledelig å høre at det er noe der inne hos nordmennene som trekker i de samme trådene. 

Lyden ble merkbart bedre, mulig hadde man spart litt krutt til hovedbandet?, hva vet jeg :). Her stemte det meste, alt var godt balansert og man hørte detaljene greit. Jeg fulgte med på stort sett alt som skjedde, som jeg klarte, og la merke til den sedvanlige spillegleden til Stian (det ser ut som om fyren hele tiden opplever dette for første gang :)) og Kevin-supertrommis’ herlige uttrykk når han spiller, smilende og humrende. «Jeg koser meg bare så utrolig når jeg spiller» fortalte han etterpå, når jeg påpeke at det så ut som om han fortalte seg selv vitser underveis.

På vokalbiten har man Kvebek og Maurice (fra Breed). I etterkant av konserten var det en som kom bort og fortalte at han ikke likte vokalen helt, Kvebeks, og påpekte at bandet trenger noe som sprenger på litt, noe i skjæringspunktet av død og svart, og det er muligens ikke en dum tanke. Vokalbiten i et slikt band er uansett ikke like viktig som for de fleste andre, her dreier det seg om en helhet, og jeg følte selv det var litt som å følge en film, en serie, og hvor handlingen er mørk, creepy og uventet. Jeg fikk litt True Detective sesong 1-vibber faktisk. For meg fungerte vokalene godt, og synes konserten var formidabelt bra. Det ligger mye jobb bak et slikt band, en slik skive, og det å framføre det på en korrekt måte. Det eneste jeg kunne tenkt meg var muligens en ørliten økt vekt på image, for dette musikalske uttrykket kunne godt ha blitt styrket om man hadde dratt inn noe teatralsk. 

De fylte salen, spilte bra, klarte å imponere og få nye fans, og ikke minst; de holdt på folks oppmerksomhet gjennom hele spilletiden. Det er i seg selv en sjelden vare. Jeg har ennå best taket på debutskiva, og det studiobesøket jeg var på den gang sitter fortsatt godt i systemet. Jeg hører at det skjer en del nå, endringer, med mange nye medlemmer, og jeg følger godt med og håper de ikke glemmer den perioden :).

Summert en knallkveld i Kristiansand, og med konserten kvelden i forkant (Mental Disaster/The Dark Nebula) ble det en kanonhelg i metallens tegn.