Bilde, fotograf: Kiryd Foto

Nå har nok en del sett navnet, mange vet noe om Tommy, men samtidig er mye av historien litt lokal her i sør. Vi skal forhåpentligvis gjøre noe med det. Jeg har jo litt kjennskap til det han har gjort, for Tommy var lokal heltetrommis her i Kristiansand når jeg flyttet hit i 1988, og siden har det vært relativt mange utgivelser som har fått trommene lagt av fyren. Siste er jo at Tommy ble inkludert i lineup-en til The Revival, bandet som består av Michael fra Circus Maximus og Jørn Viggo fra Pagans Mind. Litt om det og mye om Tommys historie om du henger med. Vel verdt å lese. 

The Revival@Facebook

Halla Tommy, man begynner jo alltid med å hilse velkommen :).

«Halla tilbake Yngve. Takker og bukker :).»

Vi tar unna litt rundt The Revival først. 
Hvordan kjenner du Jørn Viggo og Michael fra før, om i det hele tatt?

«Jeg kjente Michael fra før da jeg har steppet inn som vikar i Circus Maximus, og gikk sammen med disse gutta da jeg bodde i Oslo. Jeg har også spilt på skiva til prosjektet The Magnificent, som var et prosjekt Mike gjorde med en finsk musiker. Husker ikke navnet i farta. Jørn Viggo kjente jeg ikke personlig, men visste jo godt hvem han var, gjennom Pagan Minds musikk. Ikke det at jeg har noe stort forhold til akkurat dette bandet, men siden han faktisk er en fantastisk gitarist jeg lenge hadde ønsket å jobbe med.»

Og hvordan kom de på å ha med deg? Var det et tilfelle av intens masing fra din side? :). Eller var de klar over deg, og ønsket akkurat deg til dette bandet?

«Det var Mike som gjerne ville ha meg med, da han syntes jeg passet godt til dette bandet. Jeg sendte litt av det jeg hadde gjort til Jørn, så møtte jeg gutta i Oslo for å snakke litt og høre på pre-prod – og så var jobben min.»

Dette betegnes som et band, ikke et prosjekt, hvordan ser du for deg The Revival framover, satt opp mot de andre musikalske jobbene du har?

«Dette er et band ja, men er annerledes en det gutta gjør med Circus og Pagans, og ikke minst Sordal for min del. Så dette er noe vi fint kan gjøre back to back med våre andre musikalske forpliktelser.»

Er dette musikk du trenge rå justere stilen for å spille? Eller ligger det rett i fanget på deg når det gjelder stil og komfort?

«Dette ligger rett i min sone, og er perfekt for meg. Så det var lite justeringer. Litt egen øving for å forstå strukturen og arrangeringen til gutta, men dette er musikalsk perfekt for meg, både i stil og komfort. Det sier gutta også, da har vi nok truffet noe riktig. Hehe.»

Bilde: The Revival 2020, fotograf Sigurd H. Øyvang

***

Bilde: Tommy 1985, starten

Hvordan var oppveksten din? Hadde du velvillige foreldre, søsken som var aktive, eller måtte du klare deg alene i engasjementet i å bli trommeslager, og å plaske rundt i metaldammen?

«Jo, jeg hadde fin oppvekst, jeg vokste opp på Tinnheia og Hellemyr (bydeler i Kristiansand – Yj) med foreldre som støttet meg på musikken, og som spilte musikk hele tiden hjemme da jeg vokste opp. Men det var strengt tatt min onkel som fikk meg til å begynne med å spille slagverk. Han spilte i band, og da jeg var 11 dro han meg ned i kjelleren for å tromme, og så falt det bare naturlig på plass. Jeg skjønte liksom greiene som skulle spilles. Jeg forsto 4/4, 4/8 og 16-deler, før jeg hadde lært det. Jeg fikk et slagverk av ham, og så gikk det slag i slag.»

Bokstavelig talt, he-he.

«Jeg hadde foreldre som backet meg på spillingen, og jeg hadde øvingssett hjemme og fikk spille når jeg ville på det. Ellers hadde vi eget lokale på Tinnheia Fritidsklubb med egen nøkkel, der hadde jeg slagverk til bandøvinger. Så jeg var vel veldig heldig.»

