Selskap: Listenable Records

Release: 26.04.19

Kanadierene sludger og mentradoomer oss rett i messe!

Det er tredje slippet til Zaum, men det midterste har gått meg hus forbi. Jeg skrev litt om første slippet Oracles i 2014, og ved gjenhør av bandet hører jeg at de holder stilen intakt. For de som ikke har vært borti bandet før, er det en duo fra Canada med trommer og bass som fundament, samt bruk av sitar og perkusjon.

Zaum driver ikke med hits på 3-4 minutt, de holder seg til 2-4 låter pr. utgivelse, og de varer ofte 10-20 minutt hver. På Divination får man tre låter på henholdsvis 18, 8 og 13 minutter. Man kan ikke sette det på hvor eller når som helst, for ultrasludga doom, eller mentra doom som de selv beskriver det krever sine ører og sin tid. Ikke uventet begynner Relic med en langdryg messelignende sfære som trekker lytteren direkte inn i messsemodus. Det er helt klart noe av det tyngste og mørkeste vi har i dagens scene, og hvis man har litt energi og sprell i kroppen kan dette være en grei medisinering hvis man vil nedpå litt?

Den heftig nedstemte godt fuzza bassen, og de seige trommene lager sammen en suggerende effekt, og når orgelet kommer på toppen med sine repeterende linjer, da er det vel cirka max i sjangeren? Ahh, glemte jeg nevne vokalen som helt sikkert bevisst er lagt litt monotont i lydbildet. Jeg kan ikke unngå å se for meg en mørk kappe, ansiktsløs, og tekst lest/sunget fra en skriftrull.

Zaum@Facebook

På Pantheon beveger de seg litt mer mot det vi dødelige kaller doom, og det kan sammenlignes litt med det Griftegaard driver med. Kappen messer selvfølgelig på sitt vante vis og lite ingenting vitner om annet enn sekt og nærmest religiøs tilnærming. La det være sagt, vi er på et svært mørkt sted i skriften de tilber!

Procession kunne vært en forlengelse av de første to, men her er det litt klarere vokal…..vi heller faktisk mot synging. Det ble litt lenge og litt mye det samme mye grunnet orgelet, men for de ihuga fansene av denne type messemusikk kan det nok være en perle?

Man må tåle lange partier, monotone toner, og et bra depressivt landskap. For fans av det dryge og drøye på mørkesiden. Igjen vanskelig å sette karakter, så det må nesten kjennerne ta seg av. Jeg må melde pass, men håper beskrivelsen ga deg nysgjerrighet nok til å sjekke ut?

Tracklist:

1. Relic
2. Pantheon
3. Procession