Bilder, fotograf: Jan Ove Løgevik for Festivalguiden
.

Bilder kommer.

Så var kvelden kommet, livegig i Kristiansand, og selveste Vulture Industries hadde tatt turen sørover for å dele sin galskap med oss. 

Denne fredagskvelden i slutten av juni ble ok den. Jeg har sett bandet kraftigere, men de skuffer aldri. En kveld litt nede på stigen til disse gøtta er allikevel over snittet. Settingen var kanskje litt rar, med et publikum som satt på stoler, ingen kunne gå fritt omkring, noe jeg synes var helt ok :). Jeg fikk med meg alt, og kunne fokusere uten masse fulle folk som kavet rundt. Men samtidig, det som manglet av stemning og bevegelse, er ofte det som smitter mellom de to partene, publikum og band.

Vulture har en frontfigur som alltid krever mye, gir mye, svetter mye, skriker mye, og er in your face, bokstavelig talt. Nå var han tøylet, og det var litt kuriøst å se en slik mann med litt stramme tømmer. Det la ingen demper på konserten, den var bra. Noe var ok, noe var svært bra. Jeg liker jo de best når de er episke og nede, som på den flotte låten My Body, My Blood fra sisteskiva, eller store og mektige som på Blood On The Trail, første hørte vi i kveld, siste ble dessverre utelatt.

The Hound fra Tower er også et høydepunkt, og Bolted Door fra andreskiva, begge disse var høydepunkter i kveld. 

Det er også noe eerie over bandet, noe mørkt, udefinerbart, noe som gjemmer seg i skyggene. Man blir ikke helt komfortabel med dette, og med sin mørke rock er det akkurat som vokalist Bjørnar lukter kristenmannsblodet mitt på bakerste benk, og utfordrer. Han ser meg jo ikke, men … og øynene og blikket hans er tidvis skremmende, ikke det man vil se om man titter inn en brevsprekk en sen kveld. 

Musikken er som vanlig teatralsk, og ikke repeterende. Heldigvis. Låtene er ofte skodd over samme lest, men det variasjon nok i setlisten, som fører til at det går i bølgedaler, og holder i hvert fall meg på tå hev. Soundet er sært, de har jo ikke en sterk sjangertilhørighet, og kan lett krysse sjøer uten at noen klarer å finne en passende havn. Men teatralsk er stikkord, og det kan fort være en bra løsning å notere en blanding av Kaizers Orchestra, Diablo String Orchestra og Arcturus. Full så ville som Diablo er de ikke, men de deler fascinasjonen for disse små trudeluttene med østeuropeisk touch. Denne tivoliånden. Jeg hadde IKKE blitt sjokkert om de hadde fått seg en slik ape som dreier på en spilledåse.

Og det å gå på konsert med Vulture Industries er ikke som å se den samme filmen om igjen, det er mer som å se en serie som True Detective. Her snakker vi samme konsept, ny sesong, litt annerledes, men samtidig gjenkjennelig. Noe fungerer bedre, noe er for sært, men det har en mørk, uggen, og en litt fascinerende undertone.

Takk til Tanja og Haandverkeren for en fin opplevelse. Og tusen takk til de to flotte billettdamene som ga meg stolen sin, slik at en gammel brakar kunne se i ro og mak ;).