Og siden jeg er av den ærlige sorten, jeg må jo si at du framstod som litt cocky den gang du jobbet deg opp i Kristiansands metalmiljø. Du visste at du var flink, visste hva du ville, og det er vel faktorer som må være litt til stede om man skal komme dit du er nå? Selvsikkerhet, anti-jantelov…?

«Ja huff, det er flere som har sagt det. Jeg tror ikke jeg var det bevisst, men ja, jeg var utrolig selvsikker og visste nøyaktig hva jeg ville, da kunne jeg kanskje virke litt sånn utad. Jeg var vel klar over at jeg var flink, men jeg var også klar over mine svakheter. Jeg visste allerede i en alder av 15 år at jeg skulle bli profesjonell musiker, om det var i band eller som session-/studiomusiker betydde ikke noe så lenge jeg kunne spille musikk og leve av det. Så jeg var utrolig bevisst på mitt mål. Og med stor selvsikkerhet virker man vel kanskje litt cocky? Huff, men jeg klarte å nå målet mitt ihvertfall :).»

Og ditt første band, som jeg husker, var Consecratio. Der du blant annet jobbet med Rikard Klungland fra SubTrees. Jeg så min første konsert i Kristiansand i julen 88, i hulen i Åsane, der dere spilte. Tanker rundt dette bandet? Det etablerte jo deg som trommis, og hvor du lett kunne knytte til deg nye musikere rundt neste sving.

«Det var jo her det virkelig begynte, og hvor ting ble litt seriøst, og hvor vi begynte å trekke instrumentene våre til neste nivå. Før Consecratio var det jo bare mange kompisband. Her begynte vi jo å lage egne låter og spille mange konserter, samt begynte å spille overalt vi kunne i Kristiansand, Her begynte jeg også å spille med Tom Hjellnes, som var stort fordi han hadde sunget i Pride
(lokale helter på slutten av 80-tallet – Yj). Så mye gode minner og absolutt starten av min musikalske karrière.»

Bilde: Conspiracy 1990. Fra venstre: Bjørn Harstad, Stein Roger Sordal, Are Gjerstad, Tommy Jacksonville, Tom Hjellnes. Fotograf: Ukjent

Consecratio varte ikke så lenge, og det var vel Conspiracy som var neste for deg. Det har vi mange minner med. Hva er dine beste Conspiracyminner? Og i det bandet fikk man jo møte Bjørn og Stein Roger, som har lang fartstid i både In The Woods… og Green Carnation. Conspiracy, det skulle vel bli det store, ikke sant?

«Consecratio hadde en kort men produktiv levealder, og spilte doom/hardrock, men fordi vi begynte å spille flere konserter ble vi som du sa kjent med mange nye musikere. Samt i den alderen utvikler man jo gjerne ny musikalsk smak, og jeg hadde begynt å høre mer på band som Anthrax, Metallica, King Diamond, Mercyful Fate, S.O.D, Hades m.m. 

Og jeg ble kjent med gutta i Cryptic Tales, og når jeg fikk muligheten til å spille med dem gjorde jeg det, da de var mer i gata til den musikken jeg lyttet til. Men det varte ikke lenge det heller. Da satte jeg sammen et nytt band, som ble Conspiracy. Stein og Bjørn spilte i et band som het Torment, og vi begynte å jobbe sammen og det ble til dette bandet. Etterhvert kom også Tom inn på vokal.

Conspiracy var jo absolutt et band hvor ambisjonene var skyhøye, og vi øvde noe helt sinnsykt, og spilte så mye som mulig. Og det var her meg og Stein Roger virkelig hadde bestemt oss for å bli musikere. Siden har jo jeg og Stein nesten spilt sammen i alle band vi har vært innom igjennom tidene, også Bjørn Harstad har jo hatt gitarroller i både Woods og Carnation, samt produsert en del ting. Conspiracy hadde vel et thrashpreg, men var mye mer melodiøst enn de andre bandene i byen i samme sjanger. Men det var her det virkelig satte igang, med både egen øving og myyye bandøving. Mange gode minner her ja, mest samholdet, kreativiteten, spillegleden og de nye opplevelsene. Vi gjorde 2 demoer med bandet, og bare det å gå i studio for første gang var jo kjempestort.»

