Alle bilder: Boris Danielsen

Bilder kommer asap.

Like mye som folk har lov å mene at Maiden leverer 100%, har jeg lov å være subjektiv og kritisk, og dele ut ros der jeg synes det er på sin plass. Jeg ser og hører på en annen måte enn mange, og har distansert meg fra å være en stalker og boybandnivå-fan av noe band. Jeg skjønner at følelser går litt i stå for noen, men det er altså andre låter jeg personlig hadde sett live heller enn ‘Alexander The Great’, men nå har den blitt så stigmatisert at det ble et skikkelig klimaks for alle. Jeg elsket bildet, kunsten, som akkompagnerte låten, død så fett!

Og makan til fin by, Bergen. Det er lenge siden jeg har vært der, og møtet ble bra. Litt for varmt, det ble også litt for mye labbing, men selve hotellet jeg hadde rom på lå vegg i vegg med konsertstedet, så det var type 30 sekunder fra hotellet til inngangen. Jeg hadde front of stage-billett, som min kone hadde kjøpt, og selv om jeg ikke er fan av dette pisset med å dele inn folk etter hva de kan og vil betale, var det greit å ikke ha alle menneskene bak gjerdet i ryggen. Det var basically null press, og jeg fikk for en gangs skyld sett en konsert fra nesten første rad. 

En fin blanding av mainstreamfans, folk som liker Maiden fordi hitlåtene, og blodfansen. Det er derfor Maiden er så store, fordi de har klart å favne alle segmentene. Men noen stiller ingen kritiske spørsmål, andre har bare aktivitetsnivået på de kjente låtene, og noen svelger unna hva enn de gjør. Og noen er der for festen, jeg fikk høre fra noen at det var mye jabbing og kakling når man heller burde høre på det som skjedde på scenen.

Selv om man kan lene seg på at de er gamle menn, og at man må forvente litt slakk på fjøra, er det jo allikevel et faktum at det låter litt bakpå noen ganger. Dette er ikke Rolling Stones heller, som lager musikk som kan spilles i en alder av 70 og 80 år, dette er noe som krever så mye at man nesten forventer at Maiden kanskje endrer på seg i de neste årene. Hvor lenge klarer Nicko å sitte der bak? Han var litt sliten hørte jeg, men leverte helt kurant i Bergen. Steve begynner å få en pensjonistgange, det så jeg også Nicko slet litt med bak trommene når han gikk av og på et par ganger. Men hvor lenge Bruce holder ut er ikke lett å si. Han endret jo vokalen og stilen noe i tiden etter bruddet med Maiden tilbake i 89/90, og jeg synes han låter kjipere i dag en i de klassiske årene, men fortsatt bra. Han leverer, han takler mesteparten, kanskje hakket bedre enn noe tidspunkt i perioden fra returen til bandet i 99/00 til nyere tid.

Men konserten var bra den. Et par låter kunne gjerne ha blitt byttet ut for min del, spesielt siden de dro på med litt fokus på Somewhere In Time, der er det skrekkelig mye som er bedre enn Heaven Can Wait. Come on! The Lonliness, Deja-Vu og Sea Of Madness gruser jo både denne og Wasted Years. Siste der avsluttet konserten, og der var det mye rot. Sikkert bare noe timing som var off, men det var et par tre steder der bandet ikke var helt i vater. Samlet var det dessverre en nedtur for min del, for selv om jeg aldri har vært blodfan av sangen, er det fortsatt en bra sang i sin stil. Det er også Can I Play With Madness, en helt grei låt, som virkelig har satt spor hos mange da den jo som kjent ble festet på film og hjernevasket mange på Mtv. Liker’n ikke fortsatt, men denne kvelden var den kul nok, litt fordi den var inneklemt mellom to kjipere for min del. 

Lydproduksjonen var ok fra min plass, jeg hadde nær null å utsette på lydproduksjonen, selv om jeg hørte enkelte nivåer som var litt ujevne, og at man måtte jobbe litt for å høre enkelte av gitarbitene hist og pist. 

