Selskap: Crime Records

Release: 23.10.20

Noen skiver treffer deg så hardt at du må på legevakta.

Dette er en utgivelse jeg vet vil gå de fleste hus forbi, at den vil bli en liten hemmelighet for de få. Om det motsatte skjer skal jeg heller legge meg flat, men i likhet med flere andre slike orkestre, er skjebnen til artister som unngår alle kommersielle målepunkter en satt skjebne. 

Jeg var så heldig at bandets manager, Mathias, sendte over låtene veldig tidlig, og jeg har hatt anledning til å kose meg med innholdet og bli veldig godt kjent med stemningene, detaljene, musikken. Det er en sjelden vare i dag, hvor alt kommer ca. på release og hvor folk vil ha behandlet det hele helst for to dager siden.

Vitam Aeternam@Facebook

Jeg kan jo avsløre med en gang at dette er et band for fans av Devil Doll. Jeg vet at Vitam Aeternam gjerne vil stå på egne ben, men det er et par faktorer som gjør det umulig. For det første er det musikalske passasjer og partier som rett og slett oser så DD at man nesten tror det er ny skive fra kultbandet. En annen ting er at gitaristen her faktisk kommer fra Devil Doll. 

Say what?

For å legge litt noen detaljer på bordet; dette er et prosjekt som teller André Aaslie fra Gromth, Abyssic og Profane Burial, en mexikaner ved navn Râhoola, samt amerikaneren Jake Rosenberg, som også er aktiv i prosjektbandet Desperate Machines (med Kevin Moore). Gjester kommer i form av blant annet Mustis, som man kjenner fra
Dimmu Borgir, og selveste, hold på hatten, gitarist
Bor Zuljan fra
Devil Doll. Og velduften fra hans talent formelig drypper av enkelte deler på skiva.

Første runde bød på en kronglete start, men hvor det skjedde noe rundt og i løpet av fjerde spor. Da løsnet det. Og når jeg hadde hørt skiva noen ganger med denne opplevelsen, snudde jeg og lyttet litt på tvers og kryss, og til slutt åpnet albumet seg og blomstret som den vakreste rose. Låt for låt, helheten, underliggende følelser, umiddelbare reaksjoner, dette ble en utgivelse som beveget. 

Jeg sitter ennå og lar meg forundre over variasjonene, hvor man fra det ene øyeblikket kjenner frykten krype langs gulvet, til de vakreste, merkeligste og overraskende løsningene. Vokalen utropes til ett av de viktigere elementene, arrangeringen og låtmakeriet ditto. Samlet kommer albumet rett og slett til et punkt der jeg hadde følgende tanke: 

• a) Skal jeg holde igjen på karakteren fordi det tidvis mangler ørlite på egenart?
• b) Om full pott benyttes, hva har de å gå på?
• c) Skiva er for kort.

Svarene kom av seg selv etter at jeg hadde gått noen runder med meg selv. Jeg er ikke kjent for å gi tiere, jeg har vel gjort det type to eller tre ganger i løpet av snart tjue år. Om punkt a) burde ha slått inn er jeg usikker på, for Vitam Aeternam er både noe genuint og samtidig en hyllest til Mr. Doctor og hans kuriøse univers. Det å legge seg opp mot det geniale skjer såpass sjelden, de fleste kopiere for fote og låter som hundre andre. Vitam Aeternam har valgt kløktig og har klart den bragden å fylle tomrommet etter Devil Doll, som ikke har gjort noe nytt siden Dies Irae på midten av 90-tallet. Det i seg selv er nesten verdt det lille jeg manglet på å fullføre poengskalaen. Lenge var jeg på ni og en halv, men jeg bestemte meg for å riste litt på systemet mitt og gå for tieren. Den er vel fortjent, og lar du skiva gå noen ganger, helst uten forstyrrelser og multitasking, vil du få opplevelser som lite annet av musikk kan tilby idag.

Dette er så bra at det gjør vondt. 

Dette er en skive som vil stå som en bauta for ettertiden.

Dette er en skive som nok vil bli perler for svin i enkelte tilfeller.

Våger du deg inn i sfæren med hodetelefoner dobles nytelsen.

Dette er en skive som MÅ få en oppfølger snarest, se punkt c).

Dette er en skive som vokser seg inn i systemet som en mørk materie, og som pleier sinnet, og gir mer tilbake jo mer du lytter.