Bilde: Stormo, fotograf: Birgit Fostervold

Takk til Timo og Vaktbua for at jeg får lov å komme og se konserter :). Og dere som skal se de i Oslo i dag, fredag, gled dere.

Vaktbua var nok en gang offer for mitt besøk, og denne gangen var det en blanding av Italia og en av Norges finere kystbyer, Kristiansand. Vi fikk core, metal, prog og galskap trøkket mot oss gjennom de par timene seansen varte. 

Og Eleos har utviklet seg mot et landskap der jeg er mer komfortabel. Vi snakker delvis tyngre. Noe er veldig tungt, og mye groover veldig bra. Et par av låtene framstod for meg som litt rart arrangert, men det å ha noe som tilbyr variasjon er alltid med et positivt fortegn. Et par fiffige taktskifter fikk meg til å stoppe litt opp, det liker jeg. Og trommeslager Vegard slår tidvis hardt! Og svære gode crashcymbaler er aldri feil, spesielt ikke til slik musikk.

De tilbød en riffete core i metalspekteret, og noe som av og til fikk meg til å tenke på litt stoner, litt drivende rock’n roll med Motörhead i munnviken. Jeg tror ikke noen ville ha koblet Eleos med Lemmy og kompani, men et par, tre tema her og der virket å ligge litt her. 

De skal ha for innsatsen, for scenen på Vaktbua er mindre enn min forkjærlighet til sport. Se for deg et slikt stort lekeapparat, som befinner seg i et rom som ikke har mer gulvplass enn selve apparatet. Hiv seks barn inn i ligningen, med sklier og stiger overalt, så får du litt av feelen på hvordan matchen for seks godt voksne menn og metalcore framstod på denne flotte Vaktbua vi er så heldig å ha i byen. Vokalisten så jeg var tøylet av plassen, men det fungerte på en merksnodig måte. Imponerende lunger på fyren, som hadde en eller to låter der flørt med noe melodisk fant sted. 

En kul kveld med Eleos, en halvtime med bra gjennomført kontrollert bråk og brutalitet. Og tre gitarister og greier, Kristiansands Maiden? Eller ikke. De bør få vist seg på en større scene også, med litt spillerom, for som sagt ser man at de er tøylet og vil bevege seg.

Bilder under: Eleos, fotograf: Birgit Fostervold

Og så ble man slått rett i bakken. Italienske Stormo var rett og slett top notch. Core, progsvart-extremt, veldig veldig imponerende rytmeseksjon. De jobbet insane bra sammen, og hvor gitaristen ble litt gjemt for meg, han havnet bak en høyttaler, og da ble mitt fokus stort sett på de tre andre. Men du verden, alle i bandet var helt sykt flinke til det de gjorde. Man kan mislike bandet og musikken, men dette var gøy å se på fordi de var så utrolig til å levere! Og ja, jeg vil trekke fram trommisen, her er det en som virkelig bruker trommene som en del av seg selv. Det virket ikke som om det var noen begrensninger, at ingenting var umulig, denne karen har et sjeldent talent. Og sammen med en bassist som både dro strengene på en fortreffelig måte, og hadde en sterk scenepersonlighet. Han minnet om en eller annen goth-svarterocker fra 80-tallet. Og prima basslyd!

Låtene ble fyrt av som kanoner, og hva er vel et bedre sted å gjøre det enn på Odderøya, og Vaktbua, som jo er sjekkpunktet for dette militære anlegget? Når konserten var ferdig tror jeg de fleste i salen hadde ønsket seg mange flere låter, men bandet slapp taket uten ekstranummer, og det er av og til kløktig, å etterlate folk med et ønske om mer.

Nei, jeg ble virkelig tatt på senga i kveld, begge banda leverte bra, men Stormo hadde jeg ikke forventet dette av. Jeg hadde for så vidt ikke kjennskap til de i stor grad, og det jeg har hørt nå i studioformat har ikke levd opp til den galskapen jeg så på scenen i kveld. 

Litt bråkete for noen, men sjekk gjennom og se hva jeg mener. 

Bilde under: Stormo, fotograf: Birgit Fostervold

Bilder under: Eleos, fotograf: Birgit Fostervold