Full tittel: «War Of The Worlds/Pt. 1»

Selskap: Music Theories/MASCOT

Release: 27.07.18

Symphony X-gitaristens kamp mot verden.

Vel, jeg lyttet og lyttet, og fikk vel både foten og ikke. Noen låter var knallbra, sterke gitardominerte (naturligvis) spor som minnet om heltene fra 80-tallet. Disse neoklassiske metalgitaristene som vred de vakreste og frekkeste tonene ut av fjøla. 

Tidvis tungt, tidvis litt for poppete, tidvis knallbra melodisk, tidvis litt for Dream Theater på sitt snilleste. Det bærer preg av å være et album laget av og for de som liker litt virtuose greier, og jeg vil tro den sikter seg mest mot de som er fans av Symphony X, at det ikke nødvendigvis vil tiltrekke seg så altfor mange nye fans. Det er kun spekulasjoner selvsagt, men er det ikke ofte slik når folk fra et band går solo? 

Produksjonen er bra, som jo er forventet fra slike musikere, gitarlyden spesielt, på de tunge riffene, er knallbra. 

Låtmessig er det som nevnt et sprik, Black under her er av det tyngre materialet, og det jeg fant mest spennende selv. 

En irritasjonfaktor som kødda opp en egentlig grei låt, var disse datalydene på F*cking Robotos. Uff.

En anerkjent gitarist, fra et anerkjent progmetalband, som slipper soloskive, trolig vil denne havne litt i glemmeboka for de fleste som ikke følger Symphony X tett. Men på tross av å være litt ujevn for meg, er War Of The Worlds/Pt. 1 et habilt slipp.

6/10

Tracklist:

1. Introduction 
2. Fear Of The Unknown 
3. Black 
4. F*cking Robotos 
5. Djinn 
6. Believe 
7. Difference 
8. War Machine 
9. Oblivion 
10. Constellations