Så muterte Conspiracy til Cryptic Tales, hvor du og Tom på vokal var med i starten. Helt til en dag, hvor dere faktisk lånte lokale av oss der vi øvde, du fikk foten i røva når Oslotrommisen Øystein kom flyttende nedover. Det var et slag for deg vil jeg tro, husker du dette? Og det var slik det skjedde, at Conspiracy muterte til CT? Av og til er det vanskelig å huske slikt, selv om jeg husker svært mange øyeblikk fra øvinger og konserter Og den gang skjedde alt så fort, i løpet av to måneder var det byttet rundt på masse, og alt gikk jo i alle, mye innavl. 

«He-he…ja, jeg prøver å huske så godt jeg kan her jeg også :). Men det var som jeg skrev over jeg gikk fra Consecratio til CT, for så å starte Conspiracy. Jeg kjente jo ikke CT-gutta noe særlig, utenom Jarle Lindeland, og jeg ville helst spille med Stein og Bjørn som jeg allerede hadde blitt kjent med. Så det tror jeg ikke jeg tok så veldig tungt. Jeg husker ikke helt hvordan det skjedde, om jeg sluttet eller fikk fyken?»

Bilder: Tommy under innspillingen av Natt og Taake-albumet ‘Mordere I Lykkeland’ (2018). Fotograf: Endre Kirkesola

Du hoppa inn i Natt og Taake, et lokalt band som oppstod i kjølvannet av thrashbandet Vampire. Det var vel her du platedebuterte også? Progressivt og tungt, med norsk vokal i form av en særegen Per Holter.

«Ja, etter noen år i Conspiracy gikk turen til Natt & Tåke (eller Ragnarock som det het da). Jeg ble oppringt av Robert Strandberg og ble spurt om å være med, og når jeg hørt Per Holter fra Graveyard og Erik Just fra Vampire var i bandet, var det ikke noe å tenke på. Natt & Tåke-navnet kom noe senere, og det gjorde også Stein Roger. Vi holdt det gående i noen år, å gav ut Sementparadis i 1995. Dette var platedebut for meg ja.»

Så gikk det litt i stilendring for deg. Tørst var vel neste som jeg husker – jeg har ikke fulgt deg spesielt tett i popkarrièren, selv om Angels Motels debutskive står i hylla. Tørst var ikke metal eller hardrock, men radiovennlig rock. Dog, folka i bandet var metal- og hardrockfolk. Hva tror du gjorde at alle dere valgte denne stilen? Var det Stein Rogers fascination på A-ha og De Lillos? Det var jo i hvert fall noe som skjedde med dere rundt midten av 90-tallet.

«På midten av 90-tallet ble det store forandringer, og retningen gikk inn i popverden :). Dette tror jeg falt veldig naturlig da både jeg og Stein Roger gikk på musikklinjen på det tidspunktet, ny inspirasjon og utvikling. Samt at begge to har jo elsket og hørt på masse popmusikk ved siden av metallen. A-ha i det ene øyeblikket, Maiden i neste. Vi er nok ganske altetende/-spillende når det gjelder musikk både Stein og meg selv.

Tørst var et vanvittig bra og samspilt band, og vi vant jo NM i Rock på Rockefeller også, året 1996. Og vi fikk platekontrakt året etter. Tørst holdt det gående i 4-5 år mener jeg å huske, og vi spilte vanvittig mye konserter rundt i hele Norge. Tørst var veldig stort på Sørlandet på slutten av 90-tallet. Men et mye mer pop-/rockpreg enn det jeg hadde gjort tidligere ja, med et snev av Van Halen møter Al Di Meola.»

Og tiden i Luxus vil jeg ikke påstå står høyt i kurs her, ha-ha, men du valgte å være med i en kort periode, og var vel også med på utgivelser. Var du bare innleid, og gjorde en jobb? Eller var du en snekkerbuksebruker i skjul og polerte treskoene på det jevne? 