Åpningen med Caught Somwhere In Time var definitivt det beste med gigen. En av mine favoritter fra albumet, og framført bra. Den og Stranger In A Strange Land, også framført bra. Alexander The Great var en låt der man så Bruce gå inn i en vanskelig setting. Begge henda på mikrofonstativet, og fokus. Det er mye å synge, og når man tror man er ferdig, og ikke har mer pust, ligger det flere linjer å ta tak i. Imponerende, men for meg ble det mer et tilfelle av å ha klart å komme seg gjennom alt heller enn å gjengi flyten i låten. Men så pirkete skal man ikke være, for sangen er bra den, og jeg likte spesielt en del av solopartiene som florerer. Det er litt av en jobb å holde telling og orden i toner der.

The Time Machine var bare trist. Dessverre. En svak låt som låt rotete på sin livedebut. Det var også Hell On Earth, som har mye bra ved seg, men som virker litt uoversiktlig og rart satt sammen. Det positive her var at de kjørte på med flammer, og det varmet greit når det begynte å bli kjøligere i lufta. Death Of The Celts, om enn en sjarmerende intro av Bruce om en tur han hadde i Bergensområdet før konserten, den er ikke veldig spennende gitt. Enkel og altfor støpt i rammen av kjedelige Maidenlåter. Man hører også kvalitetsforskjellene på det nye og det eldre i det Trooper setter på motoren. En låt jeg er glad i, men som er fryktelig utspilt. Og her vil jeg gjette på at er en definerende låt på hvor bra Bruce er i dag, for så lenge han klarer de versene der, klarere han det meste i katalogen. 

The Prisoner låt ok, fett driv, og en deilig smak av det tidligere materiale som har mye Nwobhm i seg. Jeg er også stor fan av Prisoner, tv-serien, og elsker at det fortsatt settes fokus på denne. Fear Of The Dark er ikke for meg, men det gode med Bergenskvelden var at det var minimalt om noe allsang. Argh som jeg misliker det. Fansen må få lov å brøle, jeg må få lov å bare se på og håper det snart er over. Iron Maiden-sangen er som Ace Of Spades, de MÅ spille den. Ikke vet jeg hvorfor noe band maler seg inn i slike hjørner, det er sykt mange andre låter fra de par første de kunne tatt en svingom med. 

Nyere Maiden har en oppskrift som er litt kjedelig, og der ligger Days Of Future Past, og The Writing On The Wall. Men jeg liker siste der i liveformat, det forsterket seg denne kvelden, og følger opp min opplevelse fra fjorårets Tons of Rock.

Sceneshowet var ok, kanskje hakket kjipere enn i Oslo i fjor, men jeg tror mye har å si at de spilte i full sol helt til ca. siste låt. Et par besøk av Eddie gjorde seg, selv om Somewhere-Eddien var heller litt ujevn, ha-ha. Men han fikk skutt i stykker laserkanonen, det skal han ha. Jeg har sansen for Eddie og kunsten på Book Of Souls, og har også sansen for slik han framstilles på Senjutsu, og figuren på scenen fra sisteskiva er veldig kul. Hakket kvassere om han de hadde hatt blodampuller på halsen til et par av medlemmene som ble skåret litt i.

***

The Raven Age, hm. Et band som jeg ikke tror appellerer til så altfor mange av fansen over 25, men et band som er der fordi sønnen til Steve spiller i bandet, er det rett og slett så banalt? Et par tøffe riff, de hadde vettet i behold og kjørte på med et par harde riff av og til, men stort sett var låtene altfor sprikete, og hvor noe lignet på Maiden, noe var i nu-metalgata, og noe av totalt emorock. Nå fikk de ikke veldig mye eller god lyd, selv om det er bedre enn mange andre supportband får, referanse til Wasps besøk i Oslo sist er herved lagt på bordet.

Jeg likte flere av soloene til den lyshårede gitaristen, der var det mye imponerende. Men vokalisten var for svak, ihvertfall live. Noen ganger tok jeg meg i å tenke at bassisten hadde bedre stemmen når han koret. 

Joda, i sitt miljø er de nok mer enn bra nok, og litt til, men jeg fant meg altfor ofte med tankespinn og flyktige øyeblikk underveis. Det er ikke et bra tegn. Jeg ville jo tipset om å samle seg litt mer om noe helhetlig, ikke fly over alt musikalsk. Man kan klare å blande suksessfullt, men det ble ikke noe som samlet seg som solgte meg på bandet.

Takk til Live Nation for fotopass, Bergen by som huset metalkongene i Iron Maiden. Et band jeg har fulgt i 42 år, og som jeg tror vil følge meg inn mot min pensjonisttilværelse. Helt sykt.