Selskap: Mighty Music/Target Distr.

Release: 12.08.13

Dansk undergrunn kryper ut av kjelleren og lufter materialet for omverdenen, de slipper ‘No Highness Below The Crown’. Ja, det er dansk, og helt ærlig så er ikke dansk metal det som er størst representert i scenen jeg er innom.

Kan Plöw endre på det? Selv betegner de musikken som heavy-stooner-sludge, men det er mer under barken enn som så, mener ihvertfall undertegnede!

Det hele begynner med den skamfete introen Storm, litt Chaser av Terje Rypdal-aktig start, litt jamming, rolig, oppbyggende, og etter akkurat passe tid sitter lytteren med et monster bange-riff i høyttaleren. 

Neste ut er en testosteron-bombe ikke langt unna noe Grand Magus kunne servert, en uptempo riffbombe, men den er litt lang kanskje? Dette er vel platens kanskje streiteste spor hvis man tenker vers/ref/mellomspill.

Men så begynner ting å skje, og man får litt mer av hva som til slutt er minnene fra platen, masse variasjon i alle ledd….foruten vokalen da. Ok, la meg ta den biten med en gang, vokalen traff meg litt feil sted. For meg kunne det hele vært instrumentalt, men det er min individuelle mening. Andre lyttere vil kanskje finne den litt anstrengte hverken rene, eller growlete halslyden treffende? Uansett, for meg høres ikke Rune Bæk ut som en vokalist, sorry. Instrumentalt er det mega, masse variasjon, og lytteren får hele tiden nye impulser, rock, metal, jazz, stoner, doom, og massevis av dynamikk. Ta f.eks Bloody Temper, masse 70-tall, fete riff og plenty med variasjon, uten at lytteren faller av lasset.

Neste må også nevnes, for på Captain Fungus, der får vi litt streit rock, men med et noe stoneraktig uttrykk. Sangen bygger opp til et midtparti med platens kuleste riff. Nei, vent litt, det er mange kule riff på platen, mye nedstemte tunge herligheter som suger godt i basselementene. 

Når Lord Von Gus starter, starter platens absolutt favoritt for undertegnede. Her funker også vokalen ganske så godt på versene. Siste del av platen er generelt mer eksperimentell, og det på en positiv måte. Trommene jobber tøffere, leadgitaren slipper flere fine melodier og lyder gjennom sangene, samt det er en litt mørkere stemning å spore. 

Siste spor, og platens lengste på 9 minutter, får meg til å tenke på Long Distance Calling, og med nærmere ettertanke er ikke det så verst sammenligning generelt. Er man fan av nevnte, men savner vokal, da sjekker man lett opp Plöw, og liker man Plöw men syns det ble litt mye, eller feil vokal, da sjekker man Long Distance Calling. 

Det er vanskelig å trille karakter når vokalen traff så feil, og det er individuelt, men jeg er sikker på at en ny vokalist kunne dratt opp minst to karakterer.

6/10

Tracklist:

1. Storm
2. Dig Deep
3. Margareth
4. Bloody Temper
5. Captain Fungus
6. Lord Von Gus
7. Betula
8. Pendula