«He-he. Nei, det står ikke så høyt i kurs her heller når det gjelder det musikalske. Og ikke bare i en kort periode heller faktisk, men i nesten 4 år – 2 album, 2 singler og et samlealbum. Men dette var jobb. Det musikalske gav meg ikke mye, men gutta er fantastiske fine folk, og jeg har opplevd sinnsykt mye gøy, samt at jeg har turnert Norges land opp, ned og i mente. Og jeg lærte meg mye om turnéliv og økonomi iløpet av disse årene. Men det var jobb!«

Og vi må IKKE glemme en av mine favorittdemoer fra Kristiansand, Nærvær. Du hadde perkusjon der, og noe trommer, hva er tankene dine rundt dette i dag? Dette var jo bandet til Terje Sagen og Janki fra Woods, som fikk det for seg at de skulle lage sin egen Thule-/Landberk-kopi. Men bra ble det. 

«Nærvær ja, det var moro det. På den tiden gikk jeg mye sammen med Terje
(Sagen – Yj)og Janki
(Vokalist i In the Woods…- Yj), og det ble vel ganske naturlig at jeg ble med der. Jeg gjorde en demo, 1 vinylsingel og et album (Skiftninger). Dette var jo Terje og Janki’s band, men jeg var vel et slags fast session/tredje medlem. Den plata er nok for meget spesielt interesserte, men enda så rar og skakk den er, er det bare noe helt spesielt med den. Ærlighet, kreativitet og naivt, liker jeg å si. Det er ikke så veldig bra spilt noe av det, men det er så ærlig og stemningsfullt, og det var en god tid å være ung.»

Bilde: Tørst. Fra venstre: Bjørn Harstad, Tommy Jacksonville, Stein Roger Sordal. Fotograf: Ukjent

Etter at Tørst la på røret ble det stille fra deg i min verden. Du brukte store deler av de første årene av 2000-tallet sammen med Stein Roger i forskjellige settinger. Soxpan var et band, der dere løp rundt med oransje kjeledresser og spilte en enkel og slagferdig form for, vel, hva kaller vi det? Det ble vel med en skive på Karmakosmetix vel? Og konserter lokalt, blant annet på Quart i 04…?

«På 2000-tallet skjedde det mye, og Soxpan var ett av bandene/prosjektene jeg/vi hadde. Stoner-/Motörheadrock kan vi kanskje kalle det? Det var et vanvittig gøy band å spille i, og vi gjorde mye gøy. Det ble med det ene albumet (Kicking You Alive). Det var her jeg startet det å spille alt på clicktrack, da alle bass, keys og lydeffekter lå på tape. Vi var en trio med Stein, Janki og meg. Og selvfølgelig med slagverket i midten helt foran på scenen. He-he.»

Stemmer, og jeg så vel tre konserter som jeg husker, en på en lokal scene, en på en festival på Vaskeriet (en tidligere livescene i Kristiansand), og på Quart.

«Ellers gjorde jeg mye sessionjobbing det neste 10-året. Blant annet Circus Maximus, The Magnificent, Stille Opprør, Transit, Plutho, Johanna Demker, diverse teaterforestillinger, EndOfLoop (gutta fra Munch), Trold m.m. Og ikke minst startet RadioJam (eventband) opp, som ble min jobb og hovedinntekt, det gikk med mye tid og reising til det. Da var det å blant annet backe Morten Harket, Magnus Grønneberg, Jahn Teigen m.fl., så jeg har spilt med sykt mye artister opp igjennom.»

Ellers kom jeg jo tilbake på metalfronten igjen nærmere 2010, med groovemetalbandet Zerozonic, og gjorde de 2 første skivene med dem… før jeg igjen måtte konsentrere meg for fullt med Sordal og RadioJam.»

Hvordan var det du fikk beinet inn i Green Carnation? Det var vel i etterkant av Soxpan om jeg husker korrekt. Og jeg mener å huske at du hadde ytret et ønske om å være med i både Green Carnation og In The Woods… i tiden Kobro var trommeslager i banda. Var dette en målsetting og et ønske som ble oppfylt?

