To kvelder i Kristiansand, fordelt på Kick Scene og nystartede Tolv Bord – fyll disse to stedene med metalband og -folk, og man har en sikker suksess. Festivalen er herlig undergrunn ennå, og med et sørlandsk lynne. Jeg er evig takknemlig for at folk gidder å booke og dra igang slikt, selv om det kanskje blir litt svartere kant på dette enn det jeg har, og at innholdet ikke nødvendigvis er noe annet enn variert …metal 🙂. 

Alle bilder er lånt ut av Jan Ove Løgevik (Logevik Foto
), som var på oppdrag for Festivalguiden
under Southern DisComfort. Tusen takk!

Bilde til venstre; Myrkskog

Det som ble pissesikkert var at Horizon Abalze ikke var mulig å få med seg. Været denne helga gjorde innfartsåren til Kristiansand noe fuktig, og etter en liten time med bussventing, kom Nils fra Tranqidiots og plukket meg opp. Men uansett var det halvannen time i kø på stakkars åtte kilometer. Så Horizon Ablaze ble offer for en overdose drypp fra oven. Shakma ble skviset inn i en lomme der jeg måtte kjøre en tur ut av byen, dessverre. Beklager så mye. Og når jeg kom var det en eller to låter igjen, men jeg falt, dessverre igjen, for fristelsen i å bli lokket inn i en samtale med en på utsiden. Og vips så var thraserne fra vestlandet ferdig. 

Dødsmetal ala Myrkskog er langt unna mine preferanser, så på en måte blir det litt feil av meg å avfeie dette som kjedelig. Men subjektiv var det det for meg, for band som spiller hardt og fort HELE tiden, nær uten variasjon, er bare imponerende på et instrumentalt plan. Låtene gikk i stor grad i hverandre, virkemidlene gikk litt i loop, og når man var ferdig av å bli imponert over det syyyykt høye nivået på gøtta, falt effektverdien. Ihvertfall for meg. Jeg er mer fan av band som spiller i flere etasjer, som bruker det Myrkskog leverer som et klimaks eller virkemidler for å lage en kontrast. Det blir veldig overkill. 

Militant dødsmetal, take no prisoners, rett i strupen. Men jeg ser for meg at om man blir overfalt og slått ned, er de første slangene veldig harde, men etter en tid vil man bli nummen og ikke kjenne stort. 

Det som imponerte meg mest, foruten at trommiser og gitarister gjorde helt idiotiske saker som de færreste kan drømme om å klare, var bassisten. Den karen var RÅ!

Så, ingen suksess her i gården, musikken ble rett og slett feilskjær, men jeg snakket med folk som elsket det, og folk som var enige med meg. Det ingen kan ta fra de er leveransen, den fortjener medalje.

Carach Angren (bilde) så jeg i sommer, på Tons Of Rock, og jeg så de vel i 2012 på Karmøygeddonfestivalen. Visuelt er dette bandet spektakulært på det beste, litt ond Disney på det kjipeste. I 2012 spilte vokalist Dennis også gitar, og det som slo meg mest nå var at de gjerne kunne ha supplert med en gitar til. Trommisen krever sin plass i lydbildet, med sine hurtige og triggede trommer, og det hele skriker av og til etter litt mer gitar. Synes jeg. Trommene var heldigvis ikke så høy som i sommer, men gitaren fikk uansett noe lite plass i lydbildet.

Musikken er teatralsk extremmetal, hvor elementene hentes fra filmmusikk så vel som fra band som Devil Doll. Jeg mener at jeg hørte en gitarsolo som var relativt lik en fra Dies Irae med DD. Men det er vel mer bra enn bare et spark mot det å la seg inspirere litt mye.

To løfteinstallasjoner var plassert på hver side, hvor to av medlemmene fikk seg en luftetur et par ganger. Det var fungerende første gang, men veldig oppbrukt når de ville opp mot taket senere. Det som imponerte mest i scenepropsene var nok vokalistens masker, og bevegelser. Fyren lever seg virkelig bra inn i rollen. Og den siste masken, med de tre ansiktene, makan, den så creepy ut på avstand. Fra bilder så jeg at trommisen var rammet inn av ganske så kule effekter, men det ble litt skjult for oss som ikke stod på første rad.

