Selskap: Duplicate Records

Release: 27.06.20

Det har blitt noen år og utgivelser siden Sjodogg krysset min sti, men minnet om dem står igjen med positivt fortegn. En runde med Vanskapning var nok til å konkludere med at dette er en annerledes skive, og hvor feil det nå enn måtte føles å bruke begrepet positivt om skiva, så er inntrykket nettopp det.

Sjodogg@Facebook

Lystigere og mer tilgjengelige er nemlig ikke Sjodogg blitt med årets album. Tvert imot. Dette er gjennomført krevende, mørkt og dystert. Vel var bandet godt nede i avgrunnen også på debuten, Landscapes Of Disease And Decadence, men ikke så totalt som her. Inntrykket forsterkes av at albumet egentlig er en lang låt – på LP og MC delt opp i to spor, på CD kun et sammenhengende – og det sier seg selv at Sjodogg anno 2020 ikke er for folk som generelt har smakssansen rettet inn mot Sabaton eller Alestorm.   

Uten sammenlikning for øvrig bør nok heller fans av progressive band av bekmørk karakter, som Deathspell Omega, spisse ørene og sette Vanskapning på sjekke ut-lista. Innholdet er ulikt, men viljen til å bryte med det tradisjonelle samt den dunkle atmosfæren har likheter.
En lang låt til toss, kjedelig eller monotont er dette ikke. Duoen spiller åpenbart på kontraster og makter knirkefritt å sørge for vedvarende interessant musikk. Ikke i den forstand at alt tiltaler undertegnede, snarere som i at det hele tiden skjer noe som pirrer nysgjerrigheten. Skiva er en lang historie som utvikler seg gradvis og kontinuerlig. Disharmonien råder ofte grunnen. Til tider låter albumet som kontrollert kaos, som i partiet rundt 5-6 minutter. Videre kan det vitterlig også roes ned tempomessig, hvilket sørger for at det hele føles mindre kaotisk. Disharmonien er dog fortsatt en bestanddel. Slik beveger man seg gjennom knappe 45 minutter. Låta vrir og vender på seg jevnlig, men den flyter samtidig fint. De ulike temaene er satt sammen til en helhet. Man skifter heller ikke for ofte. Hvert parti får litt tid til å sette seg, med strek under litt, før man beveger seg videre.

Normalt sett er det skivas helhet og/eller enkeltlåter som fester seg best for mitt vedkommende, men i dette tilfellet er det vanskelig å komme utenom trommene. De driver låtene framover, sørger for dynamikk og bidrar sterkt til fete overganger. Intenst i perioder og rolig i andre, men aldri værende lenge i noen av dem. Solid groove andre ganger. Det låter heftig! 

Utover dette bidrar den hovedsakelig grimme vokalen med stemning, og riffmaterialet er … Vel, det er sjeldent fengende, men det er annerledes og kreativt. Innholdet er spennende og fullt av instrumentale og kompositoriske detaljer, som at bassen plutselig trer fram i rampelyset en stakket stund etter omtrent 19 minutter. Produksjonen er det rimelig å anta Sjodogg har vært svært bevisst på, og den funker helt strålende. Det er dynamikk her. Liv. Klangen i gitaren er flott. Vil man ha polerte saker får man se ander steder, men dette er heller aldri grøtete i den grad at det er vanskelig å skille bestanddelene.

Min smak gjør at jeg innimellom ønsker meg noe enklere. Det er partier her som er tøffe å komme seg gjennom. Derav karakteren. At Vanskapning kan komme til å havne på noen lister over årets utgivelse, er jeg dog helt sikker på. De gangene jeg ønsker meg en lytteseanse der jeg ligger med øynene lukket på sofaen og bare lytter til dysterhet er Vanskapning et veldig godt alternativ. 

7/10

Tracklist:

• Vanskapning, part 1
• Vanskapning, part 2

Vanskapning by SJODOGG