«Jeg hadde gjort noe demoting til The Quiet Offspring med Stein og Terje, og etter de var ferdig å spille inn skiva ble jeg oppringt og spurt om jeg ville være med. Og det ønsket jeg jo selvfølgelig! Jeg hadde nok gitt uttrykk for at jeg ønsket å spille med Green Carnation ja, så det var nok derfor. Da det ikke fungerte med
Anders 
var det vel naturlig å spørre meg da kanskje?

Når det gjelder
In The Woods…
har jeg aldri ytret å være med der tror jeg. Det har jeg aldri hatt noe interesse av, det var ikke helt min bag.»

Ah, da husker jeg feil. Var bare i tiden rundt debuten det var snakk om å teste andre trommiser, og jeg snakket med deg om dette. Men vi visker ut minnet mitt og fortsetter.

Det du gjorde i Green Carnation står for meg som store kontraster. Der ‘Acoustic Verses’ ikke gjør stort for meg, er konsertopptaket av ‘Under The Dam 1’ noe av det beste jeg har sett. Og vært på. Hvordan var det å ta del i dette? 

«Jeg syntes Acoustic Verses er et fint album og det har gitt Green Carnation en ny side. Det gikk nok i den retningen da det nok føltes riktig for bandet på den tiden å ta det et steg videre. Green Carnation har jo alltid vært en kamelon, så et akustisk album var nok riktig akkurat da. Og anmeldelsene har vel aldri vært bedre siden Light Of Day.

Når det gjelder Under The Dam var det en meget spesiell og mektig opplevelse, og jeg er utrolig glad og stolt over at vi fikk filmet og gitt den ut på DVD. Et fint minne, fra en fin kveld.»

Og hva skjedde med Green Carnation? Bandet ble vel lagt på is før de kom tilbake med Jonathan Perez som trommeslager. Jeg mener å huske at du var aktuell, men kunne ikke, derfor ble det til at Perez ble spurt? Kunne du ha tenkt deg hans posisjon i dag? Slik Green Carnation har blitt, med turneer, ny musikk, og en ganske habil following?

«Jeg vil ikke gå inn på det her, men ja, jeg skulle være med ja. De har vel en eller annen versjon og jeg har min, så det er best å bare legge den død. Men jeg kommer aldri til å spille med, gjesteopptreden, vikar eller noen gang ha noe med bandet Green Carnation å gjøre mer. Så nei til det siste spørsmålet ditt :).»

Bilde: Green Carnation@Under The Dam, fotograf: Ukjent

Så har du jobbet som studiotrommeslager i mange år, det er et hav av utgivelser som har signaturen din på seg. Hva er du mest stolt av å ha tatt del i når det gjelder denne biten? Studiotrommis?

«Det har blitt endel ja. Det er faktisk et veldig vanskelig spørsmål å svare på, for alle har sin opplevelse, sin signatur, sitt sound, sine låter. Så jeg er nok heller mer stolt over at jeg har fått muligheten til å spille og sette mitt preg på alle disse utgivelsene.»

Når jeg tenker på deg, må jeg jo innrømme at den trommisen jeg forbinder med deg er Mikkey Dee. Du var stor fan av svensken. Men andre? Har du en liten smørbrødliste over trommiser som har inspirert, og utfordret deg til å utvikle de selv?

«He-he, ja jeg kan nok ikke komme meg unna den, jeg elsket Mikkey Dees spilling når jeg var yngre (det gjør jeg ennå), spesielt på Abigail, Them og Conspiracy med King Diamond, men også i Dokken (og Motörhead), og Scott Rockenfield fra Queensryche. Og jeg må nok også nevne at Tomas Haake, Pat Torpey og Mike Portnoy preget mye av ungdomstiden.