Konserten under ett synes jeg var ok, men jeg kjente nok dosen komme greit mot slutten. Jeg liker godt Tim Burton, og Devil Doll, og jeg synes Carach Angren er visuelt imponerende – både med sminke og bevegelser – men samlet er nok dette et band jeg overlater til fansen.

Fear Theories fra Haugesund fikk æren av å være første band ut på Tolv Bord, festivalens nye lillescene. Og om man stod foran scenen eller bakover, var det knall lyd! Det ble en svært underholdende konsert fra bandet, som ikke hadde spilt konsert på snart ett år. Det eneste som kanskje var hørbart i den forbindelse, var vokalen, som ble litt stressa på de høyere tonene. 

Bandet spiller en form for metal som ligger i skjæringspunktet til thrash, men er nok mer på regne som et kraftmetalband. Sjekk låten My Worst Enemy HER

.

Live er de skikkelig fete, spillekåte og alltid klar til å vinne over verden. Og konserten her ble helt klart lagt i potten for bra gigs fra bandet. Og bandet fungerer ypperlig i slike settinger; når folk har begynt kvelden og trenger litt livevennlig metal å utagere til. 

Verdt å merke seg var trommisen, som gjorde en knall jobb, og gjestegitarist Sindre fra Art Of Deception, som hjalp bandet gjennom konserten med feite soloer og stødige riff. 

Vorbid (bilde) var kveldens siste band, og igjen imponerte de så stort at jeg begynner å skjønne hvorfor jeg er så blodfan 😉 Ha-ha. Nå har jeg anmeldt de mange ganger, og sett de en hel del, men jeg slutter ikke å la meg bli oppslukt i det progressive thrash-universet til arendalittene. 

Det de gjorde denne kvelden var å spille tittelkuttet fra sitt debutalbum i sin helhet. Jeg hørte deler av dette tidlig, først uten vokal, så én del, så mer, og så et sett hvor de delte opp Mind i deler og flettet mellom andre låter. Men nå var det altså hele sulamitten. Og folk applauderte kraftig etter denne seansen, det var rått!

Flere jeg snakket med var rett og slett satt ut av hvor bra de spilte, og hvor bra de låter – og dette skjer hver gang de spiller. Samspillet til gitaristene Daniel og Michael, trommespillet til Marcus, og ikke minst, bassemann Jonas. Følger du ham på Crimson Crown bør du være svært happy.

Vorbid er et band jeg følger tett, og de av dere som synes det er litt rart, at jeg gjør så mye ut av et lite norsk band, dere får heller ta dere en bolle. Et fett band er et fett band uansett, om det er Vorbid eller Iron Maiden. For meg er det ikke størrelsen som teller, he-he. Man må heller ikke glemme at for eksempel Iron Maiden begynte et sted, de som likte de den gang, de som møtte opp på pubene og lokalene de spilte seg opp på, det var de som virkelig støttet opp og hjalp bandet å vokse på seg kontrakt og muligheten til å bli det de er i dag. Og Metallica. Alle har en forhistorie, og der er Vorbid for meg nå, hva om de står på Telenor Arena om ti-femten år? 

Nei ræva, selv om jeg glippa første band, og siden Southern er en liten festival på antall band, ble det en kremkveld. Mange kule folk, flott ledelse, knall vakter på Kick, bra lyd, fett lys (Bjørnar!!) … rett og slett det Southern DisComfort er best på, å avholde en passe stor metalfestival. Det er tid og mulighet til å prate, ta pauser, uten å gå glipp av band, der er det mange som har noe å lære. Jeg er ikke fan av pust og pes-festivaler med hundre band – dette er en veldig kurant greie. Nå må de bare vokse over dette bibelbelte-tullet, og utvikle seg litt mer mot en seriøs greie. Variasjonen på band er der, fartstiden også, da er det greit å unngå disse smått barnslige svarte humorstikkene, det hører til på bakrommet. Det får være min lille subjektive avslutning :).