De to siste dagene inneholdt både høydepunkter og skuffelser. Været hold seg fortsatt på et nivå som krevde i overkant mye av meg, mulig er det at jeg ikke drikker alkohol med på å gjøre at jeg ikke får nok veske i meg? :). Uansett bar jeg nok preg av det, og måtte ta pauser i skyggen flere ganger, og til og med gå på campen for å puste ut en gang. 

Bilde: Hex A.D.

Jørgen Freim knipset og knipset, flere band enn han egentlig hadde planlagt. Gode fotografer er slik, de blir slitne, men ender opp med å stå foran scenen allikevel ;). HER er flere knips fra fredagen.

For meg ble ett av høydepunktene på fredagen norske Hex A.D. De er et svinebra liveband, har tøffe låter og det svinger knall av de når de inntar en scene. Det var beklageligvis litt dårlig informasjon og logistikk på vegne av bandet. De vant en konkurranse og fikk spilletid, men appen, mener jeg, for jeg sjekket tett opp mot konserten, varslet ikke om konserten før de var godt i gang. Om noen kommer på banen med bevis på noe annet, da skal jeg legge meg flat, men for de på festivalen må det ha virket som om det bare var noen som hadde soundcheck. Og det var ikke mange som kom, men det dukket opp flere etterhvert. 

En knallkonsert av bandet, som dro på med feit lyd, attityde, tyngde, sitt 70-tallspreg, og man skulle være temmelig sausa eller sjangerfiende om dette ikke falt i smak. Jeg mener at det Hex A.D. lirte av seg kan stå som noe av det perfekte festivalsoundtracket: drivende og fengende hardrock med doom og 70-tallsballer. Hadde de byttet plass med Wolfmother på storscenen og ingen fikk det med seg, og blitt stående, hadde alle digget rått. Hex A.D. var bedre enn Wolfmother. Jeg har til info hørt MYE på bandet, og kjenner låtene veldig godt, og slikt sett var jeg nok litt partisk – men jeg hører og ser mye, og mener med hånden på hjertet at dette var bra.

Bjørnar fra Corna imponerte som vikar på synth og rytmegitar, og ei berte på bass, jeg husker ikke hvem det var, men du verden, det der var ikke en dårlig erstatter for Are. Og ja, The Hu fikk være The Hu, noen fortalte at det var prima, det jeg har hørt blir litt ensformig på skive ihvertfall. Og det var viktigere å støtte opp om godt norsk enn mongolsk rock.

Hällas ble vurdert, men siden min kompanjong Vidar ville se Conception, ble det til at vi så hele konserten med Roy og gjengen. Hvorvidt det valget var smart eller ikke er vanskelig å si, men Conception ga meg ikke mye dessverre. Jeg så de nylig, og etterlyste litt trøkk, men summert var nok det litt mangelvare ennå. Nå vet jeg at flere jeg kjenner elsket gigen, om det var fordi de ikke hadde sett bandet live i denne runden vet jeg ikke, men man er forskjellig. Jeg kunne gjerne sett bandet på en mindre scene, litt upfront, litt mindre avstand. Det Conception klarte greit var å ikke forsvinne på den store scenen. Jeg merket tydeligere blant de større banda at dette var et problem. 

Men beklager folkens, jeg endret ikke oppfatning basert på denne jobben, men jeg er alltid åpen for mye forsøk.

Vltimas ble det bare et par-tre låter med, det ga meg lite. Skiva, eller det jeg har hørt, var spennende extremmetal, selv om det ikke velter min verden, men live ble det ikke uttelling. Vincent føltes, for meg, litt malplassert, og vokalen var ikke all verden. Rune på gitar imponerer, det påpekte jeg også sist jeg så Aura Noir. Bandet er relativt uinteressant med sin hakkabakka-thrash, men makan for en gitarist. Jeg vet ikke hvorfor, men det ga meg fint lite med Vltimas. Det var et band jeg i forkant hadde gledet meg til. Og med overlapp med TessarecT var uansett valget om å splitten tiden mellom banda lett. 

Bilde: TessarecT

TessarecT virket ok det. Bra lyd der jeg stod, og et engasjerende publikum. De har en god fanbase ser det ut som, i hovedsak blant de yngre. Jeg er der at jeg er litt mettet å denne hybriden av mattemetal og hard/soft vokal. Det går fra det harde ned til noe nesten emo-aktig. Men flinke var de, og folk så svært fornøyde ut. Og strengt tatt husker jeg ikke så altfor mye fra denne konserten, det er i min verden et tegn på at det ikke ga meg så mye, eller at det skjedde så mye som popper opp i ettertid.

