Selskap: Pinecone Records

Release: 01.06.19

Underwing@www

Arendalittene kom med sin andre utgivelse i starten av juni, ep-en Spirals. Jeg har vært så heldig å høre låtene live i forkant, og etter, og det tror jeg jeg har tjent på.

De er hardere live, det er hakket mer metal i gøtta der enn her på Spirals. Men det er også kun fire låter, hvor We Lie Awake er i den ene enden, og All Rise i motsatt. 

All Rise er en modig sang å åpne utgivelsen med, for den er en slik sløy og hippieaktig nedttonet låt. På en måte er alle låtene litt forskjellige, som også var litt tilfelle på forgjengeren. 

Det er tydelige spor av bandets hig til 90-tallet her, det oser av Alice In Chains i mye. Men det visste vi, og at de har plukket inn Man In The Box som coverlåt live sier sitt. Jeg er ikke helt med på det Martin påpeker under her, at Enyeto ikke har en egen stil. Han påminner om noen, men jeg synes han har utviklet seg til å få en snert i de årene jeg har fulgt bandet. Og at det er et godt salgsfremmende middel. 

Jeg har faktisk forelsket meg litt i We Lie Awake, den har noe som treffer meg. Jeg tror det var i tredje eller fjerde runde med videoen når den kom at det snudde og bygget seg oppover. Og live er denne flott. 

All Rise? Den er både disiplinert og løssluppen på en gang. Joachim på trommer framviser en solid ose taktfasthet her. Det er en snerten liten takt han bygger låten med, og som krever en del. Det er ihvertfall slik jeg ser det vanskelig å ikke gå utenfor et slikt mønster :).

Caveman har de spilt mye live, og den har splittet seg og har fått en egen vri live kontra skive. Jeg liker det de har fanget her, på denne innspillingen. De har klart å treffe ganske nær det de leverer på scenen, men det er allikevel et par penselstrøk som er forskjellig fra scene og studio. Og det er helt klart et kompliment. Jeg er ikke like glad i alle aspektene av denne låten, men det mørke og såre ligger der og gjør sangen.

Spirals smaker litt Red Hot Chili Peppers, denne vuggende bassgangen og gitarene som bare leker seg lett på topp. Det veksles mellom dette og en  hardere vri, og jeg liker bevegelsene mellom disse to leirene. Avslutningspartiet er hardt og fett, det er alltid en vinner.

Summert er det jo, igjen, litt få låter på en utgivelse. Ep, extended play av en singel, men jeg klager ikke. Jeg liker bandet, jeg liker oppskriften. Jeg var også ikke heeeelt der at jeg fulgte grungen tett, når den kom var jeg i tjueårene og hadde andre ting å tenke på. Men jeg liker noen av banda, skivene, låtene, og tror Underwings musikk kan treffe en del som surfet på denne bølgen. 

Så får vi håper at det går som jeg håper, at Underwing klatrer oppover og kan se tilbake på denne tiden som verdifulle trinn i stigen. 

Som forgjengeren var det låter som traff meg bedre enn andre, men det er en bedre helhet nå. Sist var det Kaela og Paragorn, som fortsatt er enorme låter. Fram til nå i lyttingen av Spirals synes jeg egentlig disse utgivelsen er ganske like, om man hadde flyttet låter fram og tilbake låter egentlig disse to ep-ene som en lp. De har dog utviklet seg svært mye som band, live har de fått mye hår.

Ett poeng ned siden sist betyr bare at denne nye ikke hadde en så sterk låt som Kaela.

7,5/10

Tekst: Yngve Jacobsen

***

Underwing er et Grungeband fra Arendal. De ble skapt under føniks vinger i 2016 og ga ut sin debut samme år, ep’en Kaela Upsweep. Bandet henter også mye inspirasjon fra andre sjangere som Stoner og Prog. Bandet består av Enyeto Kotori (vokal), Joachim Walle Michalsen (trommer), Thomas Myhren (gitar), Jesper Murphy (bass) og Magnus Christiansen (gitar). Jeg har dessverre ikke funnet noen informasjon på hvem som er vokalist og hvem som spiller hva (jeg førte det inn for deg 🙂 Yngve).

Ep’en åpner med låten All Rise. Det låter fett. Det er som om 90-tallet slår meg midt i trynet for så å putte meg i en tidsmaskin mot min vilje. Det er altså umulig å ikke få assosiasjoner til heroinrockens gullalder. Det er noe litt uoppfinnsomt og identitetsløst over låten og miniskiven generelt, men sånn blir det vel gjerne når mimring og nostalgi står i sentrum?

We Lie Awake er tyngre og mer Stoner-aktig, det er også hint av Sludge og Prog i lydbildet. Det instrumentelle fungerer klart bedre enn vokal her. Det kan virke som vokalisten jobber mer for å låte mest mulig som en typisk Grungevokalist enn å faktisk skape en egen signatur. Det blir litt kjedelig. Det er også overraskende hvor lite variasjon de klarer å få ut av en såpass progressiv låt. Det er tydelig at de henter fra Alice In Chains og Tool , da burde man strengt talt forvente alt annet enn et gjesp. Det skal selvsagt ikke stå på musikalske ferdigheter, men det kunne vært så mye fetere.

Spirals tilbyr en mer streit tilnærming til Grunge, De fokuserer mer på denne berømte 90-talls atmosfæren, det er altså stemning som står i høysetet fremfor teknikk. Rett før jeg kjenner kjedsomheten snike seg på snur de mot et grisefett riff akkompagnert av fantastisk teknisk tromming. Er dette det samme bandet? Tydeligvis. Hadde de bare holdt denne kvaliteten gjennom hele utgivelsen…

Denne miniskiven av varierende materiale avrundes med Caveman. Dette er den mest Tool-inspirerte låten av dem alle. Dette må sies å være det beste sporet på miniplaten, sett bort i fra det orgasmiske kortvarige øyeblikket på tittellåten Spirals. Trommisen er definitivt det sterkeste leddet. Når jeg tenker meg om er det trommisen som virkelig bærer ep’en.

Selv om jeg legger godviljen til er det vanskelig å beskrive dette som noe annet enn en middelmådig lytteropplevelse. Det er ikke sånn at jeg vil slå av når jeg hører på dette, og det er absolutt øyeblikk hvor jeg blir revet med. Alt i alt en helt ok utgivelse.

5/10

Tekst: Martin Goatlord Hjortland

Tracklist:

1. All Rise 
2. We Lie Awake 
3. Spirals
4. Caveman 

Spirals by Underwing