Det har vært mye inspirasjon opp igjennom tidene, og jeg har likt og hørt på masse metaltrommiser. Men det er nok andre trommiser som har preget spillet mitt mer, som f.eks Steve Jordan (THE MASTER), Jeff Porcaro, Vinnie Colaiuta, Carter Beauford, Steve Gadd, Bernard Purdie, Brian Blade, og i nyere tid Aaron Sterling og Larnell Lewis. Og en som har inspirert meg nylig er trommeslageren Jinjer, Vladislav Ulasevich. Men det er mange som inspirerer meg hele tiden, og det er det som er gøy med musikk, man får alltid noen nye inputs!

Bilde: Tommy og Thomas fra Meshuggah, fotograf: Ukjent

Og nylig gjorde du skive og konserter med et gjenforent Natt og Taake, hva sitter du igjen med av tanker og minner fra denne tiden? For det er nå et avsluttet kapittel, ikke sant?

«Vi gav ut en ny skive 2018 (Mordere I Lykkeland). Og det var ikke så mye mer enn at jeg og Erik satt og hadde noen pils, snakket om Natt Og Taake, og begynte å tenke på at vi hadde flere uinnspilte låter liggende, og at det ville være synd at de bare skulle forsvinne. Så vi fikk med alle gutta igjen, spilte inn skiva, gjorde kun 1 konsert på Kick som dekket innspillingen, og så slapp vi den på vårt selskap Hut4. Så ingen ambisjoner, en fin knipp låter og et avsluttet kapittel. Hyggelig!»

Jeg så vel enda en konsert? På Aladdin litt etter, den siste. Boklanseringen av bind to rundt Kristiansands Rockehistorie.

Hva annet driver du på med som trommeslager nå da? Vi var jo innom The Revival, men er det i hovedsak som studiomusiker du tjener penger? 

«Jobben min er RadioJam, og jeg spiller fast i SORDAL. Ellers gjør jeg sessionting, som blant annet den siste Keiino singelen – Black Leather her for litt siden, så det er litt variert arbeid.»

Hvile andre norske trommeslagere, gjerne nasjonale og lokale, synes du man bør trekke fram? 

«Det er sykt mye flinke trommeslagere rundt om i Norges land, men disse bør du sjekke ut om du ikke har hørt dem: Torstein Lofthus, Martin Horntveth, Erland Dahlen, Gard Nilssen, Marius Trøan Hansen og selvfølgelig min gode venn Truls Haugen. 

Fra Kristiansand: Karl Oluf Wennerberg (ok, Vennesla da), Kristoffer Takle og Simen Sandnes» (Arkentype, studiomusiker – Yj).

Og du har vel flere trommesett, og oppsett, men hva er settet DITT? Det du velger? Både med tanke på cymbaler, trommer og hardware. Litt for nerdene altså :).

«Det kommer litt an på hva slags musikk jeg spiller, eller med hvem, men som oftest i litt ulike varianter bruker jeg Mapex Black Panther eller Saturn slagverk. Og jeg har alltid brukt Zildjian. Da som oftest Constantinople- og K Custom-cymbaler, men det varierer også litt, og jeg kan noen ganger glimte på med A Custom til tider :).»

Et godt oppsett for meg er gjerne 22″ kick, 12″ rack, 16″ floor, 14″ floor, 14×8″snare wood, 14×5,5″ side snare wood, Mapex 1000 hardware (hat, 3 x cymstand) Mapex Falcon enkel/ eller dobbelpedal. Zildjian 17″ K custom Hi-hat, 20″ Constantinople dark ride/crash, 22″ dark Constantinople ride, 20″ Crash of Doom.»

Bilde: Tommys trommer under innspillingen av Natt og Taakes album ‘Mordere I Lykkeland (2018). Fotograf: ukjent

Og siden jeg ofte er i diskusjon med yngre trommeslager som forfekter digitale hjelpemidler, teknikker og jukseteknikker, hva er dine tanker på dette? Er det best å gjøre som Cozy, å jobbe tungt og bra, analogt og ekte? Eller er det helt greit å bruke teknikken som finnes, både i form av utstyr som gjør alt lettere (i å spille fort), og denne steppingen på basstrommene som øker farten men ikke trøkket?

«Jeg mener du skal gjøre det som får deg til å spille best. What ever works for you! :). Peace out!»