Vreid har jeg sett noen ganger, og sisteskiva var muligens den beste fra den gjengen etter min mening. Men jeg valgte bort Vreid og så Wolfmother. Jeg har ikke sett Wolfmother siden 2006, og siden de har et par knallskiver på samvittigheten, ble det de som vant denne duellen. 

Men det ble ikke helt der jeg hadde håpet. Storscenen passet de, låtvalget var ok, men vokalen var litt høy, og Andrew kunne tidvis bli litt gnålete. Så selv om jeg elsker bandet, og gledet meg, ble ikke opplevelsen helt den jeg håpet på. En ok konsert, det var kult å høre låtene live igjen.

Mayhem? Haha. Nope. Jeg vet ikke hva jeg gjorde når Bury Tomorrow spilte, mulig jeg spiste eller var innom presseteltet for å drikke litt, men fotograf Jørgen fortalte om en bra opplevelse. Så ja, denne gikk jeg rett og slett glipp av. Slayer var uansett neste på planen, og det skulle vise seg å være en av de beste konsertene på årets Tons Of Rock.

Med Bostaph bak trommene og Holt som gitarist, bærer de to originalmedlemmene Slayer gjennom en flott gig. Det er noe virkelig fett med bandet denne kvelden, noe som til og med trekker inn folk som helt sikkert ikke ville ha likt skivene, eller som liker så hard musikk vanligvis. Er Slayer trendy å like? Er de et band som er stuerent å digge? Ikke vet jeg, men mengden folk som var der vitnet om det. Pluss at det var hauger av fans som sang med, og koste seg skikkelig. 

Bilde: Slayer

Flammene ble det ikke spart på, og lyden var til tider enormt bra. På en del riff var det nær optimalt. Volumet var høyt, men ikke slik at man måtte gå i dekning. Og når alt stemte, og de riktige riffene kom? Haha, fyttikatta. Dette var jo en avslutningsgig, som kanskje preget setlisten litt. Jeg tror ikke andre enn de virkelig oldschoolfansen følte at denne kvelden var alt annet en knakende bra. 

Avslutningen med Araya som i flere minutter tok innover seg stemningen, og det at alt nå er over, den var drøyt følelsesladd. Man kunne se at han var rørt, og virkelig kom til å savne dette. På grensen til å gråte en skvett også, man så at han var der. Bare den slutten var verdt hele konserten. Og bandet virket ultrasultne, og la igjen en gnistrende opplevelse til de frammøtte.

Possessed likte jeg ikke når de kom, og jeg har aldri vært en forkjemper for de. Det var andre band som opptok meg. Bandet, frontet av vokalisten i rullestol (Jeff ble skutt i et ran for en del år tilbake),
virket svært sultne. For meg ble det dog en vegg av thrash, litt lite variasjon gjorde at de låtene jeg så gikk i hverandre. For meg er det litt meningsløst å stå og se på. Jeg personlig trenger mer variert kost. De er dog veteraner, og ett av banda som var der og skapte dødsmetallen, det skal de ha respekt for. Lyden var litt høy, og litt rotete, ikke dårlig, men den massive veggen og at instrumenteringen var såpass hektisk, gjorde at jeg lett tok valget om å sjekke om merchkøen var mulig å forsere. 

Det var den ikke. 

Volbeatfans, beklager så utrolig mye, men jeg har ikke så mye å skrive om danskene. Ikke som er i favør. Jeg har sett de noen ganger, også ganske tidlig i karrieren, men det er såååå repetitivt og kjedelig. Vokalen spiller på så få toner at jeg får makk, musikken låter som når Metallica er kjedelige og litt rocka. Igjen, sorry ass, dette kan dere ha for meg :). At så mange samlet seg foran scenen betyr ikke at det er bra.

At festivalen tjente grovt på å booke danskene, og tiltrakk seg horver av folk som synes Foo Fighters er hardt, det var nok et sjakktrekk.

Mann, det var jo folk som linedansa :). 

For meg ble det et halvt sett, eller mindre, og så å høre resten på campen. Og når folk kom tilbake fra konserten, og strømmet inn blant teltene, og fyrte Volbeat på full gnu, da kjente jeg at jeg nok tilhørte en litt annen gren av musikkpublikumet. Har man ikke noe godt å si, ikke si noe, det sa min bestemor. Burde jeg ha holdt kjeft?

Hatbrev er ikke ønskelig, men føler du sterkt for å straffe meg eller kjefte på meg, legg igjen en røff melding på Facebook eller noe.

Bilder: Volbeat og Possessed