Selskap: Thud Records

Release: 26.04.24

Bandet kom med nytt album tidligere i år. 

Planet Mastergod@Facebook

Jeg har fulgt dette bandet lenge, men det er lenge siden jeg har sjekket ut noe av det de har gjort. Jeg har sett de live, men det er plutselig 10 år siden. 

På denne nye skiva er de tyngre, og uten at jeg erindrer helt hvordan de var sist, slår de meg som et band med en betraktelig bedre produksjon. Musikken de spiller, tung og stemningsfull rock med metalvirkemidler, en form for en tung Tool-aktig sak med Soundgarden-elementer, men tidvis også litt slik band som Crowbar leker seg med, er av en slik art at jeg nesten våger å påstå at de ikke vil oppnå kommersiell suksess. Dette er låter man får under huden etter litt jobbing, selv om de absolutt framstod som sterke og spennende i de første rundene også. 

Stoner, sludge, stemninger, tyngde, en vakker brutalitet.

Etter å ha tilbragt noe tid med låtfilene, vil jeg påstå at Planet Mastergod har egenart, selv om de minner om noe her og der. På de forrige skivene har de også klart denne bragden, å legge seg i et nisjetråkket landskap og maktet å ikke falle ut av sporet som er personlighet. Det høres ut som om bandet lager musikken som kommer naturlig, og at det de har hørt på, som jo legger seg som en palett inne i oss alle, brukes kløktig. Det er en stor forskjell mellom inspirasjon og kopiering.

På Gods finner de dette punktet der lytteren faller i en form for gyngende hypnotisk tilstand, veldig kult at man tar seg tid til å bygge opp og holde momentet drivende, og å ikke veksle temaer og riff hele tiden. På Suffer The Dead låter de veldig tett opp til El Caco, og det er et band som faktisk har en del felles med Planet Mastergod. Bare at Planet Mastergod er tyngre, men mye måten å bygge låter og skape moods er likt. Sjekk riffet 02:30 her, veldig fett, og veldig El Caco. Låten ellers er en som stikker seg ut, den skaper variasjon på skiva opp mot mye av det som trekker ned og holder deg litt nede. Men frykt ikke, det er ikke dansbart.

Coveret er utrolig bra! Her burde alle, og meg, kjenne sin besøkelsestid og kjøpe lp om det finnes. Det er da man skjønner verdien av fysisk format opp mot en rævas liten bildefil på strømmetjenestene.

Venn ligner ikke bare på Seigmenn bare fordi de synger på norsk, det er helt klart en låt å sjekke ut for fans av de seige herrene. Og sistelåten Decimator kan minne om flotte Honcho, og med det avslører denne anmeldelsen hvor mange bra norske band det finnes i dette segmentet. Melankoli, tyngde, det å grave ned i menneskets mørkere sinnsstemninger. Sjekk den flytende og disiplinerte drøvtyggingen fra 05:32 ca., rett etter soloen. Ikke lett å skape slikt. Og her hører man hvor viktig bassen er i et slikt band.

Et flott album, vel verdt karakteren. Men du skal naturligvis like stilen for å skjønne det, og jeg dra inn det å jobbe en del med låtene som et tips, for det løsner kanskje ikke umiddelbart for alle. 

8/10

Tracklist:

1. Swarm
2. When Dark Is Deepest
3. Gods
4. Condemned To The Wild Beasts
5. Suffer The Dead
6. Venn
7. Decimator

When Dark Is Deepest by Planet Mastergod