Bilde: Green Carnation

Med Communic som oppvarming, samt tidligere/av og til-gitarist i Green Carnation Michael som soloartist, fylte bandet Kick Scene greit. 

Alle bilder er lånt av fotograf Peter Sandell, tusen takk!

Det var en litt ujevn kveld om jeg skal analysere veldig, men samlet stod opplevelsen, det sosiale og kosen, til ståkarakter. Det var så mange kjente at man aldri i livet hadde tid til å hilse på alle, og gjerne folk man ikke så på konserter til vanlig. Det hadde nok litt med å gjøre at det var i romjula, folk var sultne på å komme seg ut, se liveband, møte kjente. Kombinert med de av oss som trasker rundt og ser band hele året ellers, utgjorde det et solid oppmøte denne fredagskvelden. 

Og ja, jeg liker Carnation best når de trøkker på, trykker ned fuzzen og bråker litt. De har blitt tidvis litt snille for min del, men jeg liker bandet, men har nok min optimale favorittskive i Blessing In Disguise. Derfra hentet de et par spor, og det er superdigg å høre Myron & Cole, den gjør seg kraftig bra live. Også klassikeren Sweet Leaf er en suksesshistorie, der jobber Stein på bass og Jonathan på trommer sykt bra sammen!

Bilde: Green Carnation

Hounds er ok, men vinneren av de nyere låtene for meg er Sentinels, den er slik jeg liker GC best, tunge og feite. Og de var det denne kvelden også, men det ringer fortsatt for bra etter de konsertene de kjørte med Light of Day-kveldene for en del år tilbake. Død så metal!

Bandet har mye å velge i av materiale, og selv om JEG håper på en konsert der de bare spiller låter de ikke har spilt før, er det et tilfelle av forventede låter for publikum. Men hvorfor de ikke alltid spiller/åpner med Crush To Dust er meg en gåte :).

Bandet har endret og endrer form litt basert på hvem som er med, som er tilgjengelige. Nå er det Bjørn Harstad og Trond Breen som trakterer gitarene, begge utrolig flinke musikere. Men savnet etter det staute metalalibiet til Terje med den gode og heavy lyden, det kjenner jeg er der. Bandet utvikler seg dog, og jeg, som har fulgt de siden alltid, har jo andre preferanser og ønsker kontra andre. De har mange fans, og mange fans som ikke er lokalisert i metalmiljøet, og skal man vokse og holde på et bredt publikum, da kan man ikke høre på meg 🙂

Bilde: Green Carnation

En flott konsert, med Thereminen til Michael på Maybe?, stort og fett lysshow, bra lyd (spesielt trommelyden/skarpen især var digg!) og et band som er så proft at det nesten savnes litt frislipp av galskap :). Det er ikke et slag fra trommeslager Perez som ikke skal være der, og de leverer på høyde med de store og internasjonale stjernene. Hvorfor de ikke turnerer og gir seg over til å bygge bandet der de fortjener å være har nok sine grunner, men jeg er superstolt av at vi har et så stabilt bra band i Kristiansand. Og Kjetil leder an bandet som vanlig med bravur, han er en flink frontmann, trygg og god.

Bilde: Green Carnation

Communic er et band jeg elsker live, de jobber superfett som trio og skuffer aldri. Det gjorde de ikke denne kvelden heller, men låtvalget ble litt snilt kanskje. Jeg savnet noen hardere låter, og de skulle visstnok komme, men spilletiden ble kortet ned fikk jeg et hint om, eller at det ihvertfall var planlagt å kjøre noen hardere låter. Jeg elsker jo andreskiva, og om de hadde knuffet inn Frozen Asleep derfra, eller noe mer fra debuten, hadde konserten fått mer variasjon. Vi fikk tittelkuttet fra debutskiva.

Trioen fikk ikke så mye lys som jeg hadde håpet på, siden de er trio har de litt behov for å trekke litt i lysene for å dekke det visuelle, men det skortet litt på dette dessverre. Ihvertfall i enkelte øyeblikk der låtene hadde tjent på det. Mulig det var noe teknisk feil, uten at jeg vet noe mer.

Bilde: Communic

Vi fikk et par låter fra min nest-favorittskive The Bottom Deep, som er en følelsesmessig tung skive å lytte på, og garantert å skrive. Og vokalen til Oddleif holder seg fantastisk. Fra å være en beskjeden vokalist tilbake når de begynte med Ingermanland og Clairvoya, til å lede an Communic med selvsikkerhet, og bare bli bedre og bedre, hatten av! Spesielt der stemmen vris oppover til de lyse tonene/skrikene.

Jeg har sett bandet bedre, men de leverer allikevel varene. Selv om de ikke spiller veldig ofte, er de stort sett såpass trygge og innøvde at de klarer å forsere det som kommer. Jeg fikk ihvertfall lyst til å spille gjennom et par av skivene asap, og spesielt The Bottom Deep-lp-en skal få kjørt seg i løpet av helga. Den og Blessing med Green Carnation. 

Det som slo meg var at disse to banda passet godt sammen i uttrykk, ihvertfall slik kvelden i kveld framstod. Det som er litt spesielt er bare hvordan trioen Communic fikser å dra på og låte som de er fem, he-he. 

Bilde: Communic

Oppvarmingen med Michael Krummins har jeg sett deler av før, og det er fint, framføres med det sedvanlige høye tekniske nivået, men det kan være litt monotont for mange kanskje. For meg ble det en fin opplevelse, en snill opplevelse. Jeg fikk følelsen av at jeg var alene i salen, jeg glemte folkene rundt meg, og ble litt lullet inn i denne verdensmusikken han har sydd sammen. Det som var et lite problem var jo at svært mange i salen kaklet og humret såpass at det var litt forstyrrende, og at Michaels musikk for mange ble redusert til bakgrunnsmusikk til festen.

Jeg hadde helt klart ønsket at dette ble framført av et band, det er litt merkelig å se en mann styre alt av knapper og arrangerer musikken. Men Krummins er like hyggelig som han er flink, og det er strengt tatt ikke noe annet enn en godt anvendt halvtime med den stemningsfulle musikken han tilbyr. Kanskje hadde jeg ønsket å se dette i en annen setting enn en kveld som dette, og jeg tror dette passer både i store saler så vel som på mer intime spillesteder.

Bilde: Michael Krummins