Selskap: Private

Release: 30.04.21

Agabas spiller merkverdig musikk, som er totalt sprø samtidig som den faller på plass.

Jeg bruker ikke streamingtjenester, men musikken er som jeg skjønner kun tilgjengelig der, Spotify
for eksempel.

Dødsjazz, smak på den. 

Agabas forfekter en ganske annerledes stilgren når de skal dytte på deg galskapen. Men, det er egentlig ikke så galt dette. Jeg fant ro i det trioen tilbyr. Og for å understreke dette; i de par siste rundene lyttet jeg på dette når kroppen nesten knakk etter lang tid med overarbeid og ekstra vakter på jobb. Og mulig hadde det noe med hvorfor jeg falt for Voluspå? At det som var sprøtt og annerledes bare fløt sammen med min tilstand, og fant hverandre?

«Vi spelar dødsjazz – ein utilgivande fusjon av jazzens mest intense og sporadiske element og metallens blytunge uttrykk. Den mest openbare atypiske delen av sounden vår er klarinetten som svevar over havet av riff og blast beats, noko som resulterer i eit uttrykk vi meiner er ganske unikt.»

Agabas@Facebook

Stripper du musikken for klarinetten, er dette mange ganger ganske streit dødsmetal av typen organisk og litt i Diskord-land. Litt tyngre kanskje, men allikevel elementer som jeg trekker likheter mellom. Rytmikken er en mikstur av noe herlig skeivt og regulært. Denne balansen likte jeg, og jeg vil tro dette er med på å skille bort pusekattene. Det krever litt å like dette, men det er faktisk langt mindre farlig når man kommer under huden på bandet. Vokalen er grov, absolutt, men litt midtsjikt, som Gojira kanskje, for å bruke en litt kjent referanse. Musikken er en hybrid av dødsmetal med litt kronglete tentakler og en jazzy måte å vri ting på. Samlet er dette spennende. Ikke kommersielt, ikke allemannseie, men for de som dykker litt ned og ikke skremmes bort, er Agabas en perle.

«…Meshuggah, Gojira, Kvelertak, Converge, The Dillinger Escape Plan og Shining«.

Dette er referansene de selv la foran seg sist de var innom og spredte budskapet sitt her, og jeg var innom Gojira på vokalen, og også litt av musikken kan minne om franskmennene (sjekk Father for eksempel). Men det som er så kløktig er at alle de banda ramset over utgjør hver sin del av brygget. På Skamklipt for eksempel, der er det en flott lapskaus av Converges core og Gojiras trøkk, og Shinings signaturstress. 

Totalt absolutt en skive å sjekke ut, du vil ikke angre – men i utgangspunktet er dette for de som er litt i stand til å prøve nye ting, og ikke avfeier alt som ikke er fire flate og samlebånd. 

Agabas, Norges nye håp? Jeg ser for meg at dette lett gjør furore på en festivalscene som Øya, eller på Inferno.  Ellerblir hyllet og dissekert i nisjemagaziner, plukket i biter og forklart, og løftet opp som noe som man bør sjekke ut. 

Sprelsk utgivelse, og galskap og tilgjengelighet på en gang, det er i seg selv noe å ta av seg hatten for.

Og en hold på hatten nå er det juling i vente-låt som Punisher, haha :). Liker du Messhuggah er avslutningssporet verdt å sjekke. Her er det litt for enhver med andre ord.

8/10

Tracklist:

1. Children Of Adam
2. Voluspå
3. Skamklipt
4. Father
5. The Death Of Jazz To Come
6. Till Dawn
7. Punisher
8